Vinteren har forandret seg på Hvaler siden julehelgen. Skiføret har regnet bort eller har blåst på sjøen, slik det pleier her ute, og strendene og hagene ligger grønne og snøbare igjen. Det blåser liten kuling, og veiene er dekket av speilblank holke som er vond å bevege seg på. På Storesand har stranden kommet opp igjen, og sanden har flyttet seg opp igjen på stranden og har dekket rullesteinene. Men vind og bølger har også knust isen og kastet opp store striper av tang og tare på stranden. Slik skifter naturen fra dag til dag, fra uke til uke.
Storesand, Hvaler i to stadier: julen 2010 og 16. januar 2011. Foto: Olav Aaraas
Østfold er ikke kjent for lange og ismørke vintere. Moren min vokste opp i Sannesund i Sarpsborg i 1920-årene, og hun fortalte at det var sånn vinteren var - den gangen også. Den kom og gikk i ett sett fra desember til februar. Da skiftet det mellom frost og snø og tinende mildvær. Om vinteren pleide de å gå på skruskøyter på holka på gater og veier. Det var sjelden det var mulig å gå på vannene, og derfor måtte veiene gjøre nytten. Helt til noen kom og strødde. Da var det slutt. Sånn var det langs store deler av norskekysten.
Når det var skikkelig kaldt, kunne Glomma fryse i vikene, og da kunne ungene gå ut på isen og lete etter gassblærer. De dannet seg i de store bankene med møl - sagflis - fra sagbrukene i Sarpsfossen og lenger oppe i elva, som hopet seg opp i bakevjene. Når vannet ble stille, boblet det opp metangass fra den råtnende sagflisen og frøs fast som store bobler i isen. Da kunne du våge deg utpå isen med fyrstikker i skumringen. Og hvis du klarte å hakke høl på ei boble med skøytejernet, kunne du tenne på gassen som sivet ut. Da brant den med en klar, blå flamme. Fortalte moren min. Og ho snakka alltid sant. Og sånn var det langs store deler av Glomma, har jeg lært meg senere. Ved Visterflo kalte de det for taterråker.
Sarpsfossen. Eldre foto. Fotograf: Ukjent
Metan dannet det seg også i myrene og i de grunne sjøene, der lauv og trerester lå og råtnet. Når den kom i kontakt med oksygen, kunne metangassen selvantenne og blusse opp i små lysglimt. Myrbluss var omspunnet med mye overtro, og i Arekilen på Kirkeøy het det seg at man ofte så lyktemenn i gamle dager. Man så dem gjerne som små blafrende lys, snart her og snart der (Ruth Hult: Østfoldminne, Oslo 1937).
Myrbluss. Foto: Tuohirulla, Wikimedia Commons
Mange kunne også fortelle om lyktemenn på Søndre Sandø. Det var særlig høst og vinter i de første nattetimene man så lyset, som fra en lykt (Ruth Hult: Østfoldminne). Troen på lyktemenn er ikke spesiell for Østfold; det er del av en større tradisjon som finnes over store deler av verden. Mange steder trodde man at lysene kunne lokke vandrende ut på myrene og i døden. I Sverige kalte man det noen steder Gastabloss, og en gast var - som i Norge - en gjenganger, et overnaturlig vesen som sjelden brakte noe godt med seg.
Dette var en ny episode av Hvaler-serien min. Uten TV2 og helt uten reklameavbrudd.
