lørdag 30. april 2011

Cornelius Kvakks visjon



-- Jeg orker ikke flere visjoner! Hjernen min er helt blåst. Hva skal vi med dem? Kan noen svare meg på det?
Konservator Bull hadde reist seg fra møtebordet og rev seg fortvilet i håret mens han lot blikket sveipe over veggen der museumsstyrer Musum hadde tapet opp de mer eller mindre fantasifulle forslagene til visjon som de ansatte hadde kommet frem til. Det var fellesmøte, og temaet var museets nye strategiske plan.
-- Vi må jo ha en visjon! innvendte Musum. – Alle strategiplaner har det. Det er den alt det andre skal bygge på. De ansatte skal kunne den på rams, sa han derre konsulenten.
-- På rams! skrek Bull. – Men så hør på denne, da: ET MUSEUM SELV SVENSKENE VIL MISUNNE OSS! Eller denne: I VIND ELLER BLEST, MUSEET VÅRT ER BEST! Hva betyr det, da?  Ingen verdens ting! Bare svada!

Musum ble tenksom. Kanskje han hadde rett. Kanskje var det ikke så viktig med den visjonen likevel. Museet hadde levd i 114 år på den visjonen som dets grunnlegger, Cornelius Kvakk, hadde proklamert i 1894. Den sto hogd inn i granittsokkelen på den store statuen av Kvakk, den såkalte Kvakkstøtten, nede på torget, i runeinspirert skrift. Den lød slik: HER SKAL IKKJE NOKO FORANDRAST!, og hver lille julaften inntil nylig hadde museets selvoppnevnte forsvarsråd samlet seg rundt statuen, med kranser og lys i hendene. Hvis det hadde snødd, hadde rådets leder og yngste medlem, 93 år gamle Steinulf Snyrting, som var gift med Kvakks yngste datter, Cornelia, børstet snøen av runene med skjelvende hender og knurret stille:
-- Å neida, kjære gamle Cornelius! Her skal nok ikkje noko forandrast! Det skal me syrgje for!
Og mens lysene brente og glødet under stjernene i vintermørket, stemte den lille gruppen opp sitt credo, litt sprøere og litt hesere for hvert år:

Dei vil alltid klaga og kyta
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um inkje so braadt.

Det hadde lydd så ensomt i den store borggården, en liten flokk ørsmå mennesker med det meste av livet bak seg, i trassig frykt for en virvlende vill samtid, i en seremoni som nesten var religiøs i sitt uttrykk. Musum hadde stått oppe i et av de mørklagte vinduene i bondeutstillingen i 4. etasje og sett det merkelige skuespillet utfolde seg.

Når han gjenkalte det senere, husket han det nesten som en sentimental Hollywoodproduksjon, der kameraet zoomet ut fra den lille flokken i snøværet og opp mot den stjernestrødde himmelen, mens fiolinene steg til et crescendo. Og han var sikker på at Nordstjernen hadde smilt, at Karlsvognen hadde rullet litt fortere og at Orion hadde bøyd seg i ærbødighet og drysset en sky av stjernestøv nedover Kvakks gamle hode. Men da han året etter hadde dristet seg til å foreslå at de kunne erstatte Kvakks visjon med noe mer dynamisk og målrettet, som for eksempel ME SKAL KOMA, UM INKJE SO BRAADT, var dette blitt møtt med så sterke reaksjoner fra Snyrting og forsvarsrådet at han hadde måttet la det falle.

Nå var gamle Snyrting og hele forsvarsrådet borte, og da snøen var smeltet sist vår, oppdaget vaktmester Laugerud at noen hadde sprayet bort ordet IKKJE med rød lakk, så Kvakks visjon hadde fått en nesten revolusjonær valør: HER SKAL NOKO FORANDRAST! Gjerningsmennene hadde dessuten vært skamløse nok til å male Kvakks nese i den samme rødfargen. Klart det ble bråk. Snyrtings sønn, lektor Cornelius Kvakk Snyrting d.y., mente det var museets nye, radikale ledelse som sto bak, og ville ha seg frabedt at museets grunnlegger på denne måten skulle dras ned i sølen. Han uttalte seg dessuten sterkt kritisk om den planlagte digitaliseringen av samlingene som han mente var fremmedgjørende og kunne føre til at samlingene kunne forsvinne for alltid på Internettet.
-- Me veit kva me har, sa han. – Og ditta internettet er fanden sitt nett! Ein dag vil han fanga oss alle i det! Og då kjem me ikkje laus!

Men forandringer hadde det vært gjennom disse årene, på tross av Kvakks noe avventende visjon fra 1894. Da Kvakkstøtten ble reist i 1924, på Kvakks 50-årsdag og på hans eget initiativ, var det på en øde prærie nesten uten hus. Men opp gjennom Kvakks egen regjeringstid hadde han egenhendig reist 150 tømmerhus som for et uøvet øye så helt identiske ut, men som i følge Kvakks egne dateringer alle stammet fra perioden 1029 (året før slaget ved Stiklestad) til 1535 (året før reformasjonen), og rundt støtten hadde det senere vokst opp store utstillingsbygninger. Alt var forandret, bare ikke Kvakks visjon. Man hadde levd med den som en slags raritet, holdt i live gjennom Snyrtings utrettelige kamp, men samtidig neglisjert den og etter beste evne søkt å tilpasse seg den tiden man levde i. Det hadde bare delvis lykkes.

For to år siden avslørte radiologiske dateringer at Kvakks tidsangivelser ikke holdt mål. Av de 150 middelalderbygningene viste det seg at 148 var fra sent 1800-tall, og i tillegg at flere av dem var ombygget etter Kvakks eget hode. Middelalderkapellet var egentlig et sauefjøs fra 1850, mens årestuen fra 1050 var en banevokterbolig fra 1894 som aldri hadde vært panelt, men blitt stående og gråne for vær og vind oppe på Nesbyen etter at den nye stasjonen ble bygget. Derfor så den jo ganske gammel ut. Ljoren hadde Kvakk bygget etter eget hode, og åren var selvkomponert.

Kvakk hadde jukset. Musum grøsset. Hvordan skulle de forklare publikum dette? Middelalderkapellet var jo huset der den katolske biskopen hver midtsommer holdt latinsk messe. Det var her medlemmene av middelalderklubben hvert år viftet med svartebøker, hogg hverandre med sverd, drakk mjød og simulerte hekseorgier med brenning for å føle seg i ett med sine røtter, og stedet hadde dessuten tjent som kulisse for fire forskjellige filminnspillinger med Liv Ullmann, der hun gikk med stramt skaut rundt hodet og så trist og helt maken ut, to av dem fra middelalderen og to fra fabrikkarbeidermiljø i Christiania i 1890-årene. Musum gikk til pressen og forsøkte å forklare at Kvakks middelalderkapell var et sauefjøs og at messene og de middelalderske hekseorgiene derfor burde flyttes til mer egnede lokaler.

Overskriftene ble som ventet og tok som vanlig sin egen vei: Paveliturgi og heksebrenning i sauefjøs. Katolske sauer i feildatert heksesex. Svindlet av sexgal museumshøvding. Kvakk skjønte ikke et kvekk. Papistisk Ullmann svindler sitt publikum. Musum toer sine hender i sexskandale. Styreleder Brynjulfsen nekter å gå. Ofrene får munnkurv, men nektes kraftfôr. Museumssauer streiker. Sexmisbrukt sau: Musum tok fra meg min fortid. Katolske sauer brent i museologisk sexrituale. Katolsk museumsstyrer benekter hjemmebrenning.

Det var ikke mer å si. Men katastrofen uteble. Som følge av medieomtalen doblet besøket seg, pengene strømmet inn og den forbausede styreleder Brynjulfsen besluttet at arbeidet med de underjordiske magasinene i Eskeberg skulle intensiveres.

-- Du skal ikke spøke med de underjordiske, sa den gamle vakten ved inngangen til tunnelene i Eskeberg.  – Det foregår mer her inne enn det folk utenfor aner. Hele stedet er forhekset.
-- Ikke tull, sa Musum.  – underjordiske finnes ikke lenger. Det er bare Kvakks etterkommere som tror på den slags.
-- Jeg driter i Kvakk, fastslo vakten og trakk ham nærmere -- Du har aldri prøvd å åpne døren, skjønner jeg.    
  
-- Hvilken dør?
-- Bak magasinene deres, hvisket vakten, -- går det en trang gang. Der renner vannet hele tiden, bak den støpte magasinveggen, nedover selve fjellet. Gå inn der igjen, og bruk ørene dine, så hører du musikken. Men si ikke at det kom fra meg. Og ikke gå for langt, ellers...
-- Ellers hva?
Vakten rykket nærmere.
-- Det er ikke alle som er kommet tilbake, hveste han. --Berget tar, berget gir.
-- Hva slags visjon har dere? spurte Musum, mest for å snakke om noe annet.
-- Sammen mot undergangen, smilte vakten bistert og pekte innover gangen. – Men lunsjene er ok, la han til.

Musum ristet forvirret på hodet og fortsatte innover de hvitmalte gangene mot Eskebergets indre. Trafikken var tett. Hele stedet var som en asiatisk markedsplass, der driftige kjøpmenn lagret varer til butikker over hele byen. Varebiler og håndkjerrer fulle av ris og grønnsaker trillet forbi ham, det luktet krydder og søte frukter, folk ropte til hverandre på fremmede tungemål og ringte med sykkelbjeller, og han følte seg hensatt til Saigon eller Lahore, der han smøg seg frem mellom sekker med ris og linser og kasser med mango og papaya, pepperfrukter og nudler.

Noen hadde satt på en radio eller cd-spiller med kinesisk musikk mens de arbeidet, musikken fylte luften, og over rissekkene oppdaget Musum plutselig den store brugdebenken fra Rauland, rullende og svaiende mot sin nye plass i magasinet. Den seilte som en ensom norsk skute gjennom Sør-Kina-havet, slo det ham, og oppe på benken sto den underskjønne madonnaen fra Dalsdalen nedrevne kirke med sine lange brune krøller som en skipper til rors. Bak den store skuta duvet det frem en armada av framskåp og kister. Strekkodene viftet som flagg i vinden, og karveskurden på sidevangene skinte blekt i det hvite månelyset fra armaturene i taket, over dønninger av nuddelpakker med rødgule, kinesiske tegn seilte de. Båtflyktninger? Nei! Et nytt stykke Norge i drift.
I det samme skjedde det: Madonnaen blunket til ham! Musum svimlet. Hvor var han? Han så rekker av kinesiske havnearbeidere, tvekroket under tunge sekker, springende kulier med rikshawer, svaiende lykter på djunkene som duvet forbi i den dirrende atmosfæren. Grønnsakhandleren fra Vietnam smilte begeistret og vinket fra sykkelen sin, mens kulturminnene seilte forbi, det ene etter det andre, på vei mot sine kalkede gravkamre, langt inne i fjellet. De duftende matvarene på vei i motsatt retning, ut til det levende livet der ute, dannet en kontrast som nesten ikke var til å leve med. Han ble overmannet av en nesten uutholdelig melankoli, og de krydrede asiatiske duftene beruset ham med en kraft han aldri tidligere hadde kjent. Musum hadde mistet grepet på virkeligheten.
-- There are nine million bicycles in Beijing, hørte han seg selv rope. – That’s a fact. That’s a thing we can’t deny. Lat oss ikkje forfedrane gløyma, under alt som me venda og snu, fortsatte han, uten helt å skjønne hva som skjedde, og tumlet inn mellom to paller med sørkoreanske vannkastanjer til et sted han aldri hadde vært. Idet fjellet lukket seg bak ham, hørte han vietnameseren rope:
-- Nei, Mister! Ikke inn der! Den niende dragens hule!
Men det var for sent. Musum var bergtatt. Den trange gangen lå badet i et grønnaktig lys, og det dryppet store vanndråper fra det lave taket. – Monsunregnet! slo det ham, mens han krabbet på hender og føtter innover i dragens hule. – Så er det endelig kommet, det velsignede regnet! Men lyset ble sterkere, det ble varmt og gyllent og fylte fjellet som skulle det være lyse dagen. Han kjente mose og gress under knærne, og da han løftet hodet, lå han på en solfylt setervoll. Det anget av nyslått gras og ferske kuruker, og et sted like ved ham var det noen som sulla og sang. Det var som i drømme; han klarte ikke å løpe, men krabbet seg fram gjennom blåklokker og tjukt fjellgras til han plutselig hadde hele den brede dalbunnen under seg. Endeløse granskoger strakte seg østover mot morgenrøden, berg og dal så langt øyet rakk. Taigaen, for det gjennom ham. Like til Vladivostok. Annerledeslandet. Snu på Østbanen!  Sangen bar som en sitrende tone gjennom den klare luften, og Musum la hodet tilbake i det mjuke graset og lyttet.

 Da han åpnet øynene igjen, var granskogen forsvunnet. Over ham seilte skyene med hurtigtogsfart, han lå på en berghammer høyt over en dyp fjord. Ved siden av ham buldret en frådende foss, og gjennom fosseduren hørte han noen som stilte og strauk på ei fele. Klimpra og strauk og stemde. Ein spelemann!
-- Det bær ikkje i veg fyrr han byrjar trampa takten med foten, tenkte han, og i det samme fikk han øye på henne. Var det ei hulder? Neimen om det var! Madonnaen fra Dalsdalen var det, rakt ut av fossen med fela ved skulderen, rank og smal som et siv, og etter henne en lang og hengslete kar med munnharpe i neven. Var det sjølveste nøkken? Var det han som hadde blåst liv i den vakre madonnaen?
-- Men der er du jo! ropte han og ville til å reise seg. I det samme så han foten hennes begynte å bevege seg. Takten begynte å gå...

         Med ett var det som om hele naturen begynte å leve. Det aulte og kravlet av skrømt og kryp. Musikken blandet seg med fosseduren og steg til en torden, skyene trakk seg sammen til et blygrått steintak og nøkken rev med seg madonnaen og stupte like i fossen.
         -- Jeg må vekk herfra! tenkte Musum. – Hjem til museumsvisjonen min, hva var det nå den var? Evig eies kun det tapte? Nei, det går ikke sammen med bevaringstanken...
         Det var da han oppdaget dragen. Opp av den brusende fossen stakk et hode så stygt at han aldri hadde sett make. Den niende dragen! Og så var det ingen drage. Det var Cornelius Kvakk, med strittende barter og buskete øyenbryn. Musum ble så fælen at han mistet fotfestet og rullet utfor fossen som hadde størknet til stein. Nedover og nedover bar det, over grus og bergrabber, til han fant seg selv liggende på et vått steingulv.
         -- Marmor, sa han til seg selv og stirret opp på veggene. – Men den er jo helt gul! Og det er vann på gulvet! Sjøvann!
Og i det gylne lyset så han en merkelig fremtoning skride over gulvet, som en levning fra 1700-tallet, i kappe og parykk. Og idet den fremmede begynte å synge, skjønte han at han var fanget i historien.

       Og rommet forandret seg og ble til en kirke, en liten landsens kirke, med store vinduer mot sør, der det skjøre vinterlyset silte inn og tegnet mønstre på veggene. Han sto i døren inn fra våpenhuset, det brant lys på alteret, og helt fremme i koret sto en liten flokk med mennesker og gjorde seg klare til å synge. Han ante folk i kirkebenkene rundt seg, men så dem ikke. Og i det samme skjønte han alt. Han vandret oppover midtgangen i Dalsdalens nedrevne kirke. Fremme ved alteret knelte presten Sverdrup, og ned fra et sidealter steg madonnaen, like vakker som alltid, med fela i hånden. Og da de første spinkle tonene lød fra strengene hennes, flommet den lave vintersolen inn gjennom vinduene og gjorde natt til dag. Musum tørket vekk en tåre.
-- Det skal være visjonen min, tenkte han og gikk frem mot den lille flokken fremme ved alterringen. – Til helvete med Kvakk. Alt skal forandres – Natten skal bli til dag!

Så sang de…

søndag 24. april 2011

Påskblommor? En svensk handlelapp i en Harrytid


Den stille uke er langt fra stille i Strömstad, invadert som byen blir av handlelystne nordmenn, rånere fra Østfold og breiale båtfolk som fyller havner, gater og butikker. Polkøene er lange, det summer i norske stemmer og tunge trillebager klirrer og skrangler over fortauene.

Midt i denne vrimmelen forsøker lokalbefolkningen å gjøre sin egen påskehandel, og i handlevognen vår lå det igjen en anonym handleliste, en kilde til kunnskap om påskefeiringen på den andre siden av grensen. Et lite svensk dikt. God påske, kjære broderfolk!

fredag 22. april 2011

Dikt til et kronprinsbryllup

I disse dager, da det engelske kronprinsbryllupet er på alle skjermer og førstesider, er det naturlig for en museumsmann å rette blikket bakover til kronprins Olavs og kronprinsesse Märthas bryllup i mars 1929.
I Aftenposten torsdag morgen den 21. mars kunne man lese dikteren Herman Wildenveys dikt til vårt nye kronprinspar. Det er et sterkt tidsbilde - om enn ikke det beste Wildenvey har skrevet...

Historien stanser ikke; medieoppslagene om Kate og William vil også bli historie og få sitt gammelmodige preg. Aldri skjer det fortere enn i dag.

Kronprins Olav i 1921. Foto: Wikipedia



Kronprinsesse Märtha. Foto: Mittett


Geografi og kjærlighet

Kongelige bryllupsgjester!
Vi er gjøglere som byr oss til,
efter skikk fra fordums fester,
å forlyste jer med poesi og spill.
Spillets aktualitet
er at Amors landgebet
kartlagt blir av en poet
som maskert som geograf
har litt å si om kjærlighet.

La oss straks vår vandring starte
ut i eventyrets blå provins.
La oss se oss om på kartet,
om dens fjell og fagre daler ennu fins.
Jo, provinsen kjennes som
kjærlighetens kongedom ...
Se, den minner nettopp om
Nordens riker, hvortil eventyret ennu engang kom!

Geografisk kjærlig lenet
ligger Norge op til Svealand.
Ja, naturen har forenet
begge landene som kun naturen kan.
Geografene har rett,
Nordens halvø er jo ett.
Og på kartet har vi sett
havet runde seg som ramme om et dobbeltportrett.

Men der var fra Arilds tider
skille mellem oss allikevel,
og på skillets begge sider
syntes Kjølen oss et nokså kjølig fjell.
Og vi skilte også lag.
Men en geograf av fag
si'r at Kjølen til i dag
tinte bort i glade bekker
langs sitt eget høidedrag.

Her begynner eventyret,
som vårt folk så gjerne lytter til.
Ti som strenger på en lyre
klinger hjerter med i eventyrets spill:
Se, en prins så ung og kjekk
drog avsted - i sportsantrekk -
over grensens skillebekk,
vandret langt og enda lenger ....
Bort i Sverig blev han vekk.

Galhøpiggen, Gjendineggen,
Jotunheimen kjente prinsen godt.
Å, men Kjølen, det var veggen
inn til eventyret og prinsessens slott.
Da han derfra drog avsted
og prinsessen fulgte med,
smeltet Kjølen ganske ned.
Det er hele eventyret,
men det lyser langt av led.

Prinsens unge saga speiler
nordmannsferd på sjø, på land, - på ski.
Han er norsk når "Noreg" seiler
alle andre landes stolte seil og flag forbi ..
Helt fra ganske liten gutt
har han trenet uavbrutt
for å bli den norske gutt,
som har vunnet hele riket
og prinsessen nu tilslutt.

Hør oss, Svea! Vi vil sende
hilsen til prinsessens fosterjord
med en hjertens takk for henne
vendt mot hennes høie far og mor ....
Og prins Olavs mor og far,
deres hus og de som har
hedret Norgs kronprinspar,
vil vi hilse: Lenge leve. -
Og det kommer som et svar:

Ja, vi elsker dette landet! ....
Disse ord som er vår trøst og lyst,
vil det unge paret sande,
når de sammen seiler langs vår sommerkyst.
Og som Olav ved sitt ror
seilte Norges navn om jord, -
bli hans hell vårt hell ombord,
når han selv skal stå for skuten gjennem
storm og sjø hernord.

Herman Wildenvey

fredag 15. april 2011

Påskemysteriet: Barnekrim fra grenseland på nett!


Kjære lesere,

Hvorfor tilbringe påsken med blodige mord? Rimelig harry, spør dere meg! Som et godt alternativ tilbyr jeg min egen og Aschehougs falskmynterjakt i grenselandet mellom Norge og Sverige.



Sammen med flere av barnebøkene mine ligger den digitalt tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets bokhylle. Sjekk

http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009032404059

og kos dere! Det endelige oppgjøret skjer på torget i Strömstad på Skjærtorsdag. Mer harry enn dette får dere det ikke! Frem med lesebrettene!

Påskehilsen forfatteren



50-tallsmat i Trøndelagstunet

Ingrid Espelid Hovig åpner masstua og 50-tallskjøkkenet i Trøndelagstunet. For ei dame! Foto: Olav Aaraas, Norsk Folkemuseum



Trøndelagstunet skal vise livet på en gård på 1950-tallet, og nå åpnes muligheten til å vise tidstypisk matlaging. 12. april åpnet hele Norges matmor, Ingrid Espelid Hovig den nye formidlingsfløyen i tunet. Her finnes både en masstu (det trønderske eldhuset) og et 50-tallskjøkken der barn og unge kan oppleve en nær fortid gjennom å se, høre, føle, smake og delta i arbeidet på kjøkkenet.

Masstu og 50-tallskjøkken
De besøkende vil få oppleve luktene, lydene, smakene og stemningen i en trøndersk masstu og i et 50-tallskjøkken. I eldre tid foregikk større matlagingsoperasjoner og klesvask i en egen masstu (bryggerhus). Et viktig trekk ved 50-tallet er at den moderne tiden gjorde sitt inntog på kjøkkenet. Da gikk masstuene ut av bruk, og innføringen av kjøkken med kjøleskap, fryseboks og elektrisk komfyr gjorde hverdagen enklere.

Prosjektansvarlig Siv Sjåland intervjues av NRK i 50-tallskjøkkenet. For ei dame, hun og!


Vi ønsker å ta publikum med på en tidsreise fra masstua til det moderne kjøkkenet (rommene innredes vegg i vegg). I masstua kan barn bake lefse på takke, vaske klær i bryggerpanne og oppleve prosessene fra eldre tid. I rommet ved siden av kokes mat på elektrisk komfyr, husmoren skryter av kjøleskapet og stapper pølser på kjøkkenbenken. Her får man være med og lage mat fra grunnen av, hermetisere kjøttkaker, vaske klær, safte og sylte.

Trøndelagstunet
Trøndelagstunet på Norsk Folkemuseum viser landbruket og dagliglivets gjøremål på en gård slik det kan ha vært i Trøndelag på slutten av 1950-tallet. Perioden var preget av store forandringer på mange områder, et tiår med nye impulser og ny teknologi som endret vaner og arbeidsmetoder, i landbruket så vel som i hjemmet. I juni 2010 åpnet bolighuset fra Stiklestad med 50-tallsinnredning og i september åpnet dyrerommene i låven fra gården Elnan. Nå kompletteres anlegget med en formidlingsfløy der vi kan vise matlaging og husstell.

Dette nye tilskuddet til museet vil være med på å binde sammen den gamle og nyere tiden på museet. Og så gøy for ungene!



onsdag 13. april 2011

Folkemuseet vinner pris som beste melkebonde!



Mange ville kanskje ikke trodd at Oslo kunne utmerke seg i en prisutdeling for beste melkeproduksjon. Enda færre ville trodd at landets største museum kunne det. Nå er det altså skjedd:

Under Tine Østs regionmøte i forrige uke ble Bygdø Kongsgård hedret for å ha levert melk av beste kvalitet i 20 år. Av 2746 melkebønder på Østlandet var det kun 14 som fikk prisen for elitemelk. Blant dem var altså Norsk Folkemuseum som driver av Bygdø Kongsgård ved vår fjøsmester Gudrun Guldal. Byens beste Melkebonde!

Dette er en pris vi er stolte av, ikke minst fordi den viser bredden i museets arbeid. Fra nyttår er omleggingen til økologisk landbruk fullført, og vi vil begynne å levere økologisk melk. Samtidig fortsetter planleggingen av det nye publikumstilbudet på kongsgården.

Grattis, alle kolleger!!

søndag 10. april 2011

Påskestund mellom Gud og Mammon

Kulturkirken Jacob,Foto: Grzegorz Wysocki, Wikipedia


Torsdagen ble en fortumlende opplevelse for meg. Jeg deltok i et panel i Kulturkirken Jacob, der vi skulle samtale om påskeskikker og tradisjoner i ulike land og til ulike tider. Arrangementet skjedde i regi av Opplysningsrådet for egg og kjøtt, det var beregnet på pressen og skulle bidra til å sette norske påske- og ikke minst mattradisjoner inn i en større sammenheng. Det var et fint tiltak.

Det gamle kirkerommet fra 1880 lå i halvmørke, det var blendingsgardiner foran vinduene, bare noen blå spotlights tegnet mønstere på veggene på hver side av koråpningen. Der kirkebenkene vanligvis står var det dekket med småbord, og på venstre side av kirkerommet var det plassert en vinbar. Rundt småbordene nede i kirken satt pressefolkene, mens "scenen" var rett utenfor alterringen. Der satt vi i panelet.

Påsken er ikke noe enkelt tema, og innfallsvinklene var mange. Liv London, med bakgrunn fra det Mosaiske trossamfunn fortalte om den jødiske påskefeiringen, om jødenes flukt fra Egypt, om mat, symboler og seremonier. Det er en gripende historie. Marlen Ferrer fra Universitetet i Oslo snakket om det historiske opphavet til den kristne påskefeiringen og om hvordan den hadde nedfelt seg i norsk folketradisjon, mens Kjell Ola Dahl snakket om den særegne norske skikken med å lese kriminalromaner i påsken. Det var flott

Mens vi satt der, oppdaget jeg at det steg skyer av tynn røyk opp fra området rundt alterringen. De duftende skyene ble farget blå av lyskasterne, de steg mot de høye hvelvingene og skjulte søylenes nygotiske kapiteler. Øverst i koret var Eilif Petersens altertavle med julemotivet "Hyrdenes tilbedelse" i ferd med å forsvinne i tåken. Hva var det som skjedde?

Røkelsesskyene fikk meg plutselig til å føle meg hensatt til min katolske barndoms kirke, St.Paul kirke i Bergen. Og mens forsamlingen moret seg over de naive folkelige fastetradisjonene og varene fra vinbaren begynte å sette journalistene i stemning, ble jeg brakt tilbake til min egen katolske oppvekst for et halvt århundre siden. Det gikk plutselig opp for meg at jeg selv var blitt en del av historien.

Jeg begynte å huske hvordan min egen påske var. Hver søndag i fasten når vi kom til kirken, var den mørk og grå, uten lys og pynt, uten blomster. Den liturgiske fargen var lilla som symboliserte sorg. Jeg husket palmekvistene på Palmesøndag; de var nok egentlig tuja, og vi visste at restene av dem ble brent og at det var asken av dem man brukte når man tegnet svarte kors på pannene våre på Askeonsdag. Det var fint og det var riktig og alvorlig.

Jeg husker nattverden på Skjærtorsdag, den dagen da dette sakramentet ble innstiftet, og at vi måtte gå den vanskelige veien til skriftestolene for å søke tilgivelse for de dumhetene vi hadde begått siden sist. Da jeg løftet blikket, så jeg at vinbaren var plassert på det samme stedet i kirken der skriftestolen sto i min barndoms kirke.

St. Paul kirke i Bergen ca. 1900. Foto: Katolsk.no




Det var forbudt å ha sex i fasten i gamle dager, ble det bastant forkynt fra panelet, og publikum fniste henrykt i kirken. Og dessuten pisket de dyrene sine for å plage dem sånn som Jesus ble plaget. Overgitt latter. Jo, det er virkelig sant! Så dumme folk var før! Selv husket jeg korsveien på Langfredag, hvordan vi gikk i prosesjon fra bilde til bilde i korsveien rundt kirkerommet, gjennomgikk hele Jesu lidelse frem til korsfestelsen, slik man har gjort og gjør det i katolske kirker over hele verden den dag i dag. Jeg var korgutt og bar krusifikset. Kirken var mørk og dyster, men full av mennesker som levde med i det som skjedde med hele seg.

                                                    
Veronica rekker Jesus svetteduken. Fra korsveien i St. Paul Kirke, Bergen. Foto: Norske kirkebygg, origo.no.

St. Jacobs kirke, rettere sagt Kulturkirken Jacob (kirken heter faktisk Jacob!), var ikke preget av fasten, var ikke enkel og upyntet. Den var full av lyseffekter, pyroteknikk, mat, øl og vin, kriminalnoveller og dunkende technomusikk, styrt og regissert av teknikere. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg var fanget mellom min egen fortid og en samtid som preket et helt annet evangelium. Rammen var en kirke nesten fri for kristne symboler, formålet var lystig forbruk og det opprinnelige påskebudskapet var redusert til halvgod underholdning for et publikum som aldri hadde tatt stilling til Bibelens tekst og heller ikke hadde noen interesse for det. Det var ikke derfor de var der. De var på jobb.

Det var da det gikk opp for meg at jeg selv var blitt en del av historien. Jeg sto nærmere den latterliggjorte folkelige fastetradisjonen enn verden i dag. Det kommersialiserte kirkerommet, med alle sine gode intensjoner, bød meg imot. Samtidig var jeg en del av det som foregikk; jeg delte mat, vin og musikk mens hodet gradvis fyltes av motstridende følelser, av tomhet og meningsløshet.


Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Foto: Wikipedia.

Jeg hadde den samme følelsen av tomhet da jeg besøkte Jerusalem for et par år siden og sto på Golgata. Jeg vandret i kø sammen med tusener av pilegrimer fra hele verden. Under et alter skulle den fjellknausen befinne seg, der Kristi kors en gang hadde stått. Like bortenfor lå gravstedet. Det hele ble abstrakt og meningsløst, og jeg merket at jeg aldri hadde vært lenger fra Gud. Jeg klarte ikke å være der inne lenger, men måtte komme meg ut. På veien ut ble jeg praiet av ivrige souvenirselgere som fallbød sime relikvier og gransket av mistenksomme israelske sikkerhetsvakter som satte opplevelsen i et enda grellere lys.Jeg skjønte at tro og tvil ikke er noe du kan oppsøke, det er noe du har inne i deg.

God påske alle sammen!


fredag 1. april 2011

Våren er kommet til Hvaler!

Våren er definitivt kommet til Hvaler. Det surkler og renner, smelter og tiner, og lyset er kommet tilbake over skjærene i sør. De sees i bakgrunnen på dette bildet av undertegnede blogger som senker sitt legeme i null graders vann på Storesand i ettermiddag. Neida, det er ingen aprilsnarr, og bak meg skimtes Torbjørnskjær fyr i det fjerne.


April er en vakker måned, full av løfter om liv som skal leves og krefter som skal slippes fri. Med det første vårbadet er også den lange sommeren innledet. Klarer man å bade nå, kan man holde på til november!