lørdag 31. desember 2011
Ein farfar i livet...
onsdag 28. desember 2011
Du kan godt få hjartet mitt...
Sjølvsagt har Odd Nordstoga løfta denne forteljinga enno eit hakk med den vakre musikken sin, og me fer del i ein heilstøypt produksjon der alt verkar saman til ei nær og varm oppleving. Det er eit ljos der ute...
Då er det klårt at tankane mine går til dykk på musea på Sunnmøre, og særleg til Ivar Gunnar og til mentoren min, Frøydis som leidde meg inn i bloggverda for eit års tid sida. Livet er fylt av stormkast og uventa hendingar, anten dei heiter Dagmar, Berit eller andre ting. Det viktigaste er at me er saman. De kan godt få hjartet mitt.
mandag 31. oktober 2011
Valghøsten 2011
En forlatt valgplakat i Bærum i slutten av oktober, begravet i høstløv etter et av Høyres beste valg noensinne. Den må vel sies å ha gjort nytten. Her kan den kanskje symbolisere at Høyre er i ferd med å bli et grasrotparti?
fredag 7. oktober 2011
Med havet som grunnmur
Langs kysten strekker havet seg helt inn i husveggene. Når man skulle støpe trapper og grunnmurer på Skjærhalden i mellomkrigstiden, hentet man like gjerne støpesand i fjæra. Grov sand med småstein, sneglehus og skjellbiter ble spadd opp i hestekjerrene og kjørt til byggetomta, vendt og blandet og helt i forskalinga. 70-80 år etter har vær og vind skurt vekk noe av det ytterste laget, så de hvite skjellene lyser mot den grå sanden. Dette er kystkultur, det taler om enkle og nøysomme liv.
Nå går hagen inn i dvale, men mot den grove muren lyser ennå en av de gamle rosene, de som har tålt så mange isvintere og så mange høststormer. Vi tar den ikke inn, vi lar den stå som et bankende hjerte i den hagen som er en del av oss selv, mens høstmørket lukker seg om den lille øya i havet.
torsdag 6. oktober 2011
Godt statsbudsjett for Norsk Folkemuseum
Statsbudsjettet for 2012 ble bra for Norsk Folkemuseum. Grunnleggende blir aktivitetsnivået opprettholdt på alle områder. Samtidig har vi fått en realøkning på 1,6 mill. som redder driften av Bogstad, en viktig arena mot 1814-jubileet. I tillegg gir regjeringen 7,4 mill. til gjenomføring av innredningen av Eidsvollsbygningen. Dette var topprioriterte oppgaver i museets budsjettsøknad.
Bogstad var en sentral arena under hendelsene i 1814 og bolig for Norges første statsminister og finansminister
Den siste prioriterte oppgaven var gjenåpning av Bysamlingen som har vært stengt i 20 år. Dette kom ikke inn i budsjettet. Imidlertid vil Kulturdepartementet og museet nå starte planleggingen av en gjennomføring av prosjektet. Folkemuseet er svært fornøyd med dette.
onsdag 5. oktober 2011
Sakte ferd mot vinter på Hvaler... men ikke altfor fort...
Høstferien er en rar overgang fra sommer til vinter. Luften er blitt klarere, stjernene er blitt tydeligere mot den svarte kveldshimmelen og sjøvannet er blitt klarere det også, fordi vannføringen minker i Glomma. Og livene våre blir tydeligere fordi alle overganger mellom årstider minner oss om at årene går og at vi stadig opplever nye skiftninger. Høstferien er en tid hvor man opplever slikt. Man trekker pusten etter en kort arbeidsøkt etter sommerferien, tror man skal få med seg en Indian Summer før vinteren setter inn, men oppdager at anorakken må på, at havet er grått og viltert, at skogene suser mer enn i august, at restaurantene og butikkene er stengt og at forventningene må justeres.
Disse overgangene er ikke triste. De er en vei til noe bedre, en naturlig syklus som er fantastisk å få del i, i Østfold som over alt ellers. Vi lever i drømmen om en ny sommer. Og luften er klarere enn noensinne; Herføl og Nord-Koster er nærmere, og sjøen er vidunderlig fri for brølende RIB'er og 45-fots Princesse'r, vi har den for oss selv, vi som vandrer på svabergene og forsøker å finne roen til å oppsummere livene våre foran en ny istid. Høsten er en fin tid, og vi trenger ro til å tenke over hva som skjer:
Gi meg ei gammal trebru og en markstang
ei lita ælv som kommer fra øst
en varm dag i tidlig september
når sommer'n glir over i høst....
(Henning Kvitnes)
lørdag 1. oktober 2011
Oktober på Hvaler
Så er det oktober og høstferie. På Hvaler er det stille. Ikke mange høstgjester. Skogene er fredelige med tåke mellom stammene, og i skogbunnen lyser det ennå av hvit piggsopp og gule kantareller. På Stafseng fulgte vi sporene etter en velvoksen elg, det flakset opp skogduer, surret i mygg, og granene hadde fått florlette spindelvev i topper og grenkløfter, bedrysset med vanndråper fra havtåken som rullet inn i natt. Fra et fjernt tre hørtes stakkato lyder fra en hakkespett, lenger bak lå fjerne tåkelurer.
I morgen kommer vinden, sier yr. frisk bris til liten kuling. Da fyker tåken rett vest, horisonten kommer tilbake, med Sandefjordsferja som en evig boomerang langs skillet mellom himmel og hav. Men ennå er det stille i Stafsengkilen. Den gamle Hvalersnekka speiler seg i stille vann, RIB-folket har søkt mer fancy oppholdssteder, Hvaler begynner å bli seg selv igjen...
Stafsengkilen får endelig fred... (Foto: Olav Aaraas)
torsdag 22. september 2011
Hundertwasser
Folkemuseets ansatte er på tur til Wien og Budapest. Programmete er hektisk; det har vært flere museer hver dag, jakt i fotosamlingen på Albertine Museum, bak kulissene i Schönbrunn og i den keiserlige møbelsamlingen.Torsdag besøkte vi Hundertwasserhuset og den vakre utstillingen av hans arbeider. En stor opplevelse!
lørdag 17. september 2011
Steinbruddet
På Rødshuet, lengst sør på Kirkøy, der Skagerak åpner seg sørover og du ser Nord-Koster og Heia lengst ute, ligger det gamle steinbruddet, et av de fineste kulturminnene på Hvaler.
Her hentet man gatestein. gjerdestolper og grunnmurstein, og mange hadde sitt arbeid her frem til krigen. Fremdeles ligger minnene synlige etter brudd og veier, selv om furu og lyng lurer seg innpå.
En septembermorgen i lav høstsol og med blankt hav er det et sted for ettertanke.
fredag 16. september 2011
Skiltredigering på Bygdøy
På Bygdøy opplever vi at en person går rundt og "redigerer" skilt på veier og stier. Etter sigende skraper han med en mynt til han har fått det ønskede resultat.
Den ukjente korrekturleser har her tatt for seg et skilt ved Ferd Stadion. Er det et system bak arbeidet, tro?
mandag 12. september 2011
Spennende funn om Eidsvollsbygningen i Carl Johans arkiver
Under en gjennomgang av Bernadotteska Familjarkivet, Carl XIV Johans arkiver, fant vi denne uken en original fortegnelse over alle værelser i Eidsvollsbygningen med detaljert beskrivelse av innredning, datert 4. november 1815.
Grunnen til at denne fortegnelsen ble laget var at Carsten Anker tilbød Carl Johan å kjøpe eiendommen som residens. Det ble aldri noe av dette kjøpet, men tilbudsbrevet og inventarlisten ligger i dag i kongens arkiv. Dette dokumentet, som vi tidligere bare har hatt en avskrift av, er sentralt når restaureringen og nyinnredningen av huset skal skje frem mot 2014. Originale kilder gir større sikkerhet for det store arbeidet Norsk Folkemuseum nå står overfor.
I forrige uke kom den gledelige meldingen fra kulturminister Anniken Huitfeldt om at det på neste års statsbudsjett vil bli lagt inn 7,4 millioner til arbeidene på Eidsvoll. Dette nye kildefunnet vil bidra ytterligere til et godt resultat.
søndag 11. september 2011
Folkemuseets styre til Djurgården - Sveriges Bygdøy
Styret ved Norsk Folkemuseum besøkte i august Djurgården i Stockholm. Gjennom tre dager gjorde det seg kjent med hele det store parkanlegget og de store museene som er samlet i og inntil det. Besøket var viktig, for Djurgården er Stockholms parallell til Bygdøy, en engelsk landskapspark midt i sentrum av byen, der de viktigste av byens museer er samlet, skapt av Bernadotte-kongene på gammel kongelig grunn i europeisk ånd på begynnelsen av 1800-tallet.
Carl XIV Johan
Paviljong på Djurgården. (Foto: Olav Aaraas)
Sæterhytten på Dronningberget etter tegning fra 1862. Egentlig kong Oscar I's badehus som ble flyttet og ombygget.
Nå er det gått enda hundre år. Universitetet i Oslo er blitt 200 år og har for lengst vokst ut av sine bygninger på Karl Johans gate, Oldsaksamlingen er blitt Kulturhistorisk Museum og søker mer plass. Karl Johans folkepark er i ferd med å gjenoppstå, Oscarshall er nyrenovert, vi har fått Fram, Kon-Tiki og Holocoustsenteret og et Norsk Maritimt Museum på vei mot gamle høyder. Museumsøya Bygdøy lever, og Norsk Folkemuseum har fått i oppdrag av Staten å ta vare på Oslos Djurgården.
Styret fant stor glede i den vakre Rosendals Trädgård med sin uteservering, orangeriet og salget av produkter fra hagen og jordene omkring. Bygdø Kongsgård vil nok forandre seg meget i årene som kommer... (Foto: Olav Aaraas)
lørdag 25. juni 2011
Oddsok på Folkemuseet
Meir enn 2000 menneske fann vegen til Folkemuseet på Sankthansaften, sjølv om været såg ganske så uvisst ut tidleg på ettermiddagen. Det vart ein stor kveld! Ved sekstida sprakk skydekket og sola varma dei frammøtte så dei vaksne kasta jakkene og dei yngste plaska og bada i det store bassenget på festplassen. Det siste er alt vorte ein sankthanstradisjon på Folkemuseet, men har ikkje alltid verka like freistande på iskalde jonsokkveldar med striregn og 10 varmegradar! I år vart det reine sydenturen...
På scena på festplassen sto artistane fram på rekkje og rad: Skrimmel Skrammel, Moving Day, Karoline Frogner og ikkje minst Odd Nordstoga. Han spela så ungane dansa og foreldra gret og kvelden vart sein og gyllen. Frå han opna showet med "Lykkeliten" og "November" hadde han publikum med seg, og han slapp ikkje unna utan ekstranummer. Olsok vart Oddsok!
torsdag 23. juni 2011
Franske oster former kulturlandskapet i Underdal
Tar du den lille avstikkeren ned fra Europaveien mellom Flåm og Gudvangen og svinger ned til den lille bygda Underdal, befinner du deg plutselig i et landskap som var vanlig i Norge for 50-100 år siden. I de bratte liene går store geiteflokker og beiter, og her er ingen gjengroing, slik du finner det i de fleste Sognebygdene ellers. Etter flere tiår med intensiv beiting begynner landskapet å bli snaubarbert og velpleid.
Kulturlandskap skapes ved bruk og har alltid nær sammenheng med næringsvirksomhet. Så også i Underdal. Den franske jenta Pascale Baudonel kom til Underdal i 1983 og brakte med seg ystetradisjoner fra sitt hjemsted i fjellene i Syd-Frankrike. Sammen med en venninne startet hun Undredal Stølsysteri som ga grunnlaget for fortsatt geitehold i en tid da fler og fler la ned husdyrholdet.
Det lille ysteriet selger alt de klarer å produsere, både av norske og franske ostetyper. De er et moderne eksempel på at utenlandske impulser kan styrke tradisjonelle norske kulturuttrykk, heve kvaliteten og skape grunnlag for stabil bosetning i distriktene. Ta turen innom Underdal!
tirsdag 7. juni 2011
Det enfoldige 50-tallet - Madrasser som kildemateriale...
Stilt overfor slike gjenstandsmengder fra en halvfjern fortid tvinges man til å repetere sin egen oppvekst og sine egne holdninger. På en steinhard madrass, stappet med krøllhår, en slik en jeg selv sov på til langt opp på 1960-tallet, gjenkjente jeg en merkelapp jeg hadde sett før:
Krøll-ullmadrassen KRULL B viste seg å være en tankevekkende kilde til 1950-tallets nærsynte og trygge enfold, og assosiasjonene til negerdukker, boksene med ovnssverte, negerdamer og Vesle Hoa begynte straks å rulle gjennom hodet mitt. Hvordan kunne vi med største selvfølge godta dette karikerte fjeset, ja enda til sove på det om natten?
Den lille merkelappen, laget i beste hensikt og uten rasistiske baktanker, forteller mer enn ord om hvordan vår verden har forandret seg i løpet av dette halve århundret. Vi bringes tilbake til et samfunn uten TV og Internett, da "det svarteste Afrika" var ukjent for de fleste av oss, og den tvinger oss til å lære oss å vurdere fortiden ut fra dens egne forutsetninger. Vi var uvitende og derfor fordomsfulle, og jeg innrømmer at jeg ikke et sekund reagerte på den da jeg var liten.
I går var jeg til stede da kulturministeren fikk overlevert rapporten fra gruppa som har vurdert hvordan man kan styrke mangfoldet ved norske kulturinstitusjoner. Norsk Folkemuseum har vært sentrale i dette arbeidet, og vi arbeider bevisst for å forbedre oss. Dette glimtet tilbake til 1950-årene antyder hvilken kolossal utvikling vi har gjennomgått. Vi har kommet langt, men vi må aldri slutt å forbedre oss og å bevisstgjøre oss.
torsdag 26. mai 2011
Gulveistid
Blåveis og hvitveis hører våren til, men rundt det gamle industrianlegget på Klevfoss i Løten vokser det solgylne klynger av gulveis.
Bare se, men ikke røre!
søndag 15. mai 2011
Sæterhytten åpnet
Det er Norsk Folkemuseum og Statsbygg som sammen forvalter de verdifulle anleggene i det gamle parkområdet. Restaureringsarbeidene har skjedd i nært samarbeid med Riksantikvaren og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Dronningberget er også under fredning som naturreservat på grunn av sitt store mangfold av sjeldne og verdifulle planter og dyr.
Det store parkområdet - som også inkluderer Bygdø Kongsgårds dyrkete områder, er et verdifullt nasjonalt kulturminne, noe også HM Dronningen understreket i sin tale. Det er nær knyttet til en viktig del av norsk historie og det bærer selv i seg historien. Under gjengir vi HM Dronning Sonjas tale.
Personlig har jeg gledet meg - lenge - til denne dagen. Det er spesielt tankene og ideene bak denne gaven som fascinerer og engasjerer.
Det var Kong Carl Johan og Bernadottene som la grunnlaget for det Bygdøy vi ser i dag. Allerede året etter han ble Konge, i 1819, kjøpte Carl Johan to løkker her på Ladegaardsøen; det som i dag er Rhodeløkken og Oscarshallområdet, - og i 1837 kjøpte han hele Ladegaardsøens Hovedgård som den norske stat hadde lagt ut for salg.
Samtidig røpet han en plan han lenge hadde hatt: Christiania skulle få sin sentralt beliggende utfluktspark, likesom Stockholm fikk sin Djurgården.
Den beskjedne byen ved fjorden som møtte Kongen i 1814 - uten monumenter, slott og parker - vitnet om at hovedstaden i Danmark-Norge hadde vært København. Det nye parkanlegget og byggingen av Det kongelige slott skulle forandre på dette. Kongen hadde sett de store parkene vokse opp i London, Paris, Berlin og andre europeiske byer. Det var de engelske, romantiske landskapsparkene, som ble til glede for byenes innbyggere, i en tid da byene og industrisamfunnene vokste frem.
Christiania skulle bli en europeisk hovedstad. Snakk om byutvikling!
Opprinnelig skal tanken ha vært å utvikle et sammenhengende parkanlegg mellom Slottet og Bygdøy, en ”offentlig Spadseregang” - men denne ideen skulle vise seg umulig å realisere. Presset på tomtearealene i Christiania var stort ved midten av 1800-tallet, og den ”Grønne korridoren” Kongen hadde tenkt seg, ble raskt avskåret og bebygget.
Dronning Desiree kom til Norge for første gang i anledning grunnstensnedleggelsen for Slottet i 1825. Hun bodde på Ladegaardsøens Hovedgård, og det sies at hun vandret med sine hoffdamer på stiene her på denne kollen, som opprinnelig het ”Lindehaugen”. Lindeskogen og den vakre utsikten betok henne, og etter hennes ønske ble det nå anlagt flere stier - og flere beplantninger kom til. Med dronning Desiree fikk denne kollen navnet ”Dronningberget”.
Det var ikke rart at Dronningen ble betatt av utsikten. Vi kan bare lukke øynene og forsøke å se den for oss: Ingen strandpromenade eller durende motorvei, ingen tett bebyggelse, ikke et kirkespir å se herfra - kun den stolte festningen Akershus, Ekeberg i bakgrunnen og kanskje en fergemann som langsomt rodde folk over den blanke kilen. Besnærende lå fjorden der med sine øyer og de grønne marker. Den pastorale idyll var fullkommen. Den gang.
Carl Johan skapte en engelsk landskapspark i tidens ånd. Det var ”Drømmen om Arkadia” som opptok samtiden. Hans folkepark ble en ”Ferme ornée”, en pyntet gård, der bølgende åkrer og beitende dyr var en del av selve parklandskapet – slik det fremdeles er. Heldigvis!
I 1849 stod endelig Det kongelige slott i Christiania ferdig. Nå var det et nytt kongepar, Oscar I og Josephine, som skulle følge opp Kong Carl Johans intensjoner. Ideen om et Lystslott, likt Rosendals Slott på Djurgården, var nok Dronning Josephines, hennes penger også, men sammen gikk kongeparet med stor iver inn for å virkeliggjøre Oscarshall, som stod ferdig i 1852.
Et smykke av et Lystslott! Helt fra begynnelsen var tanken at Slottet skulle være offentlig tilgjengelig for allmennheten, som et Samtidsmuseum. Oscarshall ble også straks en av Christianias severdigheter!
Muligens kan man si at det var i Bernadottenes ånd - da Kongen og jeg i sin tid ønsket å åpne Slottet i Oslo for publikum. Så vidt mulig ønsker vi å dele med alle det vi har funnet av interessante gjenstander og publikasjoner, som kaster nytt lys over historien.
Oscar Is sønn, Carl XV fikk bygd Sæterhytten her på Dronningberget, etter Dronning Louises ønske. Innvielsen må ha vært storslagen! Statsråden nevnte de tre Louis-er; Den yngste Louise var kun 11 år, og hun ble noen år senere Kong Haakons mor. Det var først nå, da Sæterhytten skulle restaureres, at Folkemuseets historiker avdekket at det var Oscarshalls tidligere badehus som var utgangspunktet for hytten.
Carl XV fortsatte å bygge ut anleggene langs Frognerkilen og utover i Kongeskogen. Han fikk også anlagt strandstien fra Oscarshall hit til Dronningberget, som nå inngår i det nye kyststiprosjektet. Vi ser alle frem til at dette skal bli fullført!
Carl XV døde ung, og hans bror, Oscar II, ble den av unionskongene som tilbrakte mest tid på Bygdøy. Fra hans tid stammer kongevillaene, Bygdø Sjøbad og ikke minst hans norske bygningssamling, verdens første friluftsmuseum, som nå er en del av Norsk Folkemuseum. Som på Djurgården ble museene en sentral del av folkeparken.
Det er ingen selvfølge at det fremdeles er bevart såpass meget urørt. Og på samme måte som Carl Johans ”Grønne korridor” ble avbrutt for snart 200 år siden, har også mange utbyggingsforslag gjennom tidene truet dette attraktive området - men heldigvis var både Kong Haakon og Kong Olav konsekvente forsvarere av Kongsgårdens helhet.
Det gleder Kongen og meg at denne helhetstanken føres videre like konsekvent av Regjeringen og av Folkemuseet. Det er meget viktig som Statsråd Aaserud nevnte i sin tale; å ta vare på Bygdø Kongsgårds rike kulturhistorie og naturverdier for ettertiden. Skal området fortsette å være et attraktivt rekreasjons- og opplevelsessted for Oslos befolkning, må vi alle vise respekt og omtanke for helheten også når vi ferdes her ute. Riksantikvaren har nå foreslått fredning av hele området. Bygdø Kongsgård er et viktig nasjonalt kulturminne.
Da Kongen sa ifra seg disposisjonsretten i 2004, overtok Norsk Folkemuseum forvaltningen av selve gården. Jeg vet at Folkemuseets historikere har hatt adgang til Slottsarkivet i Stockholm, hvor man nå har funnet tegninger til paviljonger og drivhus, oversiktskart over parkanleggene og bunker av korrespondanse, som forteller om intensjoner og gjennomføring av Bernadottenes mange prosjekter.
Det er dette faglige forskningsarbeidet som har gitt oss grunnlag for å gjennomføre det storslagne restaureringsarbeidet som nå er i gang. Bygdø Kongsgårds historie skrives nå på nytt, og jeg gleder meg til å få bedre innsyn i denne for Oslo så viktige og spennende historie!
Siden jeg er så heldig å sogne til dette området, enten jeg bor på Slottet eller Bygdø Kongsgård, så har det seg slik at jeg en gang i uken trimmer med gode venninner her ute. Vi har sannelig lært Bygdøy å kjenne i all slags vær- sommer som vinter! Vi kjenner alle stier med glatte røtter, gjengrodde bakketopper, utraste murer, nedfalte rekkverk og forsøplete strender. - Og vi utforsker også gateløpene og museene.
For et eventyrlig område Bygdøy – den bebygde øya - er!
Hvis den bare blir skikkelig tatt vare på!
Et spesielt hus har opptatt oss meget de siste årene og det er Sæterhytten og dens skjebne. Den stod lenge ubebodd og forfalt mer og mer. Derfor var det spesielt hyggelig å få denne restaureringsgaven til våre 70-års dager. Jeg kan forsikre om at arbeidet har vært fulgt med argusøyne og fotografiapparat!
Ikke tror jeg at noen - hverken Riksantikvaren, Byantikvaren, 4B arkitekter, Folkemuseet, Statsbygg eller andre - har tatt så mange fotografier, innvendig som utvendig, av Sæterhytten og Musikkpaviljongen, som undertegnede har gjort i denne perioden. Det har vært så morsomt å se hvor grundig arbeidet er blitt utført, hvor stor ekspertise som har vært til stede i alle detaljer. Og hvor engasjerte arbeiderne har vært! De har til og med vært imøtekommende selv om disse brysomme damene har åpenbart seg i tide og utide. Det gjør godt å vite at vi har ekspertise som kan ta vare på de gamle, ulike håndverksteknikkene.
Jeg føler meg overbevist om at Staten ved Norsk Folkemuseum, Riksantikvaren og Statsbygg fortsatt vil stå vakt om, videreutvikle og ta vare på Bygdø Kongsgård på aller beste måte, og ikke minst - at de vil åpne området for hele byens befolkning, slik Carl Johans opprinnelige tanke var om en ”offentlig Spadseregang”.
Jeg tror ”Drømmen om Arkadia”, vårt norske Arkadia, med skog, eng og sjø, vil leve så lenge vi har evnen til å hegne om – og forstå å ta vare på – de enestående naturgitte omgivelsene som er blitt oss til del.
Kongen og jeg takker Regjeringen for en oppmuntrende og spennende gave som har brakt restaureringen av Kong Carl Johans gamle park et langt skritt videre. Jeg er selvsagt meget beæret over å kunne motta, på Kongens og egne vegne; Restaureringen av Sæterhytten med Musikkpaviljongen.
Jeg lover at jeg fortsatt skal holde øye med bygningen, og benytte meg av dette unike Dronningberget, som nå ligger så smilende og vakkert tilgjengelig for oss alle. Jeg gleder meg til å se stadig mer av Kong Carl Johans gamle parkanlegg stige frem igjen, og jeg håper publikum vil oppsøke og sette pris på dette flotte anlegget som nå stråler - i sin fordums glans! Som den gang!
Hjertens takk!
lørdag 30. april 2011
Cornelius Kvakks visjon
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um inkje so braadt.
Når han gjenkalte det senere, husket han det nesten som en sentimental Hollywoodproduksjon, der kameraet zoomet ut fra den lille flokken i snøværet og opp mot den stjernestrødde himmelen, mens fiolinene steg til et crescendo. Og han var sikker på at Nordstjernen hadde smilt, at Karlsvognen hadde rullet litt fortere og at Orion hadde bøyd seg i ærbødighet og drysset en sky av stjernestøv nedover Kvakks gamle hode. Men da han året etter hadde dristet seg til å foreslå at de kunne erstatte Kvakks visjon med noe mer dynamisk og målrettet, som for eksempel ME SKAL KOMA, UM INKJE SO BRAADT, var dette blitt møtt med så sterke reaksjoner fra Snyrting og forsvarsrådet at han hadde måttet la det falle.
Nå var gamle Snyrting og hele forsvarsrådet borte, og da snøen var smeltet sist vår, oppdaget vaktmester Laugerud at noen hadde sprayet bort ordet IKKJE med rød lakk, så Kvakks visjon hadde fått en nesten revolusjonær valør: HER SKAL NOKO FORANDRAST! Gjerningsmennene hadde dessuten vært skamløse nok til å male Kvakks nese i den samme rødfargen. Klart det ble bråk. Snyrtings sønn, lektor Cornelius Kvakk Snyrting d.y., mente det var museets nye, radikale ledelse som sto bak, og ville ha seg frabedt at museets grunnlegger på denne måten skulle dras ned i sølen. Han uttalte seg dessuten sterkt kritisk om den planlagte digitaliseringen av samlingene som han mente var fremmedgjørende og kunne føre til at samlingene kunne forsvinne for alltid på Internettet.
Kvakk hadde jukset. Musum grøsset. Hvordan skulle de forklare publikum dette? Middelalderkapellet var jo huset der den katolske biskopen hver midtsommer holdt latinsk messe. Det var her medlemmene av middelalderklubben hvert år viftet med svartebøker, hogg hverandre med sverd, drakk mjød og simulerte hekseorgier med brenning for å føle seg i ett med sine røtter, og stedet hadde dessuten tjent som kulisse for fire forskjellige filminnspillinger med Liv Ullmann, der hun gikk med stramt skaut rundt hodet og så trist og helt maken ut, to av dem fra middelalderen og to fra fabrikkarbeidermiljø i Christiania i 1890-årene. Musum gikk til pressen og forsøkte å forklare at Kvakks middelalderkapell var et sauefjøs og at messene og de middelalderske hekseorgiene derfor burde flyttes til mer egnede lokaler.
Musum ristet forvirret på hodet og fortsatte innover de hvitmalte gangene mot Eskebergets indre. Trafikken var tett. Hele stedet var som en asiatisk markedsplass, der driftige kjøpmenn lagret varer til butikker over hele byen. Varebiler og håndkjerrer fulle av ris og grønnsaker trillet forbi ham, det luktet krydder og søte frukter, folk ropte til hverandre på fremmede tungemål og ringte med sykkelbjeller, og han følte seg hensatt til Saigon eller Lahore, der han smøg seg frem mellom sekker med ris og linser og kasser med mango og papaya, pepperfrukter og nudler.
Noen hadde satt på en radio eller cd-spiller med kinesisk musikk mens de arbeidet, musikken fylte luften, og over rissekkene oppdaget Musum plutselig den store brugdebenken fra Rauland, rullende og svaiende mot sin nye plass i magasinet. Den seilte som en ensom norsk skute gjennom Sør-Kina-havet, slo det ham, og oppe på benken sto den underskjønne madonnaen fra Dalsdalen nedrevne kirke med sine lange brune krøller som en skipper til rors. Bak den store skuta duvet det frem en armada av framskåp og kister. Strekkodene viftet som flagg i vinden, og karveskurden på sidevangene skinte blekt i det hvite månelyset fra armaturene i taket, over dønninger av nuddelpakker med rødgule, kinesiske tegn seilte de. Båtflyktninger? Nei! Et nytt stykke Norge i drift.
søndag 24. april 2011
Påskblommor? En svensk handlelapp i en Harrytid
Den stille uke er langt fra stille i Strömstad, invadert som byen blir av handlelystne nordmenn, rånere fra Østfold og breiale båtfolk som fyller havner, gater og butikker. Polkøene er lange, det summer i norske stemmer og tunge trillebager klirrer og skrangler over fortauene.
Midt i denne vrimmelen forsøker lokalbefolkningen å gjøre sin egen påskehandel, og i handlevognen vår lå det igjen en anonym handleliste, en kilde til kunnskap om påskefeiringen på den andre siden av grensen. Et lite svensk dikt. God påske, kjære broderfolk!
fredag 22. april 2011
Dikt til et kronprinsbryllup
I Aftenposten torsdag morgen den 21. mars kunne man lese dikteren Herman Wildenveys dikt til vårt nye kronprinspar. Det er et sterkt tidsbilde - om enn ikke det beste Wildenvey har skrevet...
Historien stanser ikke; medieoppslagene om Kate og William vil også bli historie og få sitt gammelmodige preg. Aldri skjer det fortere enn i dag.
fredag 15. april 2011
Påskemysteriet: Barnekrim fra grenseland på nett!
Kjære lesere,
Hvorfor tilbringe påsken med blodige mord? Rimelig harry, spør dere meg! Som et godt alternativ tilbyr jeg min egen og Aschehougs falskmynterjakt i grenselandet mellom Norge og Sverige.
Sammen med flere av barnebøkene mine ligger den digitalt tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets bokhylle. Sjekk
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009032404059
og kos dere! Det endelige oppgjøret skjer på torget i Strömstad på Skjærtorsdag. Mer harry enn dette får dere det ikke! Frem med lesebrettene!
Påskehilsen forfatteren
50-tallsmat i Trøndelagstunet
onsdag 13. april 2011
Folkemuseet vinner pris som beste melkebonde!
Mange ville kanskje ikke trodd at Oslo kunne utmerke seg i en prisutdeling for beste melkeproduksjon. Enda færre ville trodd at landets største museum kunne det. Nå er det altså skjedd:
Under Tine Østs regionmøte i forrige uke ble Bygdø Kongsgård hedret for å ha levert melk av beste kvalitet i 20 år. Av 2746 melkebønder på Østlandet var det kun 14 som fikk prisen for elitemelk. Blant dem var altså Norsk Folkemuseum som driver av Bygdø Kongsgård ved vår fjøsmester Gudrun Guldal. Byens beste Melkebonde!
Dette er en pris vi er stolte av, ikke minst fordi den viser bredden i museets arbeid. Fra nyttår er omleggingen til økologisk landbruk fullført, og vi vil begynne å levere økologisk melk. Samtidig fortsetter planleggingen av det nye publikumstilbudet på kongsgården.
Grattis, alle kolleger!!