Musums millennium

Også museumsstyrer Musum feiret tusenårsskiftet, og også hans hode var fullt av tanker og perspektiver på hva det nye tusenåret skulle bringe. De ble opptegnet allerede i 1997, så de er for lengst utdatert. Likevel minner de oss på hvordan vi stadig endrer våre vurderinger av tiden vi lever i. Er det rart vi museumsfolk blir forvirret? God helg!

- Du Musum? Konservator Bull dreide rødvinsglasset ettertenksomt mellom fingrene og festet blikket på museumsstyrer Musums oppløste slipsknute. - Du som er så glad i langtidsplaner og sånn. Hva ville du skrive hvis du skulle lage en langtidsplan for neste årtusen?

- Langtidsplan for neste årtusen?

- Ja, Strategisk langtidsplan for perioden 2001 - 3001. Fin liten trykksak med illustrasjoner, mål og delmål og tidstabeller og greier. Sånne som du elsker å dele ut på møter for å vise hvor seriøse vi er.

- Er det noen vits i det da? Musum stusset. - Vi vet jo ikke noe om hvordan neste årtusen kommer til å bli!

- Nei, nettopp! flirte Bull. - Men neste århundre, da! Det må du vel klare! Ja, for det gir jo unektelig ganske mange perspektiver, et sånt århundreskifte? Man tvinges liksom til å se de store linjene i historien.

Musum tenkte seg om. De store linjene. Var det ikke dem de hadde snakket om i hele dag? Etter at årsmøtemiddagen var slutt, hadde de blitt sittende på hotellrommet til museumsstyrer Plassen fra Fjorddalsmuseet. Han hadde hatt med seg noen flasker hjemmefra som han trengte hjelp til, sa han, og så var det noen som hadde orga til seg litt rødvin og noe snacks, og plutselig ble det skikkelig nachspiel. De hadde drukket akkurat passelig med vin til at tankene fikk flukt, da intendant Figenschow på Kunstmuseet plutselig hadde begynt å snakke om tusenårsskiftet. Om de store linjene, han også. Om perspektivene.

- De evige sannheter! hadde han utbasunert. - Det er noe annet enn å sitte og pirke skitt ut av karveskurden på møkkete mangletrær! Vi må løfte blikket opp og fram!

- Eller tilbake! tilføyde Plassen. - Vi på museene er menneskehetens hukommelse! En dag - i det nye århundret - vil de komme til oss og behøve oss! Han smilte selvtilfreds og klappet seg på magen.

- Det der tror jeg ikke noe på! knurret arkeolog Graver. - Vi har samlet på flintavslag i halvannet århundre allerede. De ligger i store trekasser i magasinene våre, og ingen vil se dem. Da vi ryddet i kjelleren forleden, så fant vi en kasse fra århundreskiftet med påskriften «Må ej røres førend Gustavsson er kommet tilbage!». Og det var det ingen som hadde gjort heller! Jeg skal vedde på at når det enogtyvende århundre er forbi, så ligger de der fremdeles, som død hukommelse. «For sikkerhets skyld»! Snakker om store linjer!

- Det er uhyggelig! grøsset Figenschow.

- Hvafornoe?

- Det er uhyggelig, sier jeg! Ved forrige århundreskifte drev forgjengerne dine og nivellerte inn hvert eneste lille flintavslag og merket det med svart tusj og sirlig pennesplittskrift. De kjørte skattene i hus med hest og kjerre og slet som maur. Kulturarven ble så stor og tung at de måtte bygge monumentale murbygg for å få plass til den. Og de satt i noen råkalde gravkamre av noen magasiner og hutret og frøs og veide og målte og beskrev hver flis og visste at de gjorde noe som var viktig. Og verden utenfor nikket når de presenterte sine resultater i høytidelige, humørløse intervjuer og kronikker. Alle lyttet andektig og respektfullt, for de visste at der inne, i de hellige haller, ble den nye nasjonens forhistorie skrevet. Men i dag! I dag bare hånflirer de!

- Du har rett, Conrad! sukket Graver dystert og tok en ny, dyp slurk av rødvinsglasset. - De skjønner søren ikke hva vi driver med! I forrige uke kom det en TV-journalist her for å lage et program om vikingutstillingen vår. Jeg hadde repetert alle tekstene og hovedpoengene, og så kom hu journalistdama og var ikke interessert i det hele tatt.

- Åssen var det   med sexlivet i vikingtiden da, Graver? fniste hun, mens fotografen løp omkring og filmet henne i øret mens hun snakket. - Det var ganske røffe saker, kan jeg tenke meg! Så stakk de kameraet helt opp i fjeset på meg. Jeg så ut som en fisk! Det ble et forferdelig innslag, men det varte bare to minutter, for da satte de over til en eller annen hockeykamp som holdt på resten av kvelden. Men hun var veldig pen, altså! Litt sånn Spice Girls-aktig, liksom. Ikke rart innslaget dreide seg mer om henne enn om vikingtiden!

- Det er uhyggelig! gjentok Figenschow. - Dette har skjedd på bare hundre år. Tenk dere om hundre år til, da! Da er Spice Girlsdama di steinalder hu også. Eller istid!

- Istiden er her allerede! brummet Plassen. - Kulturell istid! Innholdsløs underholdning mens røttene visner og kulturarven forarmes. Vi når ikke gjennom lenger! Vi må jatte med selvlærte journalister som ikke har peiling på hva vi driver med og som ikke interesserer seg heller. Antakelig har de ikke ungdomsskolen en gang!

- Mediene vrir og vrenger på virkeligheten, sa konservator Paasche. - De overfokuserer på personer, konflikter og på seg selv og klarer ikke å skille mellom det viktige og det uviktige. Det er ingen linje i det de skriver, de presenterer fakta en dag som de slår ihjel med nye fakta den neste. De mangler kunnskap og svikter sin oppgave. De oppdrar folk til å bli idioter! Da det nye Olympiske museet åpnet, var VG’s hovedoppslag at dronningen og hoffdama liknet på hverandre! Og i diskusjonene om statsbudsjettet ble det viktigste at Carl I. Hagen og Per Kristian Foss var uvenner! Realitetene i selve budsjettet var underordnet. Åssen skal folk klare å danne seg meninger om rett og galt når dette er informasjonen de får, da? Hva søren hjelper det deg, Graver, om du har lest 20.000 sider om sosial organisasjon i vikingtiden hvis en eller annen Spice Girl trøkker en plastikkhjelm med horn ned over huet på deg og setter over til Jordal Amfi fordi hun synes det er viktigere enn vikingtiden at en eller annen puck har gått til icing?  Du har ikke sjans! Folk utenfor får aldri vite hva du kan i det hele tatt! Gamle Gustavsson ville aldri ha funnet seg i det!

- Kanskje ikke barnebarna våre vil det heller, undret Plassen seg. - Kanskje avisene i år 2050 blir saklige og informative og oppvurderer kulturstoff til noe viktig som leserne har krav på å få en dypere innsikt i?

-«Breaking the news» mumlet Musum for seg selv.

- Snakker du engelsk nå da, Musum? flirte Bull.

- Nei, men jeg har lest en bok som heter «Breaking the news». Den er skrevet av en amerikansk redaktør, James Fallows og handler om mediene nå på slutten av århundret. Folk har mistet troen på dem og aksjonerer for å få til en endring. Det skjer både i USA og Europa. Det nifse er at kunnskapsløse medier setter premissene for politikken også! Idag bør du helst ha vært programleder i TV, kjent fotballtrener eller krimforfatter for å komme deg inn i regjeringen! De plukker folk etter hvor mye de har vist trynet! Etter medieverdien deres! Og mediene ansetter og avsetter og bedømmer politikere etter terningkastmetoden! Vi begynner å få små, trange miljøer av journalister, næringslivstopper, fagforeningspamper og medieriktige politikere som går i de samme femtiårsdagene og familiemiddagene, backer hverandre og setter dagsorden for resten av landet. Det der er verd en maktutredning i seg selv!

- Ved forrige århundreskifte, informerte Figenschow med munnen full av potetgull. - var det bare en håndfull museer her i landet. Opp gjennom det 20. århundre er det blitt skapt omtrent fem nye museer hvert eneste år! Hvis det fortsetter sånn, vil det være kommet fem hundre nye museer i år 2100. Museumsvokterne kommer til å få rent flertall ved neste stortingsvalg!

- Figenschow har rett! istemte Bull. - Det verste er at det ikke lenger kommer til å finnes noen som kan hjelpe folk med å skille skitt fra kanel. Mediene lever av å informere, så for dem er det samme søren hva som er bra eller dårlig så lenge det selger. Lettkjøpte opplevelsessentra uten innhold blir vurdert på lik linje med tunge vitenskapelige institusjoner fordi pressen ikke har peiling. Inviterer du nok kjendiser til åpningen, blir du smurt ut over førstesiden uansett. Det er ikke lenger fagkunnskapen som setter premissene, og dermed er de gamle museene dømt til å tape. De ble unnfanget i romantisk rus - som de fleste uønskede barn - ved begynnelsen av århundret. Og nå, hundre år senere, slåss stat og kommuner og fylker om farskap og bidragsplikt.

- Det er riktig som Bull og Paasche sier, Plassen! Figenschow var blitt høyrøstet. - Nasjonalfølelsen har skiftet arena. Hockeykamper gir større kick enn bunader og rosemaling. Fjorddalsmuseet er out! I det 21. århundre blir du en bakstrever, Plassen! En utdatert fortidsdigger! Fremtiden tilhører de urbane, europeerne, kosmopolittene. De rike og dannede menn som briljerer på kjøkkenet, danser tango og leser trendy reisemagasiner og feirer julen på Sør-Molukkene!

- Sør-Molukkene! stønnet Plassen nedbrutt. - Jeg går og pisser!

- Dere er jamen rare! brøt en ung kvinnestemme plutselig inn i samtalen.

Musum snudde seg etter lyden og oppdaget en spinkel liten skikkelse på kofferthyllen borte ved døren. Det var Birgitte Holter, museumspedagogen fra Flatvalstunet, Tause Birgitte, som de pleide å kalle henne, fordi hun aldri sa noe særlig.

- Hva sa du? spurte han forbauset. - Hva er det som er så rart med oss?

- Ærlig talt! fortsatte Birgitte. - Dere sitter her og mulker og sutrer over fremtiden som noen gamle, livstrøtte oldinger!

Det ble helt stille i rommet. Plassen snudde seg i dodøra og ålte seg tilbake til sengekanten.

- Du! Er du Sør-Molukkaner, eller? hogg han i. - Prøver du å være trendy?

- Det er dere som er trendy! parerte tause Birgitte som nå var blitt alt annet enn taus.       - Dere sitter og klynger dere til fortiden og biter negler for alt som er nytt og annerledes. Dere er ikke noe annet enn en gjeng melankolske, angstbiterske, super-trendy fin de siècle-typer!

- Fin de siécle? Musum smakte på ordet.

- Nettopp! Dere er så opptatte av å sukke over den nye tidens elendighet at dere er blitt blinde for oppgavene som venter! Jeg er enig i alt det dere har sagt om mediene og om tusenårsskiftet og maktsentralisering, fordumming og kameraderi. Det er for jævlig og enspora og ekskluderende! Men hva så? Det hjelper vel ikke noe å sitte rundt i landet og henge med leppa! Det finnes tusen nye oppgaver å ta fatt på!

- Som hva da, for eksempel?

- Som å sikre at det århundret vi nå forlater er dokumentert, så vi har noe å vise kommende generasjoner! Ungene våre og ungene deres igjen kommer til å ha mye mer bruk for røtter enn noen av oss. Sine egne røtter. De lever i en verden som svimler av inntrykk, som skifter fra dag til dag, fra sekund til sekund, fra tastetrykk til tastetrykk. De driver gjennom historien og ser verden flashe mot seg fra TV-skjermer og PC’er i en uendelig strøm av masseproduserte situasjonskomedier, voldsfilmer, katastrofereportasjer, videospill og støyende såpeoperaer. Går du gjennom byggefeltene om kvelden, ser du det blafre blått fra TV-skjermene rundt i stuene til folk. De sitter i små akvarier av flimrende lys rundt i husene sine, med blåbleke fjes, og suger til seg kulturimpulser fra satelitter og kabelnett. Flyktige bilder som kommer og går med raske museklikk. På rommene sine møter de troløse chatfriends i cyberspace, venner de aldri ser ansiktet på, aldri kan røre ved og ikke en gang vet hvilket kjønn de tilhører. De forholder seg til en virtuell virkelighet, gjemt bak kalde glasskjermer. En virkelighet de aldri når frem til selv. De surfer kloden rundt og opplever ting vi aldri kunne drømme om. De overfores med bilder dag etter dag. Når de skrur av TV’ene sine og skal leve det virkelige livet, hører de fremdeles de ferdigtygde, amerikanske klisjéreplikkene og den evinnelige bakgrunnslatteren fra TV-showene runge i ørene. Den ramlende tomheten mellom reklamesnuttene. Da vi var små, var vi kanskje ikke så rike, men virkeligheten vår var nær og konkret, den store verden var langt borte, og katastrofene var abstrakte.  I år 2005 kommer den interaktive kontaktlinsen, en TV-skjerm som bæres på innsiden av øyenlokket, så du kan surfe på Internett med lukkede øyne. Da er den siste skansen falt. Da har de tatt drømmene våre, det næreste og inderligste vi har. Hva skjer med barn som vokser opp i en slik verden? Hvor skal de finne røttene sine når de blir store? Hva skal de minnes? De lever i en flyktig, elektronisk virkelighet som man aldri kan binde seg til, fordi den alltid er i endring. Er ikke livene deres like mye verdt som de som ble levd for hundre år siden? Skal de ikke få føle at de er en del av historien, de også? Jeg tror vi skal ta vare på hjemmene deres, på lekene, sengen, dynen som de gjemte seg under, TV-apparatet, klærne og musikken, så de kan komme tilbake til museene og si: «- Sånn hadde vi det da jeg var liten, i 1990-årene. Der kommer vi fra! Se hvordan det har forandret seg!» Vi har aldri i historien opplevd så raske skiftninger som nå! Og slik vil det fortsette. 1900-tallet vil bli like spennende og like interessant for ettertiden som de foregående århundrene. Og vi trenger å bevare det som en bro tilbake til tiden foran. Røtter er ikke statiske, de vokser og utvikler seg, og for å skjønne bakgrunnen sin, må hver generasjon nøste videre på historien, ellers blir den uforståelig for de som kommer etter. Lar vi den ligge, fordi vi ikke liker utviklingen selv, eller synes det er for nytt og for uinteressant, da kutter vi røttene tvert av!  Eller skal etterkommerne dine bare si at «nei, gamle Plassen han gav opp, han, så vi har ikke noe særlig å vise etter 1900».

- Jeg har nå ikke akkurat gitt opp, da! innvendte Plassen.

- Nei, men dere går baklengs inn i fremtiden! Og da blir det som regel vanskelig å finne veien! Du, Figenschow, som er kunsthistoriker. Du må vel ha lagt merke til åssen folk bygger for tiden? De bor i små, stilforvirrede empire- og sveitserstilsvillaer! De søker tilbake til historismen og kryper i ly bak løvsagornamentikk og krysspostvinduer i lune, gule stuer med kirsebær, eik og varme tekstiler. De bor i trygge sneglehus og fikler seg inn i sine egne røtter til forsvar mot fremtiden!

- Ja, men...

- De går baklengs, Figenschow! Akkurat som for hundre år siden. Den gangen var de også redde og usikre på fremtiden. De lette etter meningen med det hele og klynget seg til mystisisme, okkultisme og psykologi, til nybarokk, nyrokokko og nyrenessanse. Men husker du hva som skjedde da de kom til år 1900?

- De – de snudde seg! utbrøt Figenschow, overrasket over sin egen klarsynthet.

- Nettopp! De snudde seg og stirret det nye århundret rett inn i hvitøyet. De tømte klunkeflaskene sine, rev plysjforhengene til side og steg ut i det blendende lyset fra sin egen samtid. Det nye århundret fikk sin nye kunst, sin ungdommelige stil, lett, lys og overjordisk. Jugend, Art Nouveau. Har du aldri tenkt på hva som kommer til å skje når dette århundret er over? Med arkitekturen, billedkunsten, litteraturen, musikken? Tror du ikke de åpner sansene mot den nye tiden og stuper ut i utfordringene? Ferdighusfirmaene begynner så smått allerede, med valget mellom tradisjonelle og «moderne» hustyper. Vent, så skal du se!

- Ta deg en tynn en, Birgitte! Plassen mikset en kraftig blanding av noe blankt fra en Soloflaske og sendte den over. - Det er enkelte tradisjoner som krysser århundregrenser lettere enn andre!

- Men du mener vel ikke at vi skal kaste alt det gamle over bord? undret Bull. - At vi skal storme jublende og ukritisk inn i det nye århundret?

- Vi skal vel ikke kaste noe over bord! Vi er jo her for å ta vare på det gamle! Det har ikke tapt noe av sin verdi. Men vi skal flytte fokus videre fremover. Ellers svikter vi oppgaven som dokumentatorer av historien! Ellers står vi stille, og historien venter ikke på oss, den ruller over oss og videre fremover.

- Og så må vi ta et standpunkt! falt Musum inn. - Museumsarbeid er like lite objektivt som annen historieskrivning. Vi har ikke så mye nasjonsbygging å ivareta ved dette århundreskiftet, men kanskje en ny bevissthetsbygging. Vi må fortsette å ta vare på kulturarven, men kanskje vi skal begynne å lete etter noe som kan samle oss til ansvar for den tiden som ligger foran oss!

- Det der er greiere for oss på kunstmuseene, mente Figenschow. - Det har alltid ligget i kunstens vesen å stille spørsmål og å provosere til refleksjon.

- Tusenårsutstillingen min, sa Birgitte drømmende. - skal bli en stor, mørk sal der publikum vasser rundt i plastavfall og engangsemballasje og krøllete tabloidaviser. I mørket skal det stå antikviteter fra tusenåret som er slutt. Alle de tingene som er blitt spekulasjonsobjekter for sleipe investorer og statussymboler i rikmannshjemmene. I de mørke krokene skal de skimte rosemalte framskåp og dyre, italienske designmøbler. Men midt i havet av søppel og statussymboler og griskhet skal det reise seg montere som søyler av lys. Og i dem skal de egentlige verdiene ligge. Nøysomheten, nestekjærligheten, omsorgen for skaperverket, for alt som lever.

- Åssen skal du klare å vise det da? undret Graver. - Du kan vel ikke putte en kilo omsorg inn i en monter og stille den ut?

- Nei, men jeg kan vise årene fra misjonsbasaren, sa Birgitte. - Frelsesarmeens innsamlingsbøsse, den slitte huspostillen, den hjemmelagede julekrybben, minneboken med hilsener fra alle som brydde seg om deg, fotoalbumet, den utslitte kosebamsen, lakenet som ble delt på midten og vendt for å kunne slites videre, filleryene som ble siste stopp for alle de utslitte klærne som ikke kunne kastes, skjortesnippen som ble snudd, de stoppede strømpene og den knuste steintøysbollen som er naglet sammen av en omreisende sigøyner for å kunne brukes videre. Stuttorvet som var så tynnslipt at det knakk, men som ble smidd om til kniv og brukt videre. På søyler av lys skal de stå, bak skuddsikkert glass, med alarmer og TV-overvåkning. For det er de som er de egentlige verdiene. Vi skal bytte om rollene! Og så kan tabloidavisene trille terningene sine og skrive hva søren de vil! Det er vi som vet!

- Da det tyvende århundre ringte inn, sa Musum ettertenksomt. - Nyttårsaften 1900, da samlet folk seg i kirkene. De sto i lange køer og slåss om plassene. De løp fra kirkedør til kirkedør for å komme inn og raste mot prester som ikke ville holde midnattsgudstjeneste. Restaurantene stod nesten tomme, det fantes ikke fyll og bråk. Og da de passerte midnatt, var det kirkeklokkene som ringte det nye århundret inn. Et helt kvarter ringte de. Når det ringer neste år, er det til en verden ingen kunne drømme om den gangen, til umåtelig velstand, hoteller og restauranter som er bortbestilt flere år i forveien, og det skal brukes fire ganger så mye penger til fyrverkeri som til kirkelige markeringer. Over Internett og TV-skjermer vil det gå bølger av jubel ettersom tusenåret brer seg vestover med solen. Det vil bli et globalt ragnarokk av hylende kommersialisme. Jorden vil skjelve! To tusen år etter Kristus. For det var vel Ham det hele startet med?

- Det begynner å bli seint!, gjespet Bull. - Kanskje du nærmer deg hovedmålene for langtidsplan for perioden 2001-2100. Sikring av forrige århundres historie , og fokusering på verdier. Men du får et pedagogisk problem på museet. Vet du hva vaktmesteren svarte da jeg spurte ham om århundreskiftet?

«- Århundreskiftet? Det er noe forbanna tull! Masse folk over alt. Tråkk og griseri over hele huset blir det! Og det derre neste århundret blir akkurat som det gamle: Overtidsjobbing og snømåking og folk som glemmer å slukke lys og låse dører, vannrør som lekker og luselønn! Hverdag blir det, og dett var dett!»

- Han har nok rett, sukket Birgitte. - Det har vært sagt kloke ting om det der før: Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet! La fortida være i fred. La tusenåret komme, det er det vi kan gjøre noe med! Men da må vi leve med i det selv. For historien er det jo vi selv som skaper!