torsdag 31. mars 2011

Gjengangere i kamp mot Maihaugen

Modell av minnesmerket over Anders Sandvig, "Gjengang" laget av RAM Arkitekter i Lillehammer. Foto: Trine Grønn Iversen/Maihaugen

En bitter strid  om Maihaugens profil huserer på Lillehammer for tiden. Denne gang står kampen om hvorvidt museets grunnlegger, Anders Sandvig, skal æres med et monument eller en bronsestatue ved inngangen til museet, og i følge lokale medier toppet den seg på venneforeningens årsmøte forleden, der nærmere 200 medlemmer møtte opp for å stemme over hva slags monument man skulle ha. Med én stemmes overvekt ble det vedtatt å gå for et monument av mer abstrakt karakter, laget av RAM Arkitekter fra Lillehammer. Et verdig monument, stilrent og fint. Mindretalet ønsket en bronsestatue av Anders Sandvig, og nå raser de i mediene. Debatten på møtet hadde vært bitende, med beskyldninger om løgn og mange harde ord, forteller avisene.

Lillehammer har et nært forhold til Maihaugen og vokter strengt over sitt museum. Alle tilløp til drastiske endringer blir møtt med mistro, enten det er bygging av boliger fra 1900-tallet (som mange mente ville ødelegge Sandvigs gamle museum), endring av museets navn eller logo eller andre forsøk på å videreutvikle museet.

 Dyre Vaas statue av Anders Sandvig på Stortorget i Lillehammer. Foto: Wikipedia

Det hører med til historien at Anders Sandvig allerede er uvanlig sterkt til stede i Lillehammer, både på Maihaugen og i Lillehammer sentrum. Han har fått sin egen statue, "Sandvigstatuen" midt på byens torg og sin egen gate oppkalt etter seg. På selve Maihaugen har han en vakker byste plassert i museets inngangsparti, og til alt overmål er han gravlagt midt inne på museumsområdet. Gravmælet har et massivt granittrelieff som blir bekranset av museet hvert år.


Hans Aall, byste av Gustav Vigeland fra 1929, plassert ved inngangen til museet. Foto: Olav Aaraas

Flere av våre eldste friluftsmuseer ble grunnlagt rundt forrige århundreskifte, av forutseende menn som handlet for å redde minnene etter en kultur som endret seg raskt med industrialisering og sentralisering. Uten disse gründerne hadde ikke disse sentrale samlingene eksistert. De fortjener derfor å huskes og æres. De Heibergske Samlinger - Sogn Folkemuseum ble stiftet av godseieren Gjert Falch Heiberg i 1909, og han har også sin egen byste ved inngangen til museet. Grunnleggeren av Norsk Folkemuseum, Hans Aall likeledes. Slik skal det være.

Bysten av Gjert Falch Heiberg sto opprinnelig i det gamle museet på hans egen eiendom i Amla, men ble flyttet da det nye museumsområdet ble innviet på Vestreim i 1982.

Likevel er striden sterkere på Lillehammer. Småbyen fremstår som konservativ og tilbakeskuende, og omsorgen for museets grunnlegger kan lett tolkes som en forsvarskamp for å beholde museet slik Sandvig skapte det for mer enn 100 år siden. Det "nye" Maihaugen, slik det er utviklet de seneste årene, til og med av folk uten røtter i byen, vekker bekymring. Publikum utenfor Lillehammer blir måpende vitne til de underlige scenene som nå utspiller seg. Man føler seg tidvis hensatt til Andeby, der dyrkelsen av museets grunnlegger, Kornelius Kvakk, stadig når nye høyder.

Fra underskriftsaksjonen mot ny logo for Maihaugen i 2005. Foto: Olav Aaraas


Museets motstandere i denne saken er gjengangere. Mange av dem er medlemmer i Maihaugens venneforening, men i virkeligheten vender de seg mot museet og motarbeider det. Stridighetene på Lillehammer viser det nok en gang: Museumsvokterne sitter oftest utenfor museene...



onsdag 30. mars 2011

Blåveisen er kommet på Folkemuseet!


Idag kom endelig den første blåveisen på Folkemuseet! Små blå klokker som ennå ikke har foldet seg helt ut. Om et par uker vil det myldre blått-i-blått over hele området. Velkommen, alle gjester! Nå er det vår!

mandag 28. mars 2011

Redd gamle Oslo!

Middelalderbyen har måttet tåle mye juling opp gjennom historien Foto: O. Aaraas

Står man ved Ekebergrestauranten og skuer utover byen, ser man hvordan Oslos nye skyline reiser seg langs fjordkanten. En ny bydel er i ferd med å finne sin form.Bak tunge veifremføringer og nye høyhus ligger restene av gamle Oslo. Noen unnselige ruiner på en liten gresslette, istykkersprengt av vier og jernbanelinjer og forfalne industribygg, uformidlet og uforståelig for byens innbyggere.  Enda et eksempel på hvordan historien ofres og tråkkes i stykker når fremskrittet tramper frem.

Nå skal hele byen utvikles. Det er en god ting, og intensjonene er nok velmente. Men for de ynkelige restene av middelalderbyen er fremtiden dyster. Byen som en gang strakte seg helt ned til fjorden er i dag avspist med et innelukket, forurenset vannspeil bak en barriere av bygninger, broer og veier. I de nye planene skal stengselet mot sjøen bli enda tettere. Samtidig ønsker Oslopolitikerne å flytte Kulturhistorisk Museum og vikingskipene inn i det sårbare området. Slik vil det gamle Oslo bli fylt av vikingskip fra Vestfold og Østfold, arkeologisk materiale fra hele Østlandet og store etnografiske samlinger fra alle verdensdeler.

Politikerne tror at dette vil berike østkanten, at skipene som attraksjoner vil trekke turister østover og således skape nytt liv. For å oppnå dette er de villige til å ødelegge et velfungerende museumsmiljø på Bygdøy, ødelegge det vakre vikingskipshuset til Arnstein Arneberg og sette skipene i fare ved en usikker flytting. Byens egen historie er i deres øyne ikke verdifull nok til å kunne utgjøre en egen attraksjon.

I virkeligheten kunne man her skapt et av Oslos fineste museer. Ved å bygge et nytt Oslo Museum ved middelalderbyen, kunne man endelig ytt byen full rettferdighet. "Urinparken" kunne endelig blitt en levende opplevelse av Oslos samlede historie. I spennet mellom Barcode og middelalderruinene kunne dette hovedstadsmuseet ha fortalt historien om en by i dynamisk utvikling gjennom mer enn 1000 år. De kunne ha levendegjort middelalderbyen med modeller og fullskalabygg, revet publikum med seg i spennende utstillinger og forestillinger i et museum som styrket og bygget på middelalderbyens kvaliteter i stedet for å overdøve den med fremmed kulturgods.

Det er ennå ikke for sent å snu i denne saken. Ennå ikke for sent å åpne byen mot fjorden, å gjenreise den gamle byen i våre hjerter og i vår bevissthet som et hovedstadsmuseum vi alle kan være stolte av. Men da må det handles nå.