Tekstene vi omgir oss med

Når vi som museumsfolk dokumenterer vår egen tid, ledes vi også til å se oss selv som del av historien. Vi oppdager for alvor at vi ikke lever i "vår egen tid", etter at historien sluttet; vi er med å skape historien selv, hver og en av oss, og vi legger igjen spor som våre kolleger vil glede seg over (?) i neste århundre. Det vi skaper danner tidsbilder som for oss selv er vanskelige å skjelne, men som gradvis grupperer seg og danner tydeligere mønster etter som årene går, slik alt blir mer oversiktlig når vi får det på avstand.

Noe av det mest personlige vi kan etterlate oss er tekster. De blir til stemmer, til kor som taler til oss fra fortiden. Og de mest fascinerende er de korte, hverdagslige. Denne middelalderteksten kjenner de fleste av oss:

Den stammer fra en av runepinnene som ble funnet på Bryggen i Bergen og sier kort og godt: Gyda seier at du skal gå heim. Den er på 26 tegn inkludert mellomrom.

Disse korte, presise budskapene fantes ikke bare i middelalderen. De har levd videre og finnes i dag rundt oss på alle kanter. I Musumhistorien om skriften på veggen tok vi eksempler fra SMS-meldingene. Jeg har moret meg med å fange inn tilfeldige tekster jeg kommer over på min vei. Mobilkameraet er en god oppfinnelse...

Denne søte brikken er umiskjennelig 1970-tall. Disse små illustrasjonene er nærmest å regne som humoristiske ordspråk som signaliserer gjestfrihet og hygge. 40 år senere har de fått en annen utforming:

De masseproduserte, idylliserende tekstplakettene vil uten tvil bli en del av de interiørene vi selv skal bevare eller de utstillingene våre etterkommere skal produsere i fremtiden. De er små elementer som vil fortelle oss om sosiale og økonomiske skiller og om stilarter som forandrer seg.

Andre tekstuttrykk er mer forgjengelige, men ikke mindre oppfinnsomme. Plakatkunst er en egen genre, og denne fant jeg på fisketorget i Bergen i helgen, et steinkast unna stedet der runepinnen med Gyda ble funnet:

I denne omgang vil jeg avslutte med en mer uformell ytring fra herretoalettet på ferjeleiet i Bruravik i Hardanger. Det er en vakker kjærlighetserklæring i svart tusj på Fylkesbaatanes nymalte dodør:

Min gamle latinlærerinne fortalte oss at på det offentlige toalettet i Pompeii (eller var det Herculaneum?) fant de innskriften: Livius er en bæsj. Toalettpoesi er en viktig genre i det vellet av tekster som vi møter i hverdagen. Kanskje er det en viss symbolikk i at beileren har plassert sin elskede Veronica Olsen ikke i Olsvik, men i Bruravik...