lørdag 31. desember 2011

Ein farfar i livet...

Noko av det vakraste i serien om Lena og Trille og vaffelhjarta er forholdet mellom Trille og farfar. Odd Nordstoga set ord på det: Ein farfar i livet sku' alle ha....

onsdag 28. desember 2011

Du kan godt få hjartet mitt...

Denne jula er vorten ei Sunnmørsjul for meg. Me sit kveld etter kveld og druknar oss i vakre bilete av hav og øyer, unge skodespelarar som overgår alt me har sett til no i norsk barne-tv og lev oss inn i ei forteljing so fylt med hjartevarme og livsvisdom, so fri for utanpåklistra fjas at det er ei lise for sjela. Etter dette fer vaffelhjarta ein ny dimensjon for meg. Orkar knapt eta dei...

Sjølvsagt har Odd Nordstoga løfta denne forteljinga enno eit hakk med den vakre musikken sin, og me fer del i ein heilstøypt produksjon der alt verkar saman til ei nær og varm oppleving. Det er eit ljos der ute...



Då er det klårt at tankane mine går til dykk på musea på Sunnmøre, og særleg til Ivar Gunnar og til mentoren min, Frøydis som leidde meg inn i bloggverda for eit års tid sida. Livet er fylt av stormkast og uventa hendingar, anten dei heiter Dagmar, Berit eller andre ting. Det viktigaste er at me er saman. De kan godt få hjartet mitt.

mandag 31. oktober 2011

Valghøsten 2011


En forlatt valgplakat i Bærum i slutten av oktober, begravet i høstløv etter et av Høyres beste valg noensinne. Den må vel sies å ha gjort nytten. Her kan den kanskje symbolisere at Høyre er i ferd med å bli et grasrotparti?

fredag 7. oktober 2011

Med havet som grunnmur


Langs kysten strekker havet seg helt inn i husveggene. Når man skulle støpe trapper og grunnmurer på Skjærhalden i mellomkrigstiden,  hentet man like gjerne støpesand i fjæra. Grov sand med småstein, sneglehus og skjellbiter ble spadd opp i hestekjerrene og kjørt til byggetomta, vendt og blandet og helt i forskalinga. 70-80 år etter har vær og vind skurt vekk noe av det ytterste laget, så de hvite skjellene lyser mot den grå sanden. Dette er kystkultur, det taler om enkle og nøysomme liv.


Nå går hagen inn i dvale, men mot den grove muren lyser ennå en av de gamle rosene, de som har tålt så mange isvintere og så mange høststormer. Vi tar den ikke inn, vi lar den stå som et bankende hjerte i den hagen som er en del av oss selv, mens høstmørket lukker seg om den lille øya i havet.

torsdag 6. oktober 2011

Godt statsbudsjett for Norsk Folkemuseum

Riksbygningen på Eidsvoll får ny innredning, slik den var i 1814, da Carsten Anker bodde der. (Foto: Eidsvoll 1814)

Statsbudsjettet for 2012 ble bra for Norsk Folkemuseum. Grunnleggende blir aktivitetsnivået opprettholdt på alle områder. Samtidig har vi fått en realøkning på 1,6 mill. som redder driften av Bogstad, en viktig arena mot 1814-jubileet. I tillegg gir regjeringen 7,4 mill. til gjenomføring av innredningen av Eidsvollsbygningen. Dette var topprioriterte oppgaver i museets budsjettsøknad.

 
Bogstad var en sentral arena under hendelsene i 1814 og bolig for Norges første statsminister og finansminister

Den siste prioriterte oppgaven var gjenåpning av Bysamlingen som har vært stengt i 20 år. Dette kom ikke inn i budsjettet. Imidlertid vil Kulturdepartementet og museet nå starte planleggingen av en gjennomføring av prosjektet. Folkemuseet er svært fornøyd med dette.

onsdag 5. oktober 2011

Sakte ferd mot vinter på Hvaler... men ikke altfor fort...

Jacob renser taket på bryggerhuset. Mye mose og barnåler hadde grodd fast i den gamle sementsteinen. (Foto: Olav Aaraas)

Høstferien er en rar overgang fra sommer til vinter. Luften er blitt klarere, stjernene er blitt tydeligere mot den svarte kveldshimmelen og sjøvannet er blitt klarere det også, fordi vannføringen minker i Glomma. Og livene våre blir tydeligere fordi alle overganger mellom årstider minner oss om at årene går og at vi stadig opplever nye skiftninger. Høstferien er en tid hvor man opplever slikt. Man trekker pusten etter en kort arbeidsøkt etter sommerferien, tror man skal få med seg en Indian Summer før vinteren setter inn, men oppdager at anorakken må på, at havet er grått og viltert, at skogene suser mer enn i august, at restaurantene og butikkene er stengt og at forventningene må justeres.

Disse overgangene er ikke triste. De er en vei til noe bedre, en naturlig syklus som er fantastisk å få del i, i Østfold som over alt ellers. Vi lever i drømmen om en ny sommer. Og luften er klarere enn noensinne; Herføl og Nord-Koster er nærmere, og sjøen er vidunderlig fri for brølende RIB'er og 45-fots Princesse'r, vi har den for oss selv, vi som vandrer på svabergene og forsøker å finne roen til å oppsummere livene våre foran en ny istid. Høsten er en fin tid, og vi trenger ro til å tenke over hva som skjer:

Gi meg ei gammal trebru og en markstang
ei lita ælv som kommer fra øst
en varm dag i tidlig september
når sommer'n glir over i høst....
(Henning Kvitnes)


!4 grader er ok.

For vinteren og isen kommer. Da stopper fergene opp, øyene isoleres, helt til isen bærer og bilene kan finne kvistete løyper mellom dem. Men det er lenge til. Nå bader vi, strekker sommeren utover høsten, i pur protest. Høsten ved havet er nydelig...

lørdag 1. oktober 2011

Oktober på Hvaler

Høsten legger seg over skogene på Kirkøy. Havtåken legger duggdråper på spindelvevet i grantoppene. (Foto: Olav Aaraas)

Så er det oktober og høstferie. På Hvaler er det stille. Ikke mange høstgjester. Skogene er fredelige med tåke mellom stammene, og i skogbunnen lyser det ennå av hvit piggsopp og gule kantareller. På Stafseng fulgte vi sporene etter en velvoksen elg, det flakset opp skogduer, surret i mygg, og granene hadde fått florlette spindelvev i topper og grenkløfter, bedrysset med vanndråper fra havtåken som rullet inn i natt. Fra et fjernt tre hørtes stakkato lyder fra en hakkespett, lenger bak lå fjerne tåkelurer.

I morgen kommer vinden, sier yr. frisk bris til liten kuling. Da fyker tåken rett vest, horisonten kommer tilbake, med Sandefjordsferja som en evig boomerang langs skillet mellom himmel og hav. Men ennå er det stille i Stafsengkilen. Den gamle Hvalersnekka speiler seg i stille vann, RIB-folket har søkt mer fancy oppholdssteder, Hvaler begynner å bli seg selv igjen...

Stafsengkilen får endelig fred... (Foto: Olav Aaraas)

torsdag 22. september 2011

Hundertwasser




Folkemuseets ansatte er på tur til Wien og Budapest. Programmete er hektisk; det har vært flere museer hver dag, jakt i fotosamlingen på Albertine Museum, bak kulissene i Schönbrunn og i den keiserlige møbelsamlingen.Torsdag besøkte vi Hundertwasserhuset og den vakre utstillingen av hans arbeider. En stor opplevelse!

lørdag 17. september 2011

Steinbruddet

På Rødshuet, lengst sør på Kirkøy, der Skagerak åpner seg sørover og du ser Nord-Koster og Heia lengst ute, ligger det gamle steinbruddet, et av de fineste kulturminnene på Hvaler.

Her hentet man gatestein. gjerdestolper og grunnmurstein, og mange hadde sitt arbeid her frem til krigen. Fremdeles ligger minnene synlige etter brudd og veier, selv om furu og lyng lurer seg innpå.

En septembermorgen i lav høstsol og med blankt hav er det et sted for ettertanke.


fredag 16. september 2011

Skiltredigering på Bygdøy

På Bygdøy opplever vi at en person går rundt og "redigerer" skilt på veier og stier. Etter sigende skraper han med en mynt til han har fått det ønskede resultat.

Den ukjente korrekturleser har her tatt for seg et skilt ved Ferd Stadion. Er det et system bak arbeidet, tro?


mandag 12. september 2011

Spennende funn om Eidsvollsbygningen i Carl Johans arkiver


Under en gjennomgang av Bernadotteska Familjarkivet, Carl XIV Johans arkiver, fant vi denne uken en original fortegnelse over alle værelser i Eidsvollsbygningen med detaljert beskrivelse av innredning, datert 4. november 1815.

Grunnen til at denne fortegnelsen ble laget var at Carsten Anker tilbød Carl Johan å kjøpe eiendommen som residens. Det ble aldri noe av dette kjøpet, men tilbudsbrevet og inventarlisten ligger i dag i kongens arkiv. Dette dokumentet, som vi tidligere bare har hatt en avskrift av, er sentralt når restaureringen og nyinnredningen av huset skal skje frem mot 2014. Originale kilder gir større sikkerhet for det store arbeidet Norsk Folkemuseum nå står overfor.

I forrige uke kom den gledelige meldingen fra kulturminister Anniken Huitfeldt om at det på neste års statsbudsjett vil bli lagt inn 7,4 millioner til arbeidene på Eidsvoll. Dette nye kildefunnet vil bidra ytterligere til et godt resultat.

søndag 11. september 2011

Folkemuseets styre til Djurgården - Sveriges Bygdøy

Rosendals Slott, bygget av Carl Johan i 1820-årene, Er Djurgårdens Oscarshall (Foto: Olav Aaraas)

Styret ved Norsk Folkemuseum besøkte i august Djurgården i Stockholm. Gjennom tre dager gjorde det seg kjent med hele det store parkanlegget og de store museene som er samlet i og inntil det. Besøket var viktig, for Djurgården er Stockholms parallell til Bygdøy, en engelsk landskapspark midt i sentrum av byen, der de viktigste av byens museer er samlet, skapt av Bernadotte-kongene på gammel kongelig grunn i europeisk ånd på begynnelsen av 1800-tallet.

Carl XIV Johan

Det var nemlig Carl Johan og Bernadottene som la grunnlaget for det Bygdøy vi ser i dag. Allerede året etter at han ble konge, i 1819, kjøpte Carl Johan Henningslyst og Bøllingsløkken, det som i dag er Rohdeløkken og Oscarshallområdet, og det ble snart klart at han hadde en plan. Christiania skulle formes til en europeisk hovedstad, om enn i beskjedent format. Den lille byen ved fjorden hadde aldri huset konger, aldri hatt monumentale bygg, monumenter eller andre anlegg som kjennetegnet de store byene i Europa. I 1825 startet arbeidene på et kongelig slott, og samtidig begynte man å anlegge stier og beplantninger på Dronningberget på Bygdøy. Det sies at dronning Desirée hadde satt så pris på utsikten mot byen utover Frognerkilen, men det var andre motiver bak disse arbeidene.

De innledende arbeidene på Dronningberget startet samtidig som Carl Johan utviklet det vakre parkanlegget på Djurgården i Stockholm og avsluttet arbeidene med Rosendal Slott der. Forbildet var de store parkanleggene han hadde sett reise seg over hele Europa; romantiske landskapsparker etter engelske idealer, med eksotiske trær og busker, nøye planlagte perspektiver, romantiske paviljonger formet som eremittgrotter, gjeterhytter, kinesiske tårn eller greske templer. I England kjente han Hyde Park og Kensington Gardens, i Tyskland Englischer Garten i München og de store anleggene i Potsdam. Og mens arbeidene på Bygdøy skred frem, skaptes de store parkene Bois de Boulogne og Bois de Vincennes i Paris og Tiergarten i Berlin, alle på gamle kongelige områder.
Paviljong på Djurgården. (Foto: Olav Aaraas)

De store offentlige parkene kan egentlig sees som et resultat av den industrielle revolusjon, urbaniseringen og oppbruddet av det gamle standssamfunnet. De nye byene trengte grønne lunger for rekreasjon og forlystelse. Norge og Christiania var intet unntak i så måte. Opp gjennom 1800-tallet vokste byen med rekordfart.

Interessen for prosjektet var aldri overveldende fra norsk side, og i 1836 ble hele Ladegårdsøens hovedgård lagt ut for salg på offentlig auksjon. Kongens eneste mulighet til å redde gården og realisere sin plan var å kjøpe gården av den norske stat. Han gjorde dette ved hjelp av en stråmann og proklamerte året etter at han ville anlegge en offentlig spasergang for Christianias befolkning.

Siden Norsk Folkemuseum overtok forvaltningsansvaret for Bygdø Kongsgård i 2004 har vi gjennomført en grundig kartlegging av hva som hendte i disse årene. I Riksarkivet i Stockholm og det bortgjemte Slottsarkivet under Stockholms Slott ligger materiale som til nylig har vært uordnet og utilgjengelig. Nå dukket vi ned i det som skulle vise seg å være et skattkammer for en historiker. Samtidig arbeidet vi oss systematisk gjennom de norske arkivene, og etter hvert dannet det seg et detaljert bilde av prosessen. Monica Mørch har vært sentral i dette arbeidet.

I Slottsarkivet ligger originale fakturaer fra firmaer i Hamburg, København og andre byer, med lister med latinske artsnavn over titusener av trær og busker som ble skipet inn til Christiania. Der finnes årsrapporter og arbeidslister som ble oversendt til hoffet i Stockholm, tegninger til paviljonger og drivhus, oversiktskart over parkanleggene og bunker av korrespondanse som forteller om intensjoner og gjennomføring av dette store arbeidet.

Sæterhytten på Dronningberget etter tegning fra 1862. Egentlig kong Oscar I's badehus som ble flyttet og ombygget.

Til å tegne parkanlegget ble det brukt arkitekter som også hadde deltatt i planleggingen av store parker på kontinentet. Et nettverk av stier, utsiktspunkter, alleer, syrinlunder og andre beplantninger avtegner seg på de gamle kartene, og de hagearkeologiske utgravningene som er utført av Byantikvaren og Institutt for landskapsplanlegging ved UMB har gjort det mulig å gjenfinne dem i terrenget. Gjennom et omfattende kildearbeid er vi nå i stand til å gjenskape store deler av det gjengrodde parklandskapet.

I de store parkene skulle befolkningen finne glede, adspredelse, naturopplevelse og kunnskap, men også oppdras til gode samfunnsborgere. Monumenter som hyllet ledende menn i samfunnet var obligatoriske. Karl Johan satte således straks i gang restaurering av monumentet over prins Christian August, som var blitt vandalisert. Han lot også reise monumentet over grev Herman Wedel Jarlsberg på Dronningberget i 1843. Det ble startet servering i provisoriske telt på Dronningberget og utover 1800-tallet dukket det opp nye spisesteder, badeplasser og paviljonger rundt på øya.

Oscar I videreførte sin fars planer. Oscarshall som sto ferdig i 1850, kan sees som en direkte parallell til Rosendals slott. Det ble senere et museum for samtidskunst med billetter og faste åpningstider. Carl XV fortsatte å bygge ut anleggene langs Frognerkilen og utover i Kongeskogen, og i regjeringstiden til hans bror, Oscar II, satte man opp kongevillaene og badene på sørkysten av øya. I 1881 startet oppsettingen av kong Oscar II’s bygningssamling, en liten gruppe norske bondehus gruppert rundt stavkirken fra Gol, det som har vært hevdet å være verdens første friluftsmuseum. Senere ble Norsk Folkemuseum anlagt, og etter unionsoppløsningen ble de to anleggene slått sammen. Det sies at skandinavisten Arthur Hazelius, skaperen av Skansen på Djurgården, studerte dette anlegget før han startet byggingen av sitt museum i 1891.

Samtidig som Bernadottenes folkepark vokste frem på Bygdøy bedret man også forbindelsene fra sentrum med nye ferje- og automobilruter. Det var anløpssteder både ved Bygdøy Sjøbad, Paradisbukta ved villa Sofia, på Huk, Bygdøynes og Oscarshall. Parallellene til Djurgården er mange og sterke.

Og selve kongsgården ble utviklet til et mønsterbruk, med forsøk med nye metoder, redskaper og nye arter og raser.  Kongsgården avholdt møter og mottok besøk av andre gårdbrukere, deltok på landbruksmøter i inn- og utland. Det levende jordbruket var selve hjertet i den store eiendommen og genererte også midler til drift av de store parkområdene.

Det var altså Carl Johan som – på tross av Stortinget – sikret dette området for ettertiden, og det var hans sønnesønn Carl XV som i 1863 solgte området tilbake til den norske stat mot at det skulle stilles til disposisjon for den til enhver tid regjerende konge. Likeledes var det Oscar II som i 1876 for egne midler kjøpte løkken Strømsborg og la den til kongsgården, etter at Stortinget i 7 år hadde nektet å kjøpe den, og som i 1883 fulgte opp med å kjøpe gården Hengsengen.

Bernadottenes folkeparkprosjekter vokste frem parallelt på Bygdøy og på Djurgården, og museene reiste seg i klynger begge steder. På Djurgården var friluftsmuseet på Skansen etablert allerede i 1891, i 1893 åpnet man Biologiska Museet i norsk stavkirkestil, og i 1907 ble Nordiska Museets nye bygning innviet rett ved siden av. I 1913 kunne prins Eugen åpne dørene til sin nye galleribygning på Waldemarsudde, og tre år senere sto den moderne bygningen til Liljevalchs konsthall ferdig. På denne tiden var det Nationalmuseum på Blasieholmen, tegnet av den tyske arkitekten Friedrich August Stüler (som også tegnet Neues Museum på museumsøya i Berlin) og åpnet allerede i 1866, som huset de arkeologiske samlingene. Først i 1930-årene ble disse skilt ut og lagt som Historiska Museet på den andre siden av Djurgårdsbron, på Östermalm. Imidlertid har man fortsatt å bygge museer på Djurgården helt opp til vår tid. Åpningen av Vasamuseet i 1990 og Astrid Lindgrens Junibacken i 1996, begge som naboer til Nordiska Museet, viser at ideene bak Djurgården fremdeles er levende.

Det var altså ikke tilfeldig at Bygdøy ble en museumsøy. Snarere var det et tegn på at den nye nasjonen var blitt nærmere knyttet til europeiske ideer gjennom Sverige. Slik var det også naturlig for Oldsaksamlingens direktør, svensken Gabriel Gustavsson, å legge vikingskipene tett inn mot det nyåpnede Norsk Folkemuseum (1904), kunstmuseet Oscarshall og de middelalderbygningene som kong Oscar II fremdeles arbeidet med å flytte til Bygdøy de første årene Gustafson var i Norge. Han var også styreleder på Folkemuseet, og denne perioden var preget av stor ekspansjon, blant annet åpnet kong Håkon den nye Bysamlingen til grunnlovsjubileet i 1914 og den var under arbeid da beslutningen om plasseringen av vikingskipene og et fremtidig historisk museum ble tatt. 100-årsjubileet, bare 9 år etter unionsoppløsningen, var en stor nasjonal hendelse. Man bygget en nasjon og man bygget fremdeles en hovedstad, også på Bygdøy.



Nå er det gått enda hundre år. Universitetet i Oslo er blitt 200 år og har for lengst vokst ut av sine bygninger på Karl Johans gate, Oldsaksamlingen er blitt Kulturhistorisk Museum og søker mer plass. Karl Johans folkepark er i ferd med å gjenoppstå, Oscarshall er nyrenovert, vi har fått Fram, Kon-Tiki og Holocoustsenteret og et Norsk Maritimt Museum på vei mot gamle høyder. Museumsøya Bygdøy lever, og Norsk Folkemuseum har fått i oppdrag av Staten å ta vare på Oslos Djurgården.


Styret fant stor glede i den vakre Rosendals Trädgård med sin uteservering, orangeriet og salget av produkter fra hagen og jordene omkring. Bygdø Kongsgård vil nok forandre seg meget i årene som kommer... (Foto: Olav Aaraas)

Dette er bakgrunnen for at Norsk Folkemuseums styre besøkte Djurgården. Under de tre dagene besøket varte gikk styret gjennom hele det store parkanlegget og hadde møter med ledelsen ved både Skansen og Nordiska Museet. Disse to museene har gjennom en årrekke vært Norsk Folkemuseums nærmeste samarbeidspartnere, og de tre museene har mange felles erfaringer å dra nytte av.


lørdag 25. juni 2011

Oddsok på Folkemuseet



Meir enn 2000 menneske fann vegen til Folkemuseet på Sankthansaften, sjølv om været såg ganske så uvisst ut tidleg på ettermiddagen. Det vart ein stor kveld! Ved sekstida sprakk skydekket og sola varma dei frammøtte så dei vaksne kasta jakkene og dei yngste plaska og bada i det store bassenget på festplassen. Det siste er alt vorte ein sankthanstradisjon på Folkemuseet, men har ikkje alltid verka like freistande på iskalde jonsokkveldar med striregn og 10 varmegradar! I år vart det reine sydenturen...

På scena på festplassen sto artistane fram på rekkje og rad: Skrimmel Skrammel, Moving Day, Karoline Frogner og ikkje minst Odd Nordstoga. Han spela så ungane dansa og foreldra gret og kvelden vart sein og gyllen. Frå han opna showet med "Lykkeliten" og "November" hadde han publikum med seg, og han slapp ikkje unna utan ekstranummer. Olsok vart Oddsok!

torsdag 23. juni 2011

Franske oster former kulturlandskapet i Underdal


Tar du den lille avstikkeren ned fra Europaveien mellom Flåm og Gudvangen og svinger ned til den lille bygda Underdal, befinner du deg plutselig i et landskap som var vanlig i Norge for 50-100 år siden. I de bratte liene går store geiteflokker og beiter, og her er ingen gjengroing, slik du finner det i de fleste Sognebygdene ellers. Etter flere tiår med intensiv beiting begynner landskapet å bli snaubarbert og velpleid.

Kulturlandskap skapes ved bruk og har alltid nær sammenheng med næringsvirksomhet. Så også i Underdal. Den franske jenta Pascale Baudonel kom til Underdal i 1983 og brakte med seg ystetradisjoner fra sitt hjemsted i fjellene i Syd-Frankrike. Sammen med en venninne startet hun Undredal Stølsysteri som ga grunnlaget for fortsatt geitehold i en tid da fler og fler la ned husdyrholdet.


Det lille ysteriet selger alt de klarer å produsere, både av norske og franske ostetyper. De er et moderne eksempel på at utenlandske impulser kan styrke tradisjonelle norske kulturuttrykk, heve kvaliteten og skape grunnlag for stabil bosetning i distriktene. Ta turen innom Underdal!

tirsdag 7. juni 2011

Det enfoldige 50-tallet - Madrasser som kildemateriale...

I helgen tømte vi loftet til mine svigerforeldre, og det viste seg å inneholde en hel liten museumssamling, hvorav noe også havnet som rekvisitter til 50-tallslivet i Trøndelagstunet på Folkemuseet.

Stilt overfor slike gjenstandsmengder fra en halvfjern fortid tvinges man til å repetere sin egen oppvekst og sine egne holdninger. På en steinhard madrass, stappet med krøllhår, en slik en jeg selv sov på til langt opp på 1960-tallet, gjenkjente jeg en merkelapp jeg hadde sett før:


Krøll-ullmadrassen KRULL B viste seg å være en tankevekkende kilde til 1950-tallets nærsynte og trygge enfold, og assosiasjonene til negerdukker, boksene med ovnssverte, negerdamer og Vesle Hoa begynte straks å rulle gjennom hodet mitt. Hvordan kunne vi med største selvfølge godta dette karikerte fjeset, ja enda til sove på det om natten?

Den lille merkelappen, laget i beste hensikt og uten rasistiske baktanker, forteller mer enn ord om hvordan vår verden har forandret seg i løpet av dette halve århundret. Vi bringes tilbake til et samfunn uten TV og Internett, da "det svarteste Afrika" var ukjent for de fleste av oss, og den tvinger oss til å lære oss å vurdere fortiden ut fra dens egne forutsetninger. Vi var uvitende og derfor fordomsfulle, og jeg innrømmer at jeg ikke et sekund reagerte på den da jeg var liten.

I går var jeg til stede da kulturministeren fikk overlevert rapporten fra gruppa som har vurdert hvordan man kan styrke mangfoldet ved norske kulturinstitusjoner. Norsk Folkemuseum har vært sentrale i dette arbeidet, og vi arbeider bevisst for å forbedre oss. Dette glimtet tilbake til 1950-årene antyder hvilken kolossal utvikling vi har gjennomgått. Vi har kommet langt, men vi må aldri slutt å forbedre oss og å bevisstgjøre oss.

torsdag 26. mai 2011

Gulveistid

Blåveis og hvitveis hører våren til, men rundt det gamle industrianlegget på Klevfoss i Løten vokser det solgylne klynger av gulveis.
Bare se, men ikke røre!


søndag 15. mai 2011

Sæterhytten åpnet

Mandag 2. mai ble Sæterhytten på Dronningberget gjenåpnet, som annen del av Regjeringens gave i anledning Kongeparets 70-årsdag i 2007. Første del av gaven var det nyrestaurerte monumentet over Grev Wedel Jarlsberg, også dette på Dronningberget. Med dette er en viktig del av Kong Carl Johans gamle folkepark fullført.

Det er Norsk Folkemuseum og Statsbygg som sammen forvalter de verdifulle anleggene i det gamle parkområdet. Restaureringsarbeidene har skjedd i nært samarbeid med Riksantikvaren og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Dronningberget er også under fredning som naturreservat på grunn av sitt store mangfold av sjeldne og verdifulle planter og dyr.

Det store parkområdet - som også inkluderer Bygdø Kongsgårds dyrkete områder, er et verdifullt nasjonalt kulturminne, noe også HM Dronningen understreket i sin tale. Det er nær knyttet til en viktig del av norsk historie og det bærer selv i seg historien. Under gjengir vi HM Dronning Sonjas tale.




H.M. Dronningens tale ved gjenåpningen av Sæterhytten på Bygdøy etter restaurering, 2. mai 2011 (Kilde: Kongehuset.no)
På Kongens og egne vegne takker jeg for de to historiske flotte gavene vi fikk til våre 70-års dager! Restaureringen av Wedel-monumentet og Sæterhytten med Musikkpavliongen.
Personlig har jeg gledet meg - lenge - til denne dagen. Det er spesielt tankene og ideene bak denne gaven som fascinerer og engasjerer.
Det var Kong Carl Johan og Bernadottene som la grunnlaget for det Bygdøy vi ser i dag. Allerede året etter han ble Konge, i 1819, kjøpte Carl Johan to løkker her på Ladegaardsøen; det som i dag er Rhodeløkken og Oscarshallområdet, - og i 1837 kjøpte han hele Ladegaardsøens Hovedgård som den norske stat hadde lagt ut for salg.
Samtidig røpet han en plan han lenge hadde hatt: Christiania skulle få sin sentralt beliggende utfluktspark, likesom Stockholm fikk sin Djurgården.
Den beskjedne byen ved fjorden som møtte Kongen i 1814 - uten monumenter, slott og parker - vitnet om at hovedstaden i Danmark-Norge hadde vært København. Det nye parkanlegget og byggingen av Det kongelige slott skulle forandre på dette. Kongen hadde sett de store parkene vokse opp i London, Paris, Berlin og andre europeiske byer. Det var de engelske, romantiske landskapsparkene, som ble til glede for byenes innbyggere, i en tid da byene og industrisamfunnene vokste frem.
Christiania skulle bli en europeisk hovedstad. Snakk om byutvikling!
Opprinnelig skal tanken ha vært å utvikle et sammenhengende parkanlegg mellom Slottet og Bygdøy, en ”offentlig Spadseregang”  -  men denne ideen skulle vise seg umulig å realisere. Presset på tomtearealene i Christiania var stort ved midten av 1800-tallet, og den ”Grønne korridoren” Kongen hadde tenkt seg, ble raskt avskåret og bebygget.
Dronning Desiree kom til Norge for første gang i anledning grunnstensnedleggelsen for Slottet i 1825. Hun bodde på Ladegaardsøens Hovedgård, og det sies at hun vandret med sine hoffdamer på stiene her på denne kollen, som opprinnelig het ”Lindehaugen”. Lindeskogen og den vakre utsikten betok henne, og etter hennes ønske ble det nå anlagt flere stier - og flere beplantninger kom til. Med dronning Desiree fikk denne kollen navnet ”Dronningberget”.
Det var ikke rart at Dronningen ble betatt av utsikten. Vi kan bare lukke øynene og forsøke å se den for oss: Ingen strandpromenade eller durende motorvei, ingen tett bebyggelse, ikke et kirkespir å se herfra - kun den stolte festningen Akershus, Ekeberg i bakgrunnen og kanskje en fergemann som langsomt rodde folk over den blanke kilen. Besnærende lå fjorden der med sine øyer og de grønne marker. Den pastorale idyll var fullkommen. Den gang.
Carl Johan skapte en engelsk landskapspark i tidens ånd. Det var ”Drømmen om Arkadia” som opptok samtiden. Hans folkepark ble en ”Ferme ornée”, en pyntet gård, der bølgende åkrer og beitende dyr var en del av selve parklandskapet – slik det fremdeles er. Heldigvis!
I 1849 stod endelig Det kongelige slott i Christiania ferdig. Nå var det et nytt kongepar, Oscar I og Josephine, som skulle følge opp Kong Carl Johans intensjoner. Ideen om et Lystslott, likt Rosendals Slott på Djurgården, var nok Dronning Josephines, hennes penger også, men sammen gikk kongeparet med stor iver inn for å virkeliggjøre Oscarshall, som stod ferdig i 1852.
Et smykke av et Lystslott! Helt fra begynnelsen var tanken at Slottet skulle være offentlig tilgjengelig for allmennheten, som et Samtidsmuseum. Oscarshall ble også straks en av Christianias severdigheter!
Muligens kan man si at det var i Bernadottenes ånd - da Kongen og jeg i sin tid ønsket å åpne Slottet i Oslo for publikum. Så vidt mulig ønsker vi å dele med alle det vi har funnet av interessante gjenstander og publikasjoner, som kaster nytt lys over historien.
Oscar Is sønn, Carl XV fikk bygd Sæterhytten her på Dronningberget, etter Dronning Louises ønske. Innvielsen må ha vært storslagen! Statsråden nevnte de tre Louis-er; Den yngste Louise var kun 11 år, og hun ble noen år senere Kong Haakons mor. Det var først nå, da Sæterhytten skulle restaureres, at Folkemuseets historiker avdekket at det var Oscarshalls tidligere badehus som var utgangspunktet for hytten.
Carl XV fortsatte å bygge ut anleggene langs Frognerkilen og utover i Kongeskogen. Han fikk også anlagt strandstien fra Oscarshall hit til Dronningberget, som nå inngår i det nye kyststiprosjektet. Vi ser alle frem til at dette skal bli fullført!
Carl XV døde ung, og hans bror, Oscar II, ble den av unionskongene som tilbrakte mest tid på Bygdøy. Fra hans tid stammer kongevillaene, Bygdø Sjøbad og ikke minst hans norske bygningssamling, verdens første friluftsmuseum, som nå er en del av Norsk Folkemuseum. Som på Djurgården ble museene en sentral del av folkeparken.
Det er ingen selvfølge at det fremdeles er bevart såpass meget urørt. Og på samme måte som Carl Johans ”Grønne korridor” ble avbrutt for snart 200 år siden, har også mange utbyggingsforslag gjennom tidene truet dette attraktive området - men heldigvis var både Kong Haakon og Kong Olav konsekvente forsvarere av Kongsgårdens helhet.
Det gleder Kongen og meg at denne helhetstanken føres videre like konsekvent av Regjeringen og av Folkemuseet. Det er meget viktig som Statsråd Aaserud nevnte i sin tale; å ta vare på Bygdø Kongsgårds rike kulturhistorie og naturverdier for ettertiden. Skal området fortsette å være et attraktivt rekreasjons- og opplevelsessted for Oslos befolkning, må vi alle vise respekt og omtanke for helheten også når vi ferdes her ute. Riksantikvaren har nå foreslått fredning av hele området. Bygdø Kongsgård er et viktig nasjonalt kulturminne.
Da Kongen sa ifra seg disposisjonsretten i 2004, overtok Norsk Folkemuseum forvaltningen av selve gården. Jeg vet at Folkemuseets historikere har hatt adgang til Slottsarkivet i Stockholm, hvor man nå har funnet tegninger til paviljonger og drivhus, oversiktskart over parkanleggene og bunker av korrespondanse, som forteller om intensjoner og gjennomføring av Bernadottenes mange prosjekter.
Det er dette faglige forskningsarbeidet som har gitt oss grunnlag for å gjennomføre det storslagne restaureringsarbeidet som nå er i gang. Bygdø Kongsgårds historie skrives nå på nytt, og jeg gleder meg til å få bedre innsyn i denne for Oslo så viktige og spennende historie!
Siden jeg er så heldig å sogne til dette området, enten jeg bor på Slottet eller Bygdø Kongsgård, så har det seg slik at jeg en gang i uken trimmer med gode venninner her ute. Vi har sannelig lært Bygdøy å kjenne i all slags vær- sommer som vinter! Vi kjenner alle stier med glatte røtter, gjengrodde bakketopper, utraste murer, nedfalte rekkverk og forsøplete strender. - Og vi utforsker også gateløpene og museene.
For et eventyrlig område Bygdøy – den bebygde øya - er!
Hvis den bare blir skikkelig tatt vare på!
Et spesielt hus har opptatt oss meget de siste årene og det er Sæterhytten og dens skjebne. Den stod lenge ubebodd og forfalt mer og mer. Derfor var det spesielt hyggelig å få denne restaureringsgaven til våre 70-års dager. Jeg kan forsikre om at arbeidet har vært fulgt med argusøyne og fotografiapparat!
Ikke tror jeg at noen - hverken Riksantikvaren, Byantikvaren, 4B arkitekter, Folkemuseet, Statsbygg eller andre - har tatt så mange fotografier, innvendig som utvendig, av Sæterhytten og Musikkpaviljongen, som undertegnede har gjort i denne perioden. Det har vært så morsomt å se hvor grundig arbeidet er blitt utført, hvor stor ekspertise som har vært til stede i alle detaljer. Og hvor engasjerte arbeiderne har vært! De har til og med vært imøtekommende selv om disse brysomme damene har åpenbart seg i tide og utide. Det gjør godt å vite at vi har ekspertise som kan ta vare på de gamle, ulike håndverksteknikkene.
Jeg føler meg overbevist om at Staten ved Norsk Folkemuseum, Riksantikvaren og Statsbygg fortsatt vil stå vakt om, videreutvikle og ta vare på Bygdø Kongsgård på aller beste måte, og ikke minst - at de vil åpne området for hele byens befolkning, slik Carl Johans opprinnelige tanke var om en ”offentlig Spadseregang”.
Jeg tror ”Drømmen om Arkadia”, vårt norske Arkadia, med skog, eng og sjø, vil leve så lenge vi har evnen til å hegne om – og forstå å ta vare på – de enestående naturgitte omgivelsene som er blitt oss til del.
Kongen og jeg takker Regjeringen for en oppmuntrende og spennende gave som har brakt restaureringen av Kong Carl Johans gamle park et langt skritt videre. Jeg er selvsagt meget beæret over å kunne motta, på Kongens og egne vegne; Restaureringen av Sæterhytten med Musikkpaviljongen.
Jeg lover at jeg fortsatt skal holde øye med bygningen, og benytte meg av dette unike Dronningberget, som nå ligger så smilende og vakkert tilgjengelig for oss alle. Jeg gleder meg til å se stadig mer av Kong Carl Johans gamle parkanlegg stige frem igjen, og jeg håper publikum vil oppsøke og sette pris på dette flotte anlegget som nå stråler - i sin fordums glans! Som den gang!
Hjertens takk!

lørdag 30. april 2011

Cornelius Kvakks visjon



-- Jeg orker ikke flere visjoner! Hjernen min er helt blåst. Hva skal vi med dem? Kan noen svare meg på det?
Konservator Bull hadde reist seg fra møtebordet og rev seg fortvilet i håret mens han lot blikket sveipe over veggen der museumsstyrer Musum hadde tapet opp de mer eller mindre fantasifulle forslagene til visjon som de ansatte hadde kommet frem til. Det var fellesmøte, og temaet var museets nye strategiske plan.
-- Vi må jo ha en visjon! innvendte Musum. – Alle strategiplaner har det. Det er den alt det andre skal bygge på. De ansatte skal kunne den på rams, sa han derre konsulenten.
-- På rams! skrek Bull. – Men så hør på denne, da: ET MUSEUM SELV SVENSKENE VIL MISUNNE OSS! Eller denne: I VIND ELLER BLEST, MUSEET VÅRT ER BEST! Hva betyr det, da?  Ingen verdens ting! Bare svada!

Musum ble tenksom. Kanskje han hadde rett. Kanskje var det ikke så viktig med den visjonen likevel. Museet hadde levd i 114 år på den visjonen som dets grunnlegger, Cornelius Kvakk, hadde proklamert i 1894. Den sto hogd inn i granittsokkelen på den store statuen av Kvakk, den såkalte Kvakkstøtten, nede på torget, i runeinspirert skrift. Den lød slik: HER SKAL IKKJE NOKO FORANDRAST!, og hver lille julaften inntil nylig hadde museets selvoppnevnte forsvarsråd samlet seg rundt statuen, med kranser og lys i hendene. Hvis det hadde snødd, hadde rådets leder og yngste medlem, 93 år gamle Steinulf Snyrting, som var gift med Kvakks yngste datter, Cornelia, børstet snøen av runene med skjelvende hender og knurret stille:
-- Å neida, kjære gamle Cornelius! Her skal nok ikkje noko forandrast! Det skal me syrgje for!
Og mens lysene brente og glødet under stjernene i vintermørket, stemte den lille gruppen opp sitt credo, litt sprøere og litt hesere for hvert år:

Dei vil alltid klaga og kyta
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um inkje so braadt.

Det hadde lydd så ensomt i den store borggården, en liten flokk ørsmå mennesker med det meste av livet bak seg, i trassig frykt for en virvlende vill samtid, i en seremoni som nesten var religiøs i sitt uttrykk. Musum hadde stått oppe i et av de mørklagte vinduene i bondeutstillingen i 4. etasje og sett det merkelige skuespillet utfolde seg.

Når han gjenkalte det senere, husket han det nesten som en sentimental Hollywoodproduksjon, der kameraet zoomet ut fra den lille flokken i snøværet og opp mot den stjernestrødde himmelen, mens fiolinene steg til et crescendo. Og han var sikker på at Nordstjernen hadde smilt, at Karlsvognen hadde rullet litt fortere og at Orion hadde bøyd seg i ærbødighet og drysset en sky av stjernestøv nedover Kvakks gamle hode. Men da han året etter hadde dristet seg til å foreslå at de kunne erstatte Kvakks visjon med noe mer dynamisk og målrettet, som for eksempel ME SKAL KOMA, UM INKJE SO BRAADT, var dette blitt møtt med så sterke reaksjoner fra Snyrting og forsvarsrådet at han hadde måttet la det falle.

Nå var gamle Snyrting og hele forsvarsrådet borte, og da snøen var smeltet sist vår, oppdaget vaktmester Laugerud at noen hadde sprayet bort ordet IKKJE med rød lakk, så Kvakks visjon hadde fått en nesten revolusjonær valør: HER SKAL NOKO FORANDRAST! Gjerningsmennene hadde dessuten vært skamløse nok til å male Kvakks nese i den samme rødfargen. Klart det ble bråk. Snyrtings sønn, lektor Cornelius Kvakk Snyrting d.y., mente det var museets nye, radikale ledelse som sto bak, og ville ha seg frabedt at museets grunnlegger på denne måten skulle dras ned i sølen. Han uttalte seg dessuten sterkt kritisk om den planlagte digitaliseringen av samlingene som han mente var fremmedgjørende og kunne føre til at samlingene kunne forsvinne for alltid på Internettet.
-- Me veit kva me har, sa han. – Og ditta internettet er fanden sitt nett! Ein dag vil han fanga oss alle i det! Og då kjem me ikkje laus!

Men forandringer hadde det vært gjennom disse årene, på tross av Kvakks noe avventende visjon fra 1894. Da Kvakkstøtten ble reist i 1924, på Kvakks 50-årsdag og på hans eget initiativ, var det på en øde prærie nesten uten hus. Men opp gjennom Kvakks egen regjeringstid hadde han egenhendig reist 150 tømmerhus som for et uøvet øye så helt identiske ut, men som i følge Kvakks egne dateringer alle stammet fra perioden 1029 (året før slaget ved Stiklestad) til 1535 (året før reformasjonen), og rundt støtten hadde det senere vokst opp store utstillingsbygninger. Alt var forandret, bare ikke Kvakks visjon. Man hadde levd med den som en slags raritet, holdt i live gjennom Snyrtings utrettelige kamp, men samtidig neglisjert den og etter beste evne søkt å tilpasse seg den tiden man levde i. Det hadde bare delvis lykkes.

For to år siden avslørte radiologiske dateringer at Kvakks tidsangivelser ikke holdt mål. Av de 150 middelalderbygningene viste det seg at 148 var fra sent 1800-tall, og i tillegg at flere av dem var ombygget etter Kvakks eget hode. Middelalderkapellet var egentlig et sauefjøs fra 1850, mens årestuen fra 1050 var en banevokterbolig fra 1894 som aldri hadde vært panelt, men blitt stående og gråne for vær og vind oppe på Nesbyen etter at den nye stasjonen ble bygget. Derfor så den jo ganske gammel ut. Ljoren hadde Kvakk bygget etter eget hode, og åren var selvkomponert.

Kvakk hadde jukset. Musum grøsset. Hvordan skulle de forklare publikum dette? Middelalderkapellet var jo huset der den katolske biskopen hver midtsommer holdt latinsk messe. Det var her medlemmene av middelalderklubben hvert år viftet med svartebøker, hogg hverandre med sverd, drakk mjød og simulerte hekseorgier med brenning for å føle seg i ett med sine røtter, og stedet hadde dessuten tjent som kulisse for fire forskjellige filminnspillinger med Liv Ullmann, der hun gikk med stramt skaut rundt hodet og så trist og helt maken ut, to av dem fra middelalderen og to fra fabrikkarbeidermiljø i Christiania i 1890-årene. Musum gikk til pressen og forsøkte å forklare at Kvakks middelalderkapell var et sauefjøs og at messene og de middelalderske hekseorgiene derfor burde flyttes til mer egnede lokaler.

Overskriftene ble som ventet og tok som vanlig sin egen vei: Paveliturgi og heksebrenning i sauefjøs. Katolske sauer i feildatert heksesex. Svindlet av sexgal museumshøvding. Kvakk skjønte ikke et kvekk. Papistisk Ullmann svindler sitt publikum. Musum toer sine hender i sexskandale. Styreleder Brynjulfsen nekter å gå. Ofrene får munnkurv, men nektes kraftfôr. Museumssauer streiker. Sexmisbrukt sau: Musum tok fra meg min fortid. Katolske sauer brent i museologisk sexrituale. Katolsk museumsstyrer benekter hjemmebrenning.

Det var ikke mer å si. Men katastrofen uteble. Som følge av medieomtalen doblet besøket seg, pengene strømmet inn og den forbausede styreleder Brynjulfsen besluttet at arbeidet med de underjordiske magasinene i Eskeberg skulle intensiveres.

-- Du skal ikke spøke med de underjordiske, sa den gamle vakten ved inngangen til tunnelene i Eskeberg.  – Det foregår mer her inne enn det folk utenfor aner. Hele stedet er forhekset.
-- Ikke tull, sa Musum.  – underjordiske finnes ikke lenger. Det er bare Kvakks etterkommere som tror på den slags.
-- Jeg driter i Kvakk, fastslo vakten og trakk ham nærmere -- Du har aldri prøvd å åpne døren, skjønner jeg.    
  
-- Hvilken dør?
-- Bak magasinene deres, hvisket vakten, -- går det en trang gang. Der renner vannet hele tiden, bak den støpte magasinveggen, nedover selve fjellet. Gå inn der igjen, og bruk ørene dine, så hører du musikken. Men si ikke at det kom fra meg. Og ikke gå for langt, ellers...
-- Ellers hva?
Vakten rykket nærmere.
-- Det er ikke alle som er kommet tilbake, hveste han. --Berget tar, berget gir.
-- Hva slags visjon har dere? spurte Musum, mest for å snakke om noe annet.
-- Sammen mot undergangen, smilte vakten bistert og pekte innover gangen. – Men lunsjene er ok, la han til.

Musum ristet forvirret på hodet og fortsatte innover de hvitmalte gangene mot Eskebergets indre. Trafikken var tett. Hele stedet var som en asiatisk markedsplass, der driftige kjøpmenn lagret varer til butikker over hele byen. Varebiler og håndkjerrer fulle av ris og grønnsaker trillet forbi ham, det luktet krydder og søte frukter, folk ropte til hverandre på fremmede tungemål og ringte med sykkelbjeller, og han følte seg hensatt til Saigon eller Lahore, der han smøg seg frem mellom sekker med ris og linser og kasser med mango og papaya, pepperfrukter og nudler.

Noen hadde satt på en radio eller cd-spiller med kinesisk musikk mens de arbeidet, musikken fylte luften, og over rissekkene oppdaget Musum plutselig den store brugdebenken fra Rauland, rullende og svaiende mot sin nye plass i magasinet. Den seilte som en ensom norsk skute gjennom Sør-Kina-havet, slo det ham, og oppe på benken sto den underskjønne madonnaen fra Dalsdalen nedrevne kirke med sine lange brune krøller som en skipper til rors. Bak den store skuta duvet det frem en armada av framskåp og kister. Strekkodene viftet som flagg i vinden, og karveskurden på sidevangene skinte blekt i det hvite månelyset fra armaturene i taket, over dønninger av nuddelpakker med rødgule, kinesiske tegn seilte de. Båtflyktninger? Nei! Et nytt stykke Norge i drift.
I det samme skjedde det: Madonnaen blunket til ham! Musum svimlet. Hvor var han? Han så rekker av kinesiske havnearbeidere, tvekroket under tunge sekker, springende kulier med rikshawer, svaiende lykter på djunkene som duvet forbi i den dirrende atmosfæren. Grønnsakhandleren fra Vietnam smilte begeistret og vinket fra sykkelen sin, mens kulturminnene seilte forbi, det ene etter det andre, på vei mot sine kalkede gravkamre, langt inne i fjellet. De duftende matvarene på vei i motsatt retning, ut til det levende livet der ute, dannet en kontrast som nesten ikke var til å leve med. Han ble overmannet av en nesten uutholdelig melankoli, og de krydrede asiatiske duftene beruset ham med en kraft han aldri tidligere hadde kjent. Musum hadde mistet grepet på virkeligheten.
-- There are nine million bicycles in Beijing, hørte han seg selv rope. – That’s a fact. That’s a thing we can’t deny. Lat oss ikkje forfedrane gløyma, under alt som me venda og snu, fortsatte han, uten helt å skjønne hva som skjedde, og tumlet inn mellom to paller med sørkoreanske vannkastanjer til et sted han aldri hadde vært. Idet fjellet lukket seg bak ham, hørte han vietnameseren rope:
-- Nei, Mister! Ikke inn der! Den niende dragens hule!
Men det var for sent. Musum var bergtatt. Den trange gangen lå badet i et grønnaktig lys, og det dryppet store vanndråper fra det lave taket. – Monsunregnet! slo det ham, mens han krabbet på hender og føtter innover i dragens hule. – Så er det endelig kommet, det velsignede regnet! Men lyset ble sterkere, det ble varmt og gyllent og fylte fjellet som skulle det være lyse dagen. Han kjente mose og gress under knærne, og da han løftet hodet, lå han på en solfylt setervoll. Det anget av nyslått gras og ferske kuruker, og et sted like ved ham var det noen som sulla og sang. Det var som i drømme; han klarte ikke å løpe, men krabbet seg fram gjennom blåklokker og tjukt fjellgras til han plutselig hadde hele den brede dalbunnen under seg. Endeløse granskoger strakte seg østover mot morgenrøden, berg og dal så langt øyet rakk. Taigaen, for det gjennom ham. Like til Vladivostok. Annerledeslandet. Snu på Østbanen!  Sangen bar som en sitrende tone gjennom den klare luften, og Musum la hodet tilbake i det mjuke graset og lyttet.

 Da han åpnet øynene igjen, var granskogen forsvunnet. Over ham seilte skyene med hurtigtogsfart, han lå på en berghammer høyt over en dyp fjord. Ved siden av ham buldret en frådende foss, og gjennom fosseduren hørte han noen som stilte og strauk på ei fele. Klimpra og strauk og stemde. Ein spelemann!
-- Det bær ikkje i veg fyrr han byrjar trampa takten med foten, tenkte han, og i det samme fikk han øye på henne. Var det ei hulder? Neimen om det var! Madonnaen fra Dalsdalen var det, rakt ut av fossen med fela ved skulderen, rank og smal som et siv, og etter henne en lang og hengslete kar med munnharpe i neven. Var det sjølveste nøkken? Var det han som hadde blåst liv i den vakre madonnaen?
-- Men der er du jo! ropte han og ville til å reise seg. I det samme så han foten hennes begynte å bevege seg. Takten begynte å gå...

         Med ett var det som om hele naturen begynte å leve. Det aulte og kravlet av skrømt og kryp. Musikken blandet seg med fosseduren og steg til en torden, skyene trakk seg sammen til et blygrått steintak og nøkken rev med seg madonnaen og stupte like i fossen.
         -- Jeg må vekk herfra! tenkte Musum. – Hjem til museumsvisjonen min, hva var det nå den var? Evig eies kun det tapte? Nei, det går ikke sammen med bevaringstanken...
         Det var da han oppdaget dragen. Opp av den brusende fossen stakk et hode så stygt at han aldri hadde sett make. Den niende dragen! Og så var det ingen drage. Det var Cornelius Kvakk, med strittende barter og buskete øyenbryn. Musum ble så fælen at han mistet fotfestet og rullet utfor fossen som hadde størknet til stein. Nedover og nedover bar det, over grus og bergrabber, til han fant seg selv liggende på et vått steingulv.
         -- Marmor, sa han til seg selv og stirret opp på veggene. – Men den er jo helt gul! Og det er vann på gulvet! Sjøvann!
Og i det gylne lyset så han en merkelig fremtoning skride over gulvet, som en levning fra 1700-tallet, i kappe og parykk. Og idet den fremmede begynte å synge, skjønte han at han var fanget i historien.

       Og rommet forandret seg og ble til en kirke, en liten landsens kirke, med store vinduer mot sør, der det skjøre vinterlyset silte inn og tegnet mønstre på veggene. Han sto i døren inn fra våpenhuset, det brant lys på alteret, og helt fremme i koret sto en liten flokk med mennesker og gjorde seg klare til å synge. Han ante folk i kirkebenkene rundt seg, men så dem ikke. Og i det samme skjønte han alt. Han vandret oppover midtgangen i Dalsdalens nedrevne kirke. Fremme ved alteret knelte presten Sverdrup, og ned fra et sidealter steg madonnaen, like vakker som alltid, med fela i hånden. Og da de første spinkle tonene lød fra strengene hennes, flommet den lave vintersolen inn gjennom vinduene og gjorde natt til dag. Musum tørket vekk en tåre.
-- Det skal være visjonen min, tenkte han og gikk frem mot den lille flokken fremme ved alterringen. – Til helvete med Kvakk. Alt skal forandres – Natten skal bli til dag!

Så sang de…

søndag 24. april 2011

Påskblommor? En svensk handlelapp i en Harrytid


Den stille uke er langt fra stille i Strömstad, invadert som byen blir av handlelystne nordmenn, rånere fra Østfold og breiale båtfolk som fyller havner, gater og butikker. Polkøene er lange, det summer i norske stemmer og tunge trillebager klirrer og skrangler over fortauene.

Midt i denne vrimmelen forsøker lokalbefolkningen å gjøre sin egen påskehandel, og i handlevognen vår lå det igjen en anonym handleliste, en kilde til kunnskap om påskefeiringen på den andre siden av grensen. Et lite svensk dikt. God påske, kjære broderfolk!

fredag 22. april 2011

Dikt til et kronprinsbryllup

I disse dager, da det engelske kronprinsbryllupet er på alle skjermer og førstesider, er det naturlig for en museumsmann å rette blikket bakover til kronprins Olavs og kronprinsesse Märthas bryllup i mars 1929.
I Aftenposten torsdag morgen den 21. mars kunne man lese dikteren Herman Wildenveys dikt til vårt nye kronprinspar. Det er et sterkt tidsbilde - om enn ikke det beste Wildenvey har skrevet...

Historien stanser ikke; medieoppslagene om Kate og William vil også bli historie og få sitt gammelmodige preg. Aldri skjer det fortere enn i dag.

Kronprins Olav i 1921. Foto: Wikipedia



Kronprinsesse Märtha. Foto: Mittett


Geografi og kjærlighet

Kongelige bryllupsgjester!
Vi er gjøglere som byr oss til,
efter skikk fra fordums fester,
å forlyste jer med poesi og spill.
Spillets aktualitet
er at Amors landgebet
kartlagt blir av en poet
som maskert som geograf
har litt å si om kjærlighet.

La oss straks vår vandring starte
ut i eventyrets blå provins.
La oss se oss om på kartet,
om dens fjell og fagre daler ennu fins.
Jo, provinsen kjennes som
kjærlighetens kongedom ...
Se, den minner nettopp om
Nordens riker, hvortil eventyret ennu engang kom!

Geografisk kjærlig lenet
ligger Norge op til Svealand.
Ja, naturen har forenet
begge landene som kun naturen kan.
Geografene har rett,
Nordens halvø er jo ett.
Og på kartet har vi sett
havet runde seg som ramme om et dobbeltportrett.

Men der var fra Arilds tider
skille mellem oss allikevel,
og på skillets begge sider
syntes Kjølen oss et nokså kjølig fjell.
Og vi skilte også lag.
Men en geograf av fag
si'r at Kjølen til i dag
tinte bort i glade bekker
langs sitt eget høidedrag.

Her begynner eventyret,
som vårt folk så gjerne lytter til.
Ti som strenger på en lyre
klinger hjerter med i eventyrets spill:
Se, en prins så ung og kjekk
drog avsted - i sportsantrekk -
over grensens skillebekk,
vandret langt og enda lenger ....
Bort i Sverig blev han vekk.

Galhøpiggen, Gjendineggen,
Jotunheimen kjente prinsen godt.
Å, men Kjølen, det var veggen
inn til eventyret og prinsessens slott.
Da han derfra drog avsted
og prinsessen fulgte med,
smeltet Kjølen ganske ned.
Det er hele eventyret,
men det lyser langt av led.

Prinsens unge saga speiler
nordmannsferd på sjø, på land, - på ski.
Han er norsk når "Noreg" seiler
alle andre landes stolte seil og flag forbi ..
Helt fra ganske liten gutt
har han trenet uavbrutt
for å bli den norske gutt,
som har vunnet hele riket
og prinsessen nu tilslutt.

Hør oss, Svea! Vi vil sende
hilsen til prinsessens fosterjord
med en hjertens takk for henne
vendt mot hennes høie far og mor ....
Og prins Olavs mor og far,
deres hus og de som har
hedret Norgs kronprinspar,
vil vi hilse: Lenge leve. -
Og det kommer som et svar:

Ja, vi elsker dette landet! ....
Disse ord som er vår trøst og lyst,
vil det unge paret sande,
når de sammen seiler langs vår sommerkyst.
Og som Olav ved sitt ror
seilte Norges navn om jord, -
bli hans hell vårt hell ombord,
når han selv skal stå for skuten gjennem
storm og sjø hernord.

Herman Wildenvey

fredag 15. april 2011

Påskemysteriet: Barnekrim fra grenseland på nett!


Kjære lesere,

Hvorfor tilbringe påsken med blodige mord? Rimelig harry, spør dere meg! Som et godt alternativ tilbyr jeg min egen og Aschehougs falskmynterjakt i grenselandet mellom Norge og Sverige.



Sammen med flere av barnebøkene mine ligger den digitalt tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets bokhylle. Sjekk

http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009032404059

og kos dere! Det endelige oppgjøret skjer på torget i Strömstad på Skjærtorsdag. Mer harry enn dette får dere det ikke! Frem med lesebrettene!

Påskehilsen forfatteren



50-tallsmat i Trøndelagstunet

Ingrid Espelid Hovig åpner masstua og 50-tallskjøkkenet i Trøndelagstunet. For ei dame! Foto: Olav Aaraas, Norsk Folkemuseum



Trøndelagstunet skal vise livet på en gård på 1950-tallet, og nå åpnes muligheten til å vise tidstypisk matlaging. 12. april åpnet hele Norges matmor, Ingrid Espelid Hovig den nye formidlingsfløyen i tunet. Her finnes både en masstu (det trønderske eldhuset) og et 50-tallskjøkken der barn og unge kan oppleve en nær fortid gjennom å se, høre, føle, smake og delta i arbeidet på kjøkkenet.

Masstu og 50-tallskjøkken
De besøkende vil få oppleve luktene, lydene, smakene og stemningen i en trøndersk masstu og i et 50-tallskjøkken. I eldre tid foregikk større matlagingsoperasjoner og klesvask i en egen masstu (bryggerhus). Et viktig trekk ved 50-tallet er at den moderne tiden gjorde sitt inntog på kjøkkenet. Da gikk masstuene ut av bruk, og innføringen av kjøkken med kjøleskap, fryseboks og elektrisk komfyr gjorde hverdagen enklere.

Prosjektansvarlig Siv Sjåland intervjues av NRK i 50-tallskjøkkenet. For ei dame, hun og!


Vi ønsker å ta publikum med på en tidsreise fra masstua til det moderne kjøkkenet (rommene innredes vegg i vegg). I masstua kan barn bake lefse på takke, vaske klær i bryggerpanne og oppleve prosessene fra eldre tid. I rommet ved siden av kokes mat på elektrisk komfyr, husmoren skryter av kjøleskapet og stapper pølser på kjøkkenbenken. Her får man være med og lage mat fra grunnen av, hermetisere kjøttkaker, vaske klær, safte og sylte.

Trøndelagstunet
Trøndelagstunet på Norsk Folkemuseum viser landbruket og dagliglivets gjøremål på en gård slik det kan ha vært i Trøndelag på slutten av 1950-tallet. Perioden var preget av store forandringer på mange områder, et tiår med nye impulser og ny teknologi som endret vaner og arbeidsmetoder, i landbruket så vel som i hjemmet. I juni 2010 åpnet bolighuset fra Stiklestad med 50-tallsinnredning og i september åpnet dyrerommene i låven fra gården Elnan. Nå kompletteres anlegget med en formidlingsfløy der vi kan vise matlaging og husstell.

Dette nye tilskuddet til museet vil være med på å binde sammen den gamle og nyere tiden på museet. Og så gøy for ungene!



onsdag 13. april 2011

Folkemuseet vinner pris som beste melkebonde!



Mange ville kanskje ikke trodd at Oslo kunne utmerke seg i en prisutdeling for beste melkeproduksjon. Enda færre ville trodd at landets største museum kunne det. Nå er det altså skjedd:

Under Tine Østs regionmøte i forrige uke ble Bygdø Kongsgård hedret for å ha levert melk av beste kvalitet i 20 år. Av 2746 melkebønder på Østlandet var det kun 14 som fikk prisen for elitemelk. Blant dem var altså Norsk Folkemuseum som driver av Bygdø Kongsgård ved vår fjøsmester Gudrun Guldal. Byens beste Melkebonde!

Dette er en pris vi er stolte av, ikke minst fordi den viser bredden i museets arbeid. Fra nyttår er omleggingen til økologisk landbruk fullført, og vi vil begynne å levere økologisk melk. Samtidig fortsetter planleggingen av det nye publikumstilbudet på kongsgården.

Grattis, alle kolleger!!

søndag 10. april 2011

Påskestund mellom Gud og Mammon

Kulturkirken Jacob,Foto: Grzegorz Wysocki, Wikipedia


Torsdagen ble en fortumlende opplevelse for meg. Jeg deltok i et panel i Kulturkirken Jacob, der vi skulle samtale om påskeskikker og tradisjoner i ulike land og til ulike tider. Arrangementet skjedde i regi av Opplysningsrådet for egg og kjøtt, det var beregnet på pressen og skulle bidra til å sette norske påske- og ikke minst mattradisjoner inn i en større sammenheng. Det var et fint tiltak.

Det gamle kirkerommet fra 1880 lå i halvmørke, det var blendingsgardiner foran vinduene, bare noen blå spotlights tegnet mønstere på veggene på hver side av koråpningen. Der kirkebenkene vanligvis står var det dekket med småbord, og på venstre side av kirkerommet var det plassert en vinbar. Rundt småbordene nede i kirken satt pressefolkene, mens "scenen" var rett utenfor alterringen. Der satt vi i panelet.

Påsken er ikke noe enkelt tema, og innfallsvinklene var mange. Liv London, med bakgrunn fra det Mosaiske trossamfunn fortalte om den jødiske påskefeiringen, om jødenes flukt fra Egypt, om mat, symboler og seremonier. Det er en gripende historie. Marlen Ferrer fra Universitetet i Oslo snakket om det historiske opphavet til den kristne påskefeiringen og om hvordan den hadde nedfelt seg i norsk folketradisjon, mens Kjell Ola Dahl snakket om den særegne norske skikken med å lese kriminalromaner i påsken. Det var flott

Mens vi satt der, oppdaget jeg at det steg skyer av tynn røyk opp fra området rundt alterringen. De duftende skyene ble farget blå av lyskasterne, de steg mot de høye hvelvingene og skjulte søylenes nygotiske kapiteler. Øverst i koret var Eilif Petersens altertavle med julemotivet "Hyrdenes tilbedelse" i ferd med å forsvinne i tåken. Hva var det som skjedde?

Røkelsesskyene fikk meg plutselig til å føle meg hensatt til min katolske barndoms kirke, St.Paul kirke i Bergen. Og mens forsamlingen moret seg over de naive folkelige fastetradisjonene og varene fra vinbaren begynte å sette journalistene i stemning, ble jeg brakt tilbake til min egen katolske oppvekst for et halvt århundre siden. Det gikk plutselig opp for meg at jeg selv var blitt en del av historien.

Jeg begynte å huske hvordan min egen påske var. Hver søndag i fasten når vi kom til kirken, var den mørk og grå, uten lys og pynt, uten blomster. Den liturgiske fargen var lilla som symboliserte sorg. Jeg husket palmekvistene på Palmesøndag; de var nok egentlig tuja, og vi visste at restene av dem ble brent og at det var asken av dem man brukte når man tegnet svarte kors på pannene våre på Askeonsdag. Det var fint og det var riktig og alvorlig.

Jeg husker nattverden på Skjærtorsdag, den dagen da dette sakramentet ble innstiftet, og at vi måtte gå den vanskelige veien til skriftestolene for å søke tilgivelse for de dumhetene vi hadde begått siden sist. Da jeg løftet blikket, så jeg at vinbaren var plassert på det samme stedet i kirken der skriftestolen sto i min barndoms kirke.

St. Paul kirke i Bergen ca. 1900. Foto: Katolsk.no




Det var forbudt å ha sex i fasten i gamle dager, ble det bastant forkynt fra panelet, og publikum fniste henrykt i kirken. Og dessuten pisket de dyrene sine for å plage dem sånn som Jesus ble plaget. Overgitt latter. Jo, det er virkelig sant! Så dumme folk var før! Selv husket jeg korsveien på Langfredag, hvordan vi gikk i prosesjon fra bilde til bilde i korsveien rundt kirkerommet, gjennomgikk hele Jesu lidelse frem til korsfestelsen, slik man har gjort og gjør det i katolske kirker over hele verden den dag i dag. Jeg var korgutt og bar krusifikset. Kirken var mørk og dyster, men full av mennesker som levde med i det som skjedde med hele seg.

                                                    
Veronica rekker Jesus svetteduken. Fra korsveien i St. Paul Kirke, Bergen. Foto: Norske kirkebygg, origo.no.

St. Jacobs kirke, rettere sagt Kulturkirken Jacob (kirken heter faktisk Jacob!), var ikke preget av fasten, var ikke enkel og upyntet. Den var full av lyseffekter, pyroteknikk, mat, øl og vin, kriminalnoveller og dunkende technomusikk, styrt og regissert av teknikere. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg var fanget mellom min egen fortid og en samtid som preket et helt annet evangelium. Rammen var en kirke nesten fri for kristne symboler, formålet var lystig forbruk og det opprinnelige påskebudskapet var redusert til halvgod underholdning for et publikum som aldri hadde tatt stilling til Bibelens tekst og heller ikke hadde noen interesse for det. Det var ikke derfor de var der. De var på jobb.

Det var da det gikk opp for meg at jeg selv var blitt en del av historien. Jeg sto nærmere den latterliggjorte folkelige fastetradisjonen enn verden i dag. Det kommersialiserte kirkerommet, med alle sine gode intensjoner, bød meg imot. Samtidig var jeg en del av det som foregikk; jeg delte mat, vin og musikk mens hodet gradvis fyltes av motstridende følelser, av tomhet og meningsløshet.


Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Foto: Wikipedia.

Jeg hadde den samme følelsen av tomhet da jeg besøkte Jerusalem for et par år siden og sto på Golgata. Jeg vandret i kø sammen med tusener av pilegrimer fra hele verden. Under et alter skulle den fjellknausen befinne seg, der Kristi kors en gang hadde stått. Like bortenfor lå gravstedet. Det hele ble abstrakt og meningsløst, og jeg merket at jeg aldri hadde vært lenger fra Gud. Jeg klarte ikke å være der inne lenger, men måtte komme meg ut. På veien ut ble jeg praiet av ivrige souvenirselgere som fallbød sime relikvier og gransket av mistenksomme israelske sikkerhetsvakter som satte opplevelsen i et enda grellere lys.Jeg skjønte at tro og tvil ikke er noe du kan oppsøke, det er noe du har inne i deg.

God påske alle sammen!


fredag 1. april 2011

Våren er kommet til Hvaler!

Våren er definitivt kommet til Hvaler. Det surkler og renner, smelter og tiner, og lyset er kommet tilbake over skjærene i sør. De sees i bakgrunnen på dette bildet av undertegnede blogger som senker sitt legeme i null graders vann på Storesand i ettermiddag. Neida, det er ingen aprilsnarr, og bak meg skimtes Torbjørnskjær fyr i det fjerne.


April er en vakker måned, full av løfter om liv som skal leves og krefter som skal slippes fri. Med det første vårbadet er også den lange sommeren innledet. Klarer man å bade nå, kan man holde på til november!