Norsk Folkemuseums bysamling ble åpnet i 1914, til 100-årsjubileet for Grunnloven. Her skulle endelig den urbane kulturen få sin plass, som en pendant til det store friluftsmuseet og utstillingene av folkedrakter og folkekunst. Her skulle byboernes møbler og innbo bli vist, fra barokken og helt fram til vår egen tid. Den skulle fortelle om den sterke sammenhengen mellom norske hjem og verden omkring oss, om hvordan handel, reisevirksomhet og innvandring førte nye impulser til landet, hvordan vi hele tiden har sett utenlandske stilidealer og moteretninger prege våre hjem.
Den nye utstillingen var et stort løft for den unge, fattige nasjonen, og den ble elsket av publikum. Nå, hundre år etter, står Bysamlingen stengt og mørklagt. Det er 16 år siden den gamle bygningen måtte lukkes for publikum, usikret og utilgjengelig som den var. Den mangler alt en moderne museumsbygning skal ha: Brannsikring, alarmer, klimaanlegg, nødutganger og universal utforming. Siden har museet forgjeves søkt tilskudd til å få gjenåpnet den. Norge er ikke lenger en fattig nasjon, men i fordelingen av kulturmidlene må det prioriteres strengt.
Derfor er Bysamlingen blitt et spøkelseshus. I de mørke salene står møblene med hvite varetrekk. I trekken fra de utette vinduene rasler det i silkepapir, mens den bleke lysstrålen fra lommelykten stryker over vakre gyldenlærstapeter og klirrende krystallkroner. Det er et dødt landskap, en stum minnelund der bare de innviede kommer inn. Bysamlingen er en spøkelsesvandring ingen på Folkemuseet finner glede i. Og mens det neste grunnlovsjubileet nærmer seg, ser det ut som om en ny type fattigdom har rammet landet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar