La oss aldri glemme de jødiske barna i Paris!

Mellom 1942 og 1944 ble mer enn 11.000 jødiske barn tatt ut av skolene sine og sendt til dødsleirene i Tyskland. Det skjedde under aktiv medvirkning fra Vichy-regimet i Frankrike. Det er en fryktelig skamplett på fransk historie, på samme måte som det norske politiet deltok aktivt i deportasjonen av jøder i Norge på samme tid.

På skolen i kvarteret der vi nå bor i Paris ble det i 2005 festet en minneplate for de barna som ble deportert fra denne skolen, en offentlig erkjennelse av de forbrytelser Vichy-regimet gjorde seg skyldig i mot den jødiske befolkningen. La oss aldri glemme det!

Tout est ephemere

Vi er inne i en runde med fransk gate-kommunikasjon, og som sagt viste Butte-aux-Cailles seg å være et oppkomme. Franskmenn lar ikke noen anledning gå fra seg til å diskutere politikk og religion, litteratur, kunst eller viktige samfunnsspørsmål. Heller ikke på veggene. På et nydelig lite hus fra 1800-tallet hadde en sjablongmaler sprayet: Tout est éphemere (alt er plutselig, forbigående). Over det hele har en forbigående kommentert på fransk vis: C'est la vie.

Men under har en forbigående katolikk sett seg nødt til å argumentere imot:

Med kulepenn skriver han (hun): Je ne suis pas d'accord. Parce que Dieu vit partout autour de nous - et qu'il nous sauvera si tu crois en lui et en toi.
Det gudfryktige mennesket blir iskaldt avvist med en moderne lol (laughing out loud) under sitt utsagn. I Paris brynes generasjoners meninger. Mer følger!

Eat the rich! Street art på Butte-aux-Cailles 2012

Street art på Butte-aux-Cailles, februar 2012: Eat the rich before they eat you. Foto: Olav Aaraas

Like ovenfor Place d'Italie ligger et gammelt arbeiderstrøk på en liten kolle, en butte. Et pittoresk strøk med gamle, små hus, trange smau (selvfølgelig helt i bakleksa i forhold til Bergen) og en litt bohemaktig atmosfære. Dette var ett av de sentrale kampområdene under Pariskommunen i 1871, og arbeiderkollektivet driver fremdeles kafé her oppe. Best av alt er imidlertid gatekunsten, og denne lørdagen vandret vi gjennom de gamle gatene og oppdaget alt  de har å by på av fri kunst på vegger og murer.


Selvfølgelig nådde "Occupy Wall Street" hit. Det er sterke symboler, og de hører hjemme i revolusjons- og demonstrasjonsbyen Paris. Gatekunsten i Paris er sterk og annerledes enn det jeg tidligere har brakt fra Roma og København.Og den er gradvis blitt profesjonalisert. Mer om dette senere.

99 %. Street art, Butte-aux-Caillers 2012. Foto: Olav Aaraas

Nølende vår i Paris

Is-snerk på dammene i parken til Albert Kahn i Boulogne. (Photo: Olav Aaraas)

I Paris kan det være vinter og vår annenhver uke. For 4 dager siden var det 9 kuldegrader, nå er de blitt varme, alle 9. Men nettene er kalde, og på dammene i den fantastiske parken til Albert Kahn på museet i Boulogne-Billancourt ligger det tynne islag på dammene langt utpå ettermiddagen. Utover dagen stiger temperaturen, og da jeg gikk til kontoret i dag morges, oppdaget jeg at rosebuskene hadde fått lange, lysegrønne skudd.

Rosene kommer i Boulogne! (Photo: Olav Aaraas)

Slik slåss vinter og vår i Paris på denne tiden, og magnoliatreet i Albert Kahns japanske hage truer med å sprekke når som helst. Jeg kommer tilbake med rapport når det skjer. On verra...

Pour information: 452,61 FRF???! Holder Frankrike bakdøra åpen?

Pour information: 452, 61 FRF (Foto: Olav Aaraas)


Jeg har aldri lagt merke til det før, men på restaurantregningen vår i går, som kom på 69 Euro, oppdaget jeg en liten tilleggsopplysning: Pour information: 452,61 FRF.

Hva betyr dette? Hvorfor i alle dager oppgir de prisen i franske franc?! Såvidt jeg husker ble francen gravlagt 1. januar 2002. Det er 10 år siden.

Serveringsdamen brast i latter da jeg spurte henne, og hun hadde ingen annen forklaring enn at:

- Je ne sais pas pourquoi. C'est pure nostalgie!

Antakelig er det det. Ren nostalgi. Men i disse krisetider, når euroen knaker i sammenføyningene, kan man jo undre seg...

Slangebæreren i Paris

Slangebærersken (eller er det en blekksprut?) Ile de la cité, Paris 2012 (Foto: Olav Aaraas)

Grafitti er en vidunderlig ting. På vei over Ile de la Cité på søndag kom vi over denne sjablongmalte transen med skjegg og bart, stjerne over hodet, miniskjørt og høyhælte sko som bærer slanger. Eller er det egentlig slanger? Kanskje er det rett og slett en blekksprut? En akkar, for eksempel, som sliter med å holde seg levende mens slangebæreren tripper rundt på sine høye hæler på denne husveggen fra 1700-tallet midt i Paris?

Bildet ble ganske grumsete, fordi det var sen ettermiddag og lyset var i ferd med å forsvinne. Mens jeg sitter og grunner over denne underlige fremtoningen, streifer mine tanker Unni Lindell, men vandrer videre til det 13. stjernebildet, slangebæreren, som ble oppdaget på 1920-tallet og som må ha gitt alle ukebladshoroskopere grå hår i hodet.

Slangebæreren forskjøv alle stjernebildene, så jeg som har identifisert meg som kreps plutselig ble tvilling, med alt det medfører av problemer. Uansett skal jeg ikke ikle meg miniskjørt og høyhælte sko, og langt mindre en blekksprut når jeg i morgen skal vandre rundt i Port Saint Cloud. Det må være grenser!

Slangebæreren, ukj. avbildning.

Regarde le ciel!

Regarde le ciel. Foto: Olav Aaraas

Paris er en heksegryte. På boulevarder og avenyer myldrer det av nasjonaliteter og tungemål, og i februar blir det genuint franske tydeligere enn ellers. Og på broen oppkalt etter dikteren Simone de Bouvoir har en ukjent filosof med tusjpenn funnet en flate for sin korte, men sterke oppfordring: Regarde le ciel! Se på himmelen!

Og løfter vi blikket, slipper plutselig heksegryta taket i oss. Over de nakne trekronene driver grå vinterskyer. Plutselig hører vi kråkene skrike gjennom suset fra trafikken. De tunge klokkeslagene fra kirkene, spirene som strekker seg mot evigheten. Villvinen er fremdeles grønn på de høye murene, vi aner at de nakne lønnetrærne har fått et svakt grønnskjær. Et kort sekund merker vi at vi har vært et annet sted...

På østsiden av Ile de la Cité har han slått til igjen, den ukjente skribenten. På et høyt plankegjerde har han gjentatt sin oppfordring. Vi gjør som han sier.