søndag 26. desember 2010

Juledagen er sol!

Hvaler kirke julen 2010. Foto: Olav Aaraas

Juledagen er alt stille. Den lave vintersolen kaster lange skygger over kirkegården, men den enkle middelalderkirken ligger badet i sol. De fleste av gravlysene er brent eller blåst ut i løpet av natten, og det er folketomt på den øde kirkegården. Som det er hver juledag etter høymessen. Men det betyr ikke at de som ligger der er glemt. Og når vi vandrer over den knirkende snøen, tenner vi opp igjen de sluknede lysene. Snart skal det skumre, og da vil de atter funkle som stjerner i midtvintersmørket.

På mange primstaver er merket på 1. juledag en sol.. Kanskje er det rester etter en gammel hedensk solfest, like sannsynlig er det at den symboliserer Kristus som den nye rettferdighetens sol. Her nede fra Østfold heter det at hvis det ble sønnavind på julenatt, ville det bli en mild vinter. Det slår ikke til i år.


Storesand, 25. desember 2010. Foto: Olav Aaraas

På Storesand er vannet rekordlavt i høytrykket og nordavinden. Rullesteinene er isglaserte og vakre, men vannet er ennå åpent, her lengst sør mot Tisler og Skagerak. Vinteren tyder altså til å bli kald. Vi går alene og vandrer langs strendene. Kulda svir i kinnene, men sola har snudd, og vi ser konturene av en ny vår. Snøen laver ned i Sverige og på Vestlandet, men her er det ennå sparsomt. Romjulen er slutten av det gamle året, og vi begynner å tenke fremover.

I bondepraktikaen heter det:

Om det Jule-nat blæser hart,
Da skulle mange Fyrster dø med fart.

Det gjør det heldigvis ikke dette året. Tvert imot skulle det være grunn til å se frem til det nye året med forventning. Den samme bondepraktikaen sier nemlig:

Skinner Solen fuldkommelig klar,
Det betyder vist et frugtsommeligt Aar.

Juledagsmorgen skulle de se etter spor i julehalmen. Fant de et modent, fullt korn under stuebordet, betydde det en god kornhøst. Var derimot kornet grønt og umodent,  ble det "grønår". Var kornet tomt, ble det uår.
Dessverre het det også fra Agder at hvis juledagen falt på en lørdag, ville det bli lite eng og avdrått. Vi har ikke tatt testen i år...

Kjære lesere, ikke fortvil! I Sunnfjord het det at: Hvis man kan se Solen anden Juledag, saa skal Fjeldbonden faa sit Korn modent kommende Aar.

I dag leter vi ikke etter værmerke. Vi leser aksjekurser og kjøper og selger. Og mens vinterdagene stadig slår nye kulderekorder, skyver vi klimaproblemene foran oss. Kanskje kommer det en dag for reorientering?
Ha en fin romjul med Antonio Vivaldis vinter fra Vang Kirke, kjære lesere!

lørdag 25. desember 2010

Julefred



Julaften ble stille og kald på Hvaler. Isen er begynt å legge seg mellom øyene, men ennå går fergene til Lauer, Herføl og de østre øyene. Det er få badegjester å se.

Hvaler kirke var full av mennesker til julegudstjenesten, på kirkegården strålte gravene som en stjernehimmel i mørket. Vi satte lys hos alle våre kjære, også på den nye graven til tante Tupsi som døde i høst. Så vendte vi hjem til ribbe og surkål.

Var det mange stjerner på himmelen julekvelden, skulle det bli mye molter i året som kom, heter det fra Østerdalen. Mens i Bø i Telemark heter det at : Æ skogen stakka (snødekt) ælle tri eftaænne (jul- nyårs- og tretteneftaen) så ska dæ bli et godt år.

God jul til dere alle, kjære lesere!
Published with Blogger-droid v1.6.5

onsdag 22. desember 2010

Museumsstyrer Musum og madonnaen på CC



-- Ærlig talt, Musum! Ærlig talt!
Autorisert førstekonservator Bull hadde reist seg fra sin faste plass ved lunsjbordet og rettet en dirrende pekefinger mot museumsstyrer Musum. – Dette kan du ikke gjøre! Du setter hele museet i vanry! Ikke for det, ryktet vårt er visst frynsete nok allerede, men nå går det over alle støvleskaft. Jeg nekter!
-- N-nekter? stammet Musum forvirret. – Men du kan da vel ikke nekte å gjøre jobben din, fordi om du er uenig i et formidlingsopplegg!
-- Jobben min er å ta vare på kulturarven, Musum! Å hegne om perlene i våre magasiner. Ikke å kaste dem for svin! Å stille ut Dalsdalsmadonnaen på CC er verre enn som så. Det er prostitusjon!
  

tirsdag 21. desember 2010

Vintersolkverv

Foto: Olav Aaraas

I dag - 21. desember - snudde sola, og no går det mot lysare tider. I år var me attpåtil så heldige at me fekk med oss ei måneformørking samstundes. Hadde det vore for eit par hundre år sidan, hadde dei nok teke det som eit teikn på at skumle ting var i gjære. Det var nemleg noko mystisk med vintersolkverv. Brynjulf Alver skriv i boka si Dag og merke (Universitetsforlaget, 1970) om desse førestellingane.

søndag 19. desember 2010

Bastøy - djeveløy eller grønn barndomsdal?



Bastøy fyr

Da vi åpnet utstillingen "Slem Gutt" om Bastøy skolehjem, var hovedtemaet fornedrelsene og overgrepene, avstraffelsene og de strenge forholdene guttene måtte leve under. Det er en dramatisk historie, hjerteskjærende i sin brutalitet og nedverdigelse, og de guttene som gjennomlevde opphold på øya ble merket for livet. De umenneskelige forholdene blir i utstillingen dokumentert gjennom tekst, bilder og gjenstander. Filmen "Kongen av Bastøy" dramatiserer historien ytterligere. Men ikke alle hadde opplevd Bastøy på den måten...

torsdag 16. desember 2010

Back to Little Eden

Henning Kvitnes, selvsagt. Mens jula nærmer seg. Snart snur sola, både i Halden og i Ålesund, Ivar Gunnar!
God helg!

tirsdag 14. desember 2010

Ta med Henning Kvitnes inn i natten



La oss slippe å tenke på alt det digitale  noen minutter, men glede oss over alt det digitale som smyger seg inn i sjelene våre likevel, som ånder om natten, Guttær...

søndag 12. desember 2010

Synspunkt på bloggen min?


Jeg må innrømme at det var med stor usikkerhet jeg ga meg i kast med denne bloggen. Det var et helt nytt felt for meg, en ny genre som jeg i liten grad hadde kjennskap til. Alle generasjoner har sin stil, og det er lett for sånne som meg at man kommer litt bakpå, ikke treffer den tiden man lever i.

Nå har jeg holdt på noen uker, og jeg må innrømme at jeg synes det er morsomt. Og veien er blitt til mens jeg har gått, takket være min gode mentor Frøydis Høyland Svisdahl som (etter å ha overtalt meg til å bli blogger!) har sendt meg veiledning og oppmuntrende tilrop fra Sunnmøre. Hva skulle jeg gjort uten slik pedagogisk støtte? Takk, Frøydis!

Men likevel, alt kan jo bli mye bedre. Derfor vil jeg gjerne ha ros og ris fra dere lesere. Er det ting dere vil ha mer av? Mindre av? Er det retninger dere mener jeg bør utvikle innholdet i? Har dere ideer til tema som jeg burde ta opp? Send noen kommentarer, da!

Stor stemning på ujevn Nobelkonsert


Nobelkonserten ble et profesjonelt gjennomført arrangement, i alle fall for oss som satt i salen, 6000 mennesker i alt.Fredsprisvinneren Liu Xiaobo ble behørig hyllet og var sterkt tilstede i sitt fravær. Men musikken var ujevn. For mitt vedkommende var Sivert Høyems Prisoner of the Road den sterkeste opplevelsen:



 Svenske Robyn var ekte, tydelig og ærlig og ikke minst med sitt eget særpreg, både hva gjelder musikk og sceneshow. Ellers var musikken ujevn, forutsigbar og tildels kjedelig og ensformig amerikansk med mumierockeren Barry Manilow som et desidert lavmål.

De beste Nobelkonsertene har vært de med artister fra ulike deler av verden, noe som også er i pakt med selve fredsprisens globale karakter. Nobelkonserten kunne trengt fornyelse og større bredde, både hva gjelder musikkvalg og ledelse. Vi venter i spenning... I mellomtiden: Robyn:

tirsdag 7. desember 2010

Opprøret på Bastøy - Utstillingsåpning 15. desember


Om kvelden den 20. mai 1915 rømmer fire gutter fra Bastøy skolehjem. Karl, Oskar, Alf og Norman er 17-18 år gamle. Flere av dem har vært på skolehjemmet i lengre tid. Som de andre guttene er de kortklippet og kledd i skolehjemmets blå og grå uniformer. De er opprørte over behandlingen de får av de ansatte. Det er da heller ikke første gangen de forsøker å rømme. Guttene løper til skogs og tilbringer natten ut. De ansatte patruljerer rundt øya med motorskøyte hele natten uten å finne dem. Neste morgen forskanser guttene seg i en ubebodd bygning og motvillig går de etter hvert til oppstillingen på appellplassen hvor dagens arbeidsoppgaver skal fordeles. De fire guttene nekter å følge ordre og sammen med 30-40 andre gutter gjør de opprør.


søndag 5. desember 2010

People get ready - Vanilla Fudge 1967

Det er enkelte låter som sitter i hjernen selv etter 30 år. Vanilla Fudge ble avsunget i korridorene på Fana Gymnas, firstemt, med ekko fra flislagte vegger. People get ready, there's a train a-coming, picking up passengers coast to coast... En gammel gospel i ny og progressiv drakt, nå gammel og underlig, men full av kraft.

Det e'kje greit å vera foggel i dag


Annen søndag i advent var iskald og blåsende på Kadettangen. På vei ut mot Kalvøya traff vi en kar som satt på en svane. Ornitologene var på merkeraid! De lokket med brødsmuler og bakset hvesende svaner opp på stranden, der de kontrollerte og fornyet ringmerkingen på føttene deres. Tøffe karer!

Jeg sier med Svein Tang Wa: Det e'kje greit å vera foggel i dag...

My Street

Country er en del av norsk kultur, og få har bevist det så tydelig som Kurt Nilsen i sitt samarbeid med Willie Nelson. Så er det kanskje ikke spesielt finkulturelt, men til gjengjeld ekte og utrolig dyktig utført, og det forsvarer sin plass i denne bloggen med ære. Kjære lesere, jeg skulle ha gitt dere Willie Nelsons "Lost Highway" med  god assistanse av bergenseren Kurt Nilsen, men Sony har blokert den! Jeg gir dere In my Street istedenfor. Sony kan ha det så godt...



Bergen har en vokaltradisjon som alle andre norske byer burde misunne dem, noe denne låten er et eksempel på. Kurt'en går inn i en ærefull tradisjon av dyktige pop- og countrymusikere fra Bergensområdet. Jeg er stolt av å ha vært en del av den tradisjonen.

Vakkert julemarked!


Første julemarkedshelg på Folkemuseet ble en nydelig suksess. Iskald og glitrende, i gyllent vinterlys, med fredelige mennesker fra hele Oslo i hvit nysnø, på frostharde isflater, i dampende bakstehus og rundt juletrær med levende lys i prestegårder og kjøpmannshus. Denne lørdagen var det OBOS og DnbNOR som rådde grunnen, og deres gjester, sammen med andre besøkende fra inn- og utland, tok hele museet i besittelse. Det var en god opplevelse. Sånn skal Folkemuseet være: En arena for hele byen, der alle skal føle seg hjemme og velkomne.

En av de største attraksjonene i år er fjøset i Trøndelagstunet, med høns, kyr, sau og hest, og folk står i kø for å hilse på dyrene. Neste år gleder vi oss til et enda større tilbud på Bygdø Kongsgård. Vi skal åpne kongsgården for alle, året rundt, både skoler, familier og andre besøkende. Samtidig skal vi åpne skoger og strender for alle og la dem være med å fortelle  historien om dette unike området. Bygdøy Kongsgård skal ikke forbeholdes noen få, den skal være der for hele Oslo!

Julemarkedene på Folkemuseet er nettopp folkelige, nære og varme. De forener tradisjon og modernitet. derfor er det de de mest populære markedene i Oslo. Jeg er stolt av markedene og av alle våre ansatte som ofrer førjulshelgene sine for å gjøre dette til opplevelser for alle besøkende. Dette ble den beste julemarkedshelgen vi noensinne har hatt, med kjempebesøk og rekordomsetning. Bra jobba, folkens!!

fredag 3. desember 2010

Flukten til Sverige

Flukten til onkel Per i april 1943 fortalte jeg om i en tidligere artikkel. Det var Per selv som fortalte meg om den. Det var mange nordmenn som rømte fra Østfold, mange av dem over sjøen, i småbåter og fiskeskøyter eller som blindpassasjerer på lastebåter. På Hvalerøyene var det flere fluktsentraler. Tyskerne patruljerte i Sekken, det lille åpne havstykket mellom Hvaler og Strömstad, og de hadde kontrollposter på de gamle tollstasjonene. Pers flukt er et lite stykke krigshistorie.

Denne versjonen er del av et barnebokmanus jeg har under arbeid.

De ytterste Hvalerøyene med Homlungen fyr. Lengst til venstre skimtes Nord-Koster på svensk side av Sekken

Det hadde ligget et drag av råkald skodde langs den brede elva, og båtene langs kaia avtegnet seg kun som mørke silhuetter mot den gråhvite veggen av tåke. De lange bryggene oppover langs Glomma lå stille og forlatte. Folk i Sannesund sov bak nedrullede blendingsgardiner. Alt var mørklagt. Bare en enslig gatelykt kastet en hvit lyssjakt ned mot den våte grusen, men det sparsomme lyset ble sugd opp av tåken og druknet i de sølete vanndammene uten å avsløre mer enn noen få meter av det øde kaiområdet.

onsdag 1. desember 2010

Arven etter Kornelius Kvakk



-- Det det hele dreier seg om... Autorisert konservator Paasche tok en dyp slurk av rødvinsglasset, trakk pusten helt ned i magen og festet blikket kollegialt på det gedigne portrettet av museets grunnlegger, Kornelius Kvakk som stirret likegyldig tilbake på ham fra den tunge gullrammen. – Det det egentlig dreier seg om er selve grunnlaget for vår eksistens.
-- Hvis eksistens? undret museumsstyrer Musum seg. – Museenes?
-- Nei, vår eksistens, Musum. Det norske folks. – Gjennom denne utstillingen akter jeg å bibringe mitt publikum basal kunnskap om selve bakgrunnen for det samfunn vi lever i . Mitt prosjekt er å bidra til et kunnskapsbasert engasjement, verken mer eller mindre.
-- Mitt prosjekt er… Musum smakte på uttrykket. – Du bruker så rare ord, Paasche. Mener du at du gjerne vil prøve å lære folk noe, slik at de får lyst til å bruke det de har lært?
            -- Ikke vær prosaisk, Musum! Skjønner du ikke at dette er viktig? Vi lever i en farlig verden, fylt av terror, vold og usikkerhet. Museene må være veivisere, ja ledestjerner på veien mot en bedre verden! Autorisert konservator Paasche hadde rettet ryggen og anlagt en bekymret rynke mellom øyenbrynene.
            -- Han er og vår ledestjerne, og når ham vi følger gjerne, kommer vi til… nynnet vaktmester Laugerud og dro opp en rullings.
            -- Røyk ute! tordnet Paasche. – Dette er en antikvarisk bygning!