Halloween på Bærumsmåten - et kulturstudium

Det er Halloween. Gutta har for lengst trukket på seg dødningehoder, sammentråklede Frankensteinfjes og svarte kapper og begitt seg ut i vinternatten for å true til seg godsaker  fra oppgitte naboer. I de husene der det fremdeles lyser i vinduene har man utstyrt seg med Euroshoppers billigsjokolader, svenske Bilar og Campingvagnar, Bamsemums og  Fox i store poser. På enkelte portstolper har man satt opp uthulte gresskar med lys, andre steder svaier det orange og svarte ballonger med dødsnifse symboler på, og noen dører er sperret av spindelvev og svarte biller og edderkopper. Det er mer amerikansk enn i Georgetown, der jeg opplevde Halloween for noen år siden. Det er fascinerende hvordan tradisjoner vandrer mellom kontinenter og påvirker lokale kulturer.

Så ringer det på døren. Utenfor står det en liten pjokk i et flott vikingkostyme. Han har en kappe som min gode venn Egil Mikkelsen ville ha misunt ham, hjelm og sverd i plastikk som Egil sikkert ville stilt seg mer avventende til, og midt i fjeset en skrekkelig dødningemaske som var det eneste som knyttet ham til Allehelgensnattens onde makter. Men gjennom øyenhullene lyste det to varme barneøyne som tok fullstendig luven fra den gyselige skjelettmasken.
- Hei! sa vikinggutten
- Hei, svarer jeg. - Er det vikinger ute og går?
- Ja...
- Så fin du var, forsøker jeg. - Skikkelig viking!
- Det er pappa som har laget den, forklarer gutten og ser langt etter godteriene i kurven. - Jeg måtte ha den masken for at folk ikke skulle kjenne meg igjen. Men vikingene var jo egentlig ikke sånn.
- Nei, de var vel helst levende, istemmer jeg. - Men skjoldet ditt, da?
- Det er runer på det, sier han stolt.
- Ja, jeg ser det, svarer jeg. - Du skjønner vel hva som står her også, du?
- Nei, men det gjør sikkert du.
Han stirrer direkte på meg gjennom de svarte øyenhulene.
- Jeg vet ikke, svarer jeg usikkert. - Men det ser ut som det er fra den eldre runerekken.
- Nei, absolutt ikke, sier den vesle dauingen irettesettende. - Den eldre futharken hadde 24 tegn, og disse hører ikke hjemme der. Hvis du hadde kjent til dette, ville du visst at man fra 800-tallet gikk over til den yngre futharken, eller den skandinaviske som den også kalles. Den ble da redusert fra 24 til 16 tegn. Jobber ikke du på museum, da?
- Kanskje du vil ha litt Bamsemums? spør jeg.
- Ok, svarer språkforskeren. - Regner med at du har lært dette til neste år.