fredag 21. januar 2011

Uestetiske museer!


Maihaugens 1900-tallssamling. Foto: Kåre Dehlie Thorstad, Maihaugen

En vakker septemberdag i 1987, på årsmøtet til Norske Kunst- og Kulturhistoriske Museer på   Lillehammer, grep en indignert kunsthistoriker ordet under den såkalte ordet fritt-posten, like før delegatene gjorde seg klare til å gå til årsmøtemiddagen. Konferansesalen på Lillehammer Quality Hotell var full av museumsfolk, så full at det røde, skotskrutete gulvteppet nesten ikke syntes. De tunge prismekronene kastet et gyllent lys over den brokete forsamlingen som for anledningen hadde ikledd seg passelig uformelle, passelig rustikke, men samtidig også smakfulle klær. Mange av herrene bar fremdeles uvørne, ungdommelige dongerybukser og lusekofter, til tross for at de nærmet seg 40, ja, flere av dem kunne til og med fremvise små slirekniver dinglende i lærbeltene, som om de skulle være på skogstur. De bar med andre ord en slags politisk korrekte museumsuniformer, signaliserende at her hadde vi å gjøre med folkelige, velutdannede og usnobbede mennesker med en selvfølgelig og avslappet kontakt med sine røtter og en medfødt praktisk snille som så langt fra var romantisk og bunadspreget, men dog trygt på norsk kulturgrunn. Få av dem bar slips, men man kunne observere flere kledelige halssmykker av sølv eller ben, dinglende i kulturhistorisk korrekte skinnlisser der slipset skulle ha vært.

Kontrasten mellom hotellsalens velourpolstrede, insisterende og lett danskebåtpregede luksus og dagens gjester var påfallende. Her fantes ingen av tidens parvenuepregede japper. Ingen brede matpakkeslips eller vulgærrutede bukser à la Ellefsen eller Blystad-brødrene. Enkelte kunsthistorikere hadde dog iført seg dyrere dresser og skjorter i smakfullt matchende farger som understreket deres sikre smak og sans for design, samt deres fags tradisjonelt besteborgerlige tilknytning. Deres kvinnelige kolleger hadde prydet sine flagrende gevanter med produkter fra kjente smykkedesignere og var langt fra så husflidspregede og hverdagskledde som deres etnologiske søstre. Det var med andre ord en svært sammensatt forsamling, slik forsamlinger ofte er. 

søndag 16. januar 2011

Østfoldvinter - taterråker og lyktemenn

Vinteren har forandret seg på Hvaler siden julehelgen. Skiføret har regnet bort eller har blåst på sjøen, slik det pleier her ute, og strendene og hagene ligger grønne og snøbare igjen. Det blåser liten kuling, og veiene er dekket av speilblank holke som er vond å bevege seg på. På Storesand har stranden kommet opp igjen, og sanden har flyttet seg opp igjen på stranden og har dekket rullesteinene. Men vind og bølger har også knust isen og kastet opp store striper av tang og tare på stranden. Slik skifter naturen fra dag til dag, fra uke til uke.



Storesand, Hvaler i to stadier: julen 2010 og 16. januar 2011. Foto: Olav Aaraas


Østfold er ikke kjent for lange og ismørke vintere. Moren min vokste opp i Sannesund i Sarpsborg i 1920-årene, og hun fortalte at det var sånn vinteren var - den gangen også. Den kom og gikk i ett sett fra desember til februar. Da skiftet det mellom frost og snø og tinende mildvær. Om vinteren pleide de å gå på skruskøyter på holka på gater og veier. Det var sjelden det var mulig å gå på vannene, og derfor måtte veiene gjøre nytten. Helt til noen kom og strødde. Da var det slutt. Sånn var det langs store deler av norskekysten.

Når det var skikkelig kaldt, kunne Glomma fryse i vikene, og da kunne ungene gå ut på isen og lete etter gassblærer. De dannet seg i de store bankene med møl - sagflis - fra sagbrukene i Sarpsfossen og lenger oppe i elva, som hopet seg opp i bakevjene. Når vannet ble stille, boblet det opp metangass fra den råtnende sagflisen og frøs fast som store bobler i isen. Da kunne du våge deg utpå isen med fyrstikker i skumringen. Og hvis du klarte å hakke høl på ei boble med skøytejernet, kunne du tenne på gassen som sivet ut. Da brant den med en klar, blå flamme. Fortalte moren min. Og ho snakka alltid sant. Og sånn var det langs store deler av Glomma, har jeg lært meg senere. Ved Visterflo kalte de det for taterråker.

Sarpsfossen. Eldre foto. Fotograf: Ukjent

Metan dannet det seg også i myrene og i de grunne sjøene, der lauv og trerester lå og råtnet. Når den kom i kontakt med oksygen, kunne metangassen selvantenne og blusse opp i små lysglimt. Myrbluss var omspunnet med mye overtro, og i Arekilen på Kirkeøy het det seg at man ofte så lyktemenn i gamle dager. Man så dem gjerne som små blafrende lys, snart her og snart der (Ruth Hult: Østfoldminne, Oslo 1937).

Myrbluss. Foto: Tuohirulla, Wikimedia Commons

Mange kunne også fortelle om lyktemenn på Søndre Sandø. Det var særlig høst og vinter i de første nattetimene man så lyset, som fra en lykt (Ruth Hult: Østfoldminne). Troen på lyktemenn er ikke spesiell for Østfold; det er del av en større tradisjon som finnes over store deler av verden. Mange steder trodde man at lysene kunne lokke vandrende ut på myrene og i døden. I Sverige kalte man det noen steder Gastabloss, og en gast var - som i Norge - en gjenganger, et overnaturlig vesen som sjelden brakte noe godt med seg.

Dette var en ny episode av Hvaler-serien min. Uten TV2 og helt uten reklameavbrudd.

mandag 10. januar 2011

Enn om vi sprengte Nidarosdomen? - Sterkt om vikingskipene fra direktøren ved NTNU i Trondheim

"Å flytte vikingsskipene uten sikkerhet for at det ikke kan gå galt vil være det samme som å legge en udetonert sprengladning under høyalteret i domkirka."


Debatten om flyttingen av vikingskipene går også i arkeologmiljøet. I et innlegg i Adresseavisa 14. desember 2010 advarer professor Axel Christophersen, direktør ved NTNU Videnskapsselskapet i Trondheim mot den foreslåtte flyttingen av skipene til Bjørvika. Vi gjengir innlegget her:
Fra vikingskipshuset. Foto: Wikimedia Commons

Det er planer om å flytte vikingskipene fra sin nåværende plass i Vikingskipshallen på Bygdøy til et eventuelt nytt kulturhistorisk museumsbygg i Bjørvika.

Det er en kongstanke som har slått rot blant noen lokale oslopolitikere godt hjulpet av en ivrig museumsdirektør og rektor ved Universitetet i Oslo. Tanken er at vikingskipene skal formidles i den sammenheng de hører hjemme, nemlig i den turbulente vikingtiden som Kulturhistorisk Museum i Oslo forvalter mange kjente og viktige funn fra. Det er for så vidt slett ingen dum tanke, men det hefter en ikke så rent liten hake ved hele planen, nemlig at flyttingen av vikingskipene og de øvrige gjenstandene representerer en betydelig risiko for at skipene, og ikke minst de like berømte sledene, kan bli påført uopprettelige skader. Skipene er nemlig ikke solide tvers igjennom, de består av tusenvis av små fragmenter satt sammen og veden er som et hult skall hvor trestrukturen holdes oppe av et konserveringsmiddel, alun. Risikoen forbundet med en flytting av skipene er ikke tilfredsstillende undersøkt, til tross for fagfolkenes uttrykkelige advarsler mot å flytte på noe som helst før alle sider av en flytteprosess er utredet.

Vognen fra Osebergfunnet. Foto: Brendel Matyas, Wikimedia Commons


Det er hårreisende, kritikkverdig og kunnskapsløst at lokale oslopolitikere skalter og valter med vår felles kulturarv under slike forutsetninger for å fremme egne, prestisjefylte, politiske mål for byutviklingen i en del av Oslo. Det handler ikke om hvilke som helst sprukne holker dratt i land fra fjæresteinene, men om tre skip som er blitt kraftfulle nasjonale symboler og en befestet del av norsk identitet – på godt og vondt. Og kanskje enda viktigere enn det, de representerer en unik kilde til innsikt i en svært viktig, men fortsatt vanskelig tilgjengelig periode i vår eldre historie.
De tre vikingskipene fra Oseberg, Gokstad og Tune representerer tre av de viktigste gravfunnene fra nordisk vikingtid, det vil si fra en periode i europeisk historie preget av store politiske, sosiale og økonomiske omveltninger. Vikingene, som er navnet på folk fra de nåværende nordiske landene Norge, Sverige og Danmark, hadde en betydelig innflytelse på denne historien i Nord-Europa på 800-900-tallet. Og i vikingenes egen opphavsregion fant det i samme tidsrom sted skjellsettende endringer i maktforhold, religionsutøvelse, handel og produksjonsforhold.

De fysiske levningene fra denne perioden, gravfunn, bosetningsspor, veianlegg, produksjonsplasser og så videre, er de viktigste samtidskildene til innsikt i og forståelse av denne skjebnetime i Europas utvikling nord for Alpene. Gravfunnene fra Oseberg, Gokstad og Tune spiller en viktig rolle i utforskning av de begivenhetene som ledet fram mot etableringen av det norske kongedømmet og landets innlemmelse i det kristne felleskap. Vikingskipene, sledene, vognene og alt det andre som disse funnene omfatter, er med andre ord ikke bare Norges arvegods, deres betydning som historiske kilder rekker langt ut over våre landegrenser, og for den saks skyld også ut over det europeiske kontinentet. Vikingenes innflytelsessone rakk fra Nord-Afrika til Grønland, fra Konstantinopel i nåværende Tyrkia til Canadas kalde kyster.

Omkring 1000-årsskiftet representerte vikingene en innflytelse på sine omgivelser som Skandinavia verken før eller senere har opplevd. Av samme grunn har vikingskipene kommet til å spille en viktig rolle i etableringen av en moderne norsk identitet i en tid hvor det var viktig å gi landet sterke symboler og idealer. I dag har vi heldigvis opparbeidet en viss distanse og kan dermed se de mindre positive sidene av vikingtiden som nasjonalt symbol. Men uansett er vikingtiden, og skipene i særdeleshet, fortsatt «produktiv» som identitetsskapende symboler.


Vikingskipene må aldri bli et offer for en lokaliseringsdebatt mellom politikere og andre lokale aktører hvor fokus er et annet sted enn på vikingskipenes sikkerhet i forbindelse med en eventuell flytting. Å flytte vikingsskipene uten sikkerhet for at det ikke kan gå galt vil være det samme som å legge en udetonert sprengladning under høyalteret i domkirka. Jeg ville se den lokalpolitiker i vår nedsnødde by som tør tenne den lunta! Men i Oslo tør de altså...

fredag 7. januar 2011

Sterk støtte til Bysamlingen fra Dagens Næringsliv!

I en sterk 8-siders billedreportasje presenterer i dag Dagens Næringsliv den stengte Bysamlingen på Norsk Folkemuseum i sitt fredagsmagasin D2. Det er den kjente italienske fotografen Massimo Leardini som har tatt bildene fra de iskalde, utdødde utstillingssalene. Det er sterk kost.

I år er det 17 år siden Bysamlingen måtte stenge dørene på grunn av manglende sikkerhet for gjenstander og publikum. Flere regjeringer har kommet og gått siden den gang. Ingen av dem har funnet det verdt å bidra til gjenåpning av Folkemuseets mest populære utstilling.



Fremdeles er det en mulighet for å gjenåpne Bysamlingen til dens 100-årsjubileum i 2014. Da må det handles raskt! Folkemuseet intensiverer derfor arbeidet med å detaljere og planlegge de forestående byggearbeidene. Vi har merket oss kulturminister Anniken Huitfeldts uttalte intensjon om å prioritere nedslitte og vedlikeholdstrengende museumsbygninger. Det er en ny og modig kulturpolitisk strategi, en linje for fremtiden, en linje det står respekt av.

Oppslaget i D2 føyer seg inn i en rekke av presseoppslag til støtte for gjenåpning av Bysamlingen. Det er ikke en Oslo-utstilling. Som resten av museet inneholder den materiale fra alle landsdeler. En gjenåpning i 2014 vil være en verdig markering av en kulturnasjons 200-årsdag.

torsdag 6. januar 2011

Hellig tre kongers dag - trettende dag jul

De hellige tre konger bærer frem sine gaver. Mosaikk fra Santa Maria In Trastevere, Roma. Foto: Nina Aldin Thune


I dag 6. januar er det hellig tre kongers dag. På primstaven var den ofte merket med tre kroner eller tre mannsfigurer. Tidligere holdt mange den for å være like viktig som juledagen, og etter den julianske kalenderen var den faktisk nettopp det. Så sent som i 1753 forteller presten Thomas von Westen Angel fra Lindås at en del gamle bønder ikke feiret julen på juledagen, men utsatte den til trettendedagen og beskyldte danskekongen for å ha endret på religionen. Også andre steder i landet fortsatte de med julemat og helgefeiring på trettendedagen langt opp på 1800-tallet.

Dagen ble i mange byer feiret med stjernegutter som gikk fra hus til hus, utkledde, med en lang stang med stjerne på, og sang og fikk kakker eller andre små gaver. I nyere tid har denne dagen markert slutten på julen. Andre steder har man sverget til tjuende dag jul som den siste juledagen



I hele Norden var det også vanlig å tenne trearmete lys denne dagen. Fra Danmark har man en tradisjon med å legge krutt inn i lyset. Når lyset var brent ned til kruttet, kom det et lite puff som blåste ut flammen. Dermed blåste det også ut julen for dette året. Denne skikken er man heldigvis gått bort fra.

søndag 2. januar 2011

Tajmahal - ellevill krydring av det norske språk


Noe av det viktigste vi arbeider med  på museene er å forklare hvordan vandring og handelskontakter har påvirket vår kultur, våre matvaner, skikker og talemåter. Med koloniene på 16-1700-tallet kom det nye krydderier og andre eksotiske varer som gradvis fant sin plass i vårt hverdagsliv.

Rosmarin har etter hvert funnet sin plass i de fleste kjøkken, så også i vårt. Under krydring av en fårestek  med Tajmahal rosmarin i romjulen, kom jeg til å lese produktbeskrivelsen på baksiden av krydderglasset. Jeg trodde først at synet hadde sviktet, men skjønte til slutt at jeg sto overfor en sjelden variant av språklig krydder. Teksten lød slik:

En atskillelse minglet sensasjon av smakfull og aroma, en ubestemmelig karakteristikken kvalitet å sammenlegge smak å din næringen, å stimulere din apetitt! Aften de fleste spisselig næringen kan løftet å en ny virkelig av smakfull og smak av enkel addisjon av disse herbs. Det gjør din matvarerne smakfull! Handplokket og bearbeidet fra vannrett jordkloden, en internasjonal blande av herbs til deres smakfull buds å sette til livs opp på!

Tajmahal importeres fra India av firmaet VALIKA Import Export Engros på Økern. Kanskje de bør skifte oversettelsesprogram eller spandere en korrekturleser? Moro var det i alle fall. Det brakte tankene hen mot Harald Heide Steens uforlignelige Bellmanparodi, der han fremførte et pastorale - et skogpastorale(!) - med tittelen: O, sommernatt seg opp, mon tro?

Nok en gang ser vi altså eksempel på hvordan handelsforbindelser beriker vårt språk med nye ord og begreper. La oss ikke hovere. Jeg har selv opplevd tyske turister ligge langflate og skoggerle under høytlesning av museets tyske guidehefte...

Men krydderet var førsteklasses!