Paris er en heksegryte. På boulevarder og avenyer myldrer det av nasjonaliteter og tungemål, og i februar blir det genuint franske tydeligere enn ellers. Og på broen oppkalt etter dikteren Simone de Bouvoir har en ukjent filosof med tusjpenn funnet en flate for sin korte, men sterke oppfordring: Regarde le ciel! Se på himmelen!
Og løfter vi blikket, slipper plutselig heksegryta taket i oss. Over de nakne trekronene driver grå vinterskyer. Plutselig hører vi kråkene skrike gjennom suset fra trafikken. De tunge klokkeslagene fra kirkene, spirene som strekker seg mot evigheten. Villvinen er fremdeles grønn på de høye murene, vi aner at de nakne lønnetrærne har fått et svakt grønnskjær. Et kort sekund merker vi at vi har vært et annet sted...
På østsiden av Ile de la Cité har han slått til igjen, den ukjente skribenten. På et høyt plankegjerde har han gjentatt sin oppfordring. Vi gjør som han sier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar