tirsdag 28. februar 2012

Norsk Filmpremière i Paris på skuddårsdagen!


I dag tidlig var plakatene på plass over hele Paris! I morgen, på skuddårsdagen er det premiere på Joachim Triers film Oslo 31. august. På denne aviskiosken ved Porte Maillot var limet knapt tørket; i natt kom plakatene opp. Vi er jo ganske stolte, da! Krysser fingrene for en god mottakelse!

Poesi på metroen

Dikt på linje 10, fra Gare d'Austerlitz til Boulogne Billancourt. Foto: Olav Aaraas

 En 1911, sollicité par André Gide et Jean Schlumberger, Gaston
Gallimard prend la gestion des Éditions de la Nouvelle Revue française, maison fondée dans le prolongement de la revue La NRF – créée en 1908 par Gide et ses proches. Ainsi débuta l'une des plus belles aventures éditoriales de ces cent dernières années, que nous vous proposons de découvrir aujourd'hui
.

Eller for å si det på norsk, et av de vakreste forlagseventyrene de siste hundre år... Gallimard ble hundre år i fjor, og fremdeles prydes vognene på metroen av deres poesi, her på linje 10 et dikt av den kinesiskfødte franske dikteren Francois Cheng. Poesi og kunst tar stor plass i det franske samfunnet og har gjort det gjennom århundrer, om enn ikke for alle. Frankrike er en gammel kulturnasjon, og kontrastene til vårt eget land er store.

mandag 27. februar 2012

JEF AEROSOL ruler!


På vei til Centre Pompidou søndag kom vi over dette fasademaleriet som regnes som et av JEF AEROSOL's hovedverk. Plassert inntil Frankrikes mest kjente museum for moderne kunst, i et av de viktigste turiststrøkene i Paris, vekker det selvsagt stor oppmeksomhet. Noen har tagget det nederst, men i det store og hele er det intakt, og avstanden mellom ørkesløs spraying og dyktig utført kunst blir desto sterkere opplevd. Mer av JEF AEROSOL følger...

Lukk parentesen Sarkozy!

Valgkamp i Paris 2012. Foto: Olav Aaraas

Valgkampen er i gang i Frankrike, og partene sliper knivene. På Metrostasjonene står det partimedarbeidere og deler ut valgpropaganda for begge parter. President Sarkozy har for alvor begynt kampen for sitt kandidatur, selv om han lenge har holdt velgerne på pinebenken.

Valgkampen er sterkt preget av den økonomiske krisen som også rammer Frankrike.  Arbeidsløsheten er høy og stadig flere mister hjemmene sine.Ikke de rike og velbergede, men de fattige.

Utenfor huset vårt, der det strømmer varme opp fra ventilasjonsanlegget til hotellet, har det holdt til en liten gruppe mennesker. De har varmet seg på litt vin om kveldene og lagt soveposene sine utover de varmende ristene i fortauet mens temperaturen har sunket ned mot null om nettene, selv her i Paris. I dag morges var de jaget vekk.

På en lyktestolpe ved Centre Pompidou fant jeg denne lille valgplakaten, bare som et klistremerke å regne:

 I 2012:Lukk parentesen Sarkozy

On verra...

tirsdag 21. februar 2012

JEF Aerosol dekorerer Paris


Jeg har allerede fortalt at Butte-aux-Cailles var et eldorado for gatekunst. En av dem som virkelig har satt spor etter seg der er kunstneren med signaturen JEF Aerosol. Han bruker vegger og murer og gateskilt og andre elementer i gatebildet aktivt i sin kunst. Han arbeider med sjablonger og legger malingen lagvis og med stor presisjon. Resultatet er utrolig levende og virkelighetsnære bilder som samtidig gir ettertanke.


JEF Aerosol er en av de mest kjente gatekunstnerne i verden. Han ble født i Lille i Frankrike i 1957 og har dekorert de fleste store byene i Europa. Som alle andre er han blitt kommersialisert og selger nå bilder på sin egen nettside, http://www.myspace.com/jefaerosol . Sånn går det med oss alle... Avslutter med et villsvin som kom løpende mot meg midt i søndagsstillheten. Mer JEF følger. Se ham på nettet!

mandag 20. februar 2012

La oss aldri glemme de jødiske barna i Paris!

Mellom 1942 og 1944 ble mer enn 11.000 jødiske barn tatt ut av skolene sine og sendt til dødsleirene i Tyskland. Det skjedde under aktiv medvirkning fra Vichy-regimet i Frankrike. Det er en fryktelig skamplett på fransk historie, på samme måte som det norske politiet deltok aktivt i deportasjonen av jøder i Norge på samme tid.

På skolen i kvarteret der vi nå bor i Paris ble det i 2005 festet en minneplate for de barna som ble deportert fra denne skolen, en offentlig erkjennelse av de forbrytelser Vichy-regimet gjorde seg skyldig i mot den jødiske befolkningen. La oss aldri glemme det!

søndag 19. februar 2012

Tout est ephemere

Vi er inne i en runde med fransk gate-kommunikasjon, og som sagt viste Butte-aux-Cailles seg å være et oppkomme. Franskmenn lar ikke noen anledning gå fra seg til å diskutere politikk og religion, litteratur, kunst eller viktige samfunnsspørsmål. Heller ikke på veggene. På et nydelig lite hus fra 1800-tallet hadde en sjablongmaler sprayet: Tout est éphemere (alt er plutselig, forbigående). Over det hele har en forbigående kommentert på fransk vis: C'est la vie.

Men under har en forbigående katolikk sett seg nødt til å argumentere imot:


Med kulepenn skriver han (hun): Je ne suis pas d'accord. Parce que Dieu vit partout autour de nous - et qu'il nous sauvera si tu crois en lui et en toi.
Det gudfryktige mennesket blir iskaldt avvist med en moderne lol (laughing out loud) under sitt utsagn. I Paris brynes generasjoners meninger. Mer følger!

lørdag 18. februar 2012

Eat the rich! Street art på Butte-aux-Cailles 2012

Street art på Butte-aux-Cailles, februar 2012: Eat the rich before they eat you. Foto: Olav Aaraas

Like ovenfor Place d'Italie ligger et gammelt arbeiderstrøk på en liten kolle, en butte. Et pittoresk strøk med gamle, små hus, trange smau (selvfølgelig helt i bakleksa i forhold til Bergen) og en litt bohemaktig atmosfære. Dette var ett av de sentrale kampområdene under Pariskommunen i 1871, og arbeiderkollektivet driver fremdeles kafé her oppe. Best av alt er imidlertid gatekunsten, og denne lørdagen vandret vi gjennom de gamle gatene og oppdaget alt  de har å by på av fri kunst på vegger og murer.


Selvfølgelig nådde "Occupy Wall Street" hit. Det er sterke symboler, og de hører hjemme i revolusjons- og demonstrasjonsbyen Paris. Gatekunsten i Paris er sterk og annerledes enn det jeg tidligere har brakt fra Roma og København.Og den er gradvis blitt profesjonalisert. Mer om dette senere.


99 %. Street art, Butte-aux-Caillers 2012. Foto: Olav Aaraas

torsdag 16. februar 2012

Nølende vår i Paris

Is-snerk på dammene i parken til Albert Kahn i Boulogne. (Photo: Olav Aaraas)

I Paris kan det være vinter og vår annenhver uke. For 4 dager siden var det 9 kuldegrader, nå er de blitt varme, alle 9. Men nettene er kalde, og på dammene i den fantastiske parken til Albert Kahn på museet i Boulogne-Billancourt ligger det tynne islag på dammene langt utpå ettermiddagen. Utover dagen stiger temperaturen, og da jeg gikk til kontoret i dag morges, oppdaget jeg at rosebuskene hadde fått lange, lysegrønne skudd.
Rosene kommer i Boulogne! (Photo: Olav Aaraas)

Slik slåss vinter og vår i Paris på denne tiden, og magnoliatreet i Albert Kahns japanske hage truer med å sprekke når som helst. Jeg kommer tilbake med rapport når det skjer. On verra...

onsdag 15. februar 2012

Pour information: 452,61 FRF???! Holder Frankrike bakdøra åpen?

Pour information: 452, 61 FRF (Foto: Olav Aaraas)


Jeg har aldri lagt merke til det før, men på restaurantregningen vår i går, som kom på 69 Euro, oppdaget jeg en liten tilleggsopplysning: Pour information: 452,61 FRF.

Hva betyr dette? Hvorfor i alle dager oppgir de prisen i franske franc?! Såvidt jeg husker ble francen gravlagt 1. januar 2002. Det er 10 år siden.

Serveringsdamen brast i latter da jeg spurte henne, og hun hadde ingen annen forklaring enn at:

- Je ne sais pas pourquoi. C'est pure nostalgie!

Antakelig er det det. Ren nostalgi. Men i disse krisetider, når euroen knaker i sammenføyningene, kan man jo undre seg...

tirsdag 14. februar 2012

Slangebæreren i Paris

Slangebærersken (eller er det en blekksprut?) Ile de la cité, Paris 2012 (Foto: Olav Aaraas)

Grafitti er en vidunderlig ting. På vei over Ile de la Cité på søndag kom vi over denne sjablongmalte transen med skjegg og bart, stjerne over hodet, miniskjørt og høyhælte sko som bærer slanger. Eller er det egentlig slanger? Kanskje er det rett og slett en blekksprut? En akkar, for eksempel, som sliter med å holde seg levende mens slangebæreren tripper rundt på sine høye hæler på denne husveggen fra 1700-tallet midt i Paris?

Bildet ble ganske grumsete, fordi det var sen ettermiddag og lyset var i ferd med å forsvinne. Mens jeg sitter og grunner over denne underlige fremtoningen, streifer mine tanker Unni Lindell, men vandrer videre til det 13. stjernebildet, slangebæreren, som ble oppdaget på 1920-tallet og som må ha gitt alle ukebladshoroskopere grå hår i hodet.

Slangebæreren forskjøv alle stjernebildene, så jeg som har identifisert meg som kreps plutselig ble tvilling, med alt det medfører av problemer. Uansett skal jeg ikke ikle meg miniskjørt og høyhælte sko, og langt mindre en blekksprut når jeg i morgen skal vandre rundt i Port Saint Cloud. Det må være grenser!

Slangebæreren, ukj. avbildning.

mandag 13. februar 2012

Regarde le ciel!

Regarde le ciel. Foto: Olav Aaraas

Paris er en heksegryte. På boulevarder og avenyer myldrer det av nasjonaliteter og tungemål, og i februar blir det genuint franske tydeligere enn ellers. Og på broen oppkalt etter dikteren Simone de Bouvoir har en ukjent filosof med tusjpenn funnet en flate for sin korte, men sterke oppfordring: Regarde le ciel! Se på himmelen!

Og løfter vi blikket, slipper plutselig heksegryta taket i oss. Over de nakne trekronene driver grå vinterskyer. Plutselig hører vi kråkene skrike gjennom suset fra trafikken. De tunge klokkeslagene fra kirkene, spirene som strekker seg mot evigheten. Villvinen er fremdeles grønn på de høye murene, vi aner at de nakne lønnetrærne har fått et svakt grønnskjær. Et kort sekund merker vi at vi har vært et annet sted...

På østsiden av Ile de la Cité har han slått til igjen, den ukjente skribenten. På et høyt plankegjerde har han gjentatt sin oppfordring. Vi gjør som han sier.

søndag 12. februar 2012

De elskende på Pont Neuf

Hengelåser på Passage Simone de Bouvoir, gangbroen høyt over Seinen. Foto: Olav Aaraas

Høyt over Seinen, fra det prangende Nasjonalbiblioteket på Quai de Gare (jernbanekaia) til sportspalasset ved Bercy, går en gangbro som er så svevende vakker at den tilsvarende over sporene ved Oslo S blir klumpete, likegyldig og grov. Her vandrer tusenvis av mennesker året rundt, også de unge og nyforelskede. Og sammen forsegler de sine glødende kjærlighetsforhold med hengelåser før de kaster nøkkelen i det brusende elvevannet fordi de vet at de aldri skal bryte ut av den kjærligheten de har valgt.For å være sikre, skriver de navn eller forbokstaver på låsene med vannfast tusj.

Men alt er forgjengelig. Ikke bare tusjen, som kanskje ikke var så vannfast som de trodde. Verre er det at kjærligheten blekner fortere enn mange tror.Det sies at unge menn har leid dykkerutstyr for å finne igjen nøkkelen til låsen sin, men dette er vel bare rykter. Andre skal ha sittet i timevis for å file av den herdede låsbøylen. Ikke lett, det, når tusener av mennesker passerer forbi og klukker og tenker sitt.

Hva er det med Paris og kjærlighet? Hva er det med broene og vannet og hjertene våre? Med de tunge klokkene fra Notre Dame som ringer til Vesper, med lysene fra Quai Saint Michel, med vinen som suser i årene og i ørene? Eller er det den franske melankolien. Paris er full av små symboler som bærer i seg tanker og følelser. men også historie og livsvisdom. Hvis man klarer å lese dem.

lørdag 11. februar 2012

Paris er en måned verdt

Kvelden senker seg i rue St.Charles. Eiffeltårnet gløder mot himmelen. Ellers er det iskaldt. Foto: Olav Aaraas

Første dag i vårt Parisopphold. Ikke i et vårlig eller sommerlig Paris, slik alle drømmer om, men i vindfulle, iskalde gater, tomme for turister og uteliv. Men likevel er Paris alltid Paris. Jeg har fått meg et kontor hos våre venner på Musée Albert Kahn og en leilighet i 15. arr. med internettforbindelse. Rundt hjørnet er det en supermarché. Så gjelder det å utnytte tiden.

Jeg har en fortid i Paris. Fra jeg ble født til jeg var 3, i Auteuil, i skråningen ned mot Seinen. En fortid jeg ikke husker. Kanskje vil jeg komme nærmere den i løpet av oppholdet mitt her nede. Når du jobber på museum, jobber du jo med fortid, med minner, med levde liv. Det er ikke bare et akademisk arbeid, det har noe med hjerter å gjøre. Vi får se...