Uestetiske museer!

Maihaugens 1900-tallssamling. Foto: Kåre Dehlie Thorstad, Maihaugen

En vakker septemberdag i 1987, på årsmøtet til Norske Kunst- og Kulturhistoriske Museer på   Lillehammer, grep en indignert kunsthistoriker ordet under den såkalte ordet fritt-posten, like før delegatene gjorde seg klare til å gå til årsmøtemiddagen. Konferansesalen på Lillehammer Quality Hotell var full av museumsfolk, så full at det røde, skotskrutete gulvteppet nesten ikke syntes. De tunge prismekronene kastet et gyllent lys over den brokete forsamlingen som for anledningen hadde ikledd seg passelig uformelle, passelig rustikke, men samtidig også smakfulle klær. Mange av herrene bar fremdeles uvørne, ungdommelige dongerybukser og lusekofter, til tross for at de nærmet seg 40, ja, flere av dem kunne til og med fremvise små slirekniver dinglende i lærbeltene, som om de skulle være på skogstur. De bar med andre ord en slags politisk korrekte museumsuniformer, signaliserende at her hadde vi å gjøre med folkelige, velutdannede og usnobbede mennesker med en selvfølgelig og avslappet kontakt med sine røtter og en medfødt praktisk snille som så langt fra var romantisk og bunadspreget, men dog trygt på norsk kulturgrunn. Få av dem bar slips, men man kunne observere flere kledelige halssmykker av sølv eller ben, dinglende i kulturhistorisk korrekte skinnlisser der slipset skulle ha vært.

Kontrasten mellom hotellsalens velourpolstrede, insisterende og lett danskebåtpregede luksus og dagens gjester var påfallende. Her fantes ingen av tidens parvenuepregede japper. Ingen brede matpakkeslips eller vulgærrutede bukser à la Ellefsen eller Blystad-brødrene. Enkelte kunsthistorikere hadde dog iført seg dyrere dresser og skjorter i smakfullt matchende farger som understreket deres sikre smak og sans for design, samt deres fags tradisjonelt besteborgerlige tilknytning. Deres kvinnelige kolleger hadde prydet sine flagrende gevanter med produkter fra kjente smykkedesignere og var langt fra så husflidspregede og hverdagskledde som deres etnologiske søstre. Det var med andre ord en svært sammensatt forsamling, slik forsamlinger ofte er. 

Vår venn kunsthistorikeren hadde lenge sittet og forberedt seg på det han skulle si. Han reiste seg og beveget seg med raske skritt mot podiet, der et samlet forbundsstyre satt vaglet bak et langt bord, drapert med et grønt klede med franske gulliljer som omtenksomt skjulte bena deres for publikum. Med bestemte skritt entret han talerstolen, trakk pusten og kastet et raskt blikk ut gjennom de store vinduene i nord, der man ante gulnende bjørketrær og blå himmel mellom de røde plysjdraperiene. Så var han i gang:

- Det er en skandale at Norsk Kulturråd har bevilget penger til å sette opp et ferdighus på De Heibergske Samlinger, begynte han. - Et typehus! I en tid da vernearbeidet sårt mangler midler, brukes det altså 200.000 kroner til å sette opp et arkitektonisk fullstendig verdiløst bygg på et av våre eldste og fineste friluftsmuseer! Og ikke bare verdiløst. De standardiserte typehusene har jo langt på vei forflatet og ødelagt vår byggeskikk. Og nå skal de altså tas inn på museene og gis verdi på linje med de vakreste bygg vår kultur har frembrakt!

Stemmen hans hadde økt i intensitet og kinnene blusset av opphisselse.

- Museene og Norsk Kulturråd skal altså bidra til å legitimere disse industriproduktene som kulturminner! Hva er ideen bak dette tøvete prosjektet? Hvordan skal vi kunne velge ut hustyper? Og hva i all verden er vitsen med å bruke så mange penger på å sette opp et alminnelig bolighus på museum? Det ville vært mye bedre om vi samlet brosjyrer og kataloger som dokumentasjon på nåtidens boliger og inventar. I stedet har styret for NKKM, ved å gå inn for dette prosjektet, gjort hele museumsvesenet og kulturvernarbeidet en bjørnetjeneste og åpnet for en praksis som etter min mening er fullstendig forkastelig! Hvordan skal våre friluftsmuseer bli seende ut dersom dette blir vanlig? Tenk hvis Maihaugen skulle begynne med slike tåpeligheter!

Hetlandhuset Tradisjon fra 1995 på Maihaugen. Foto: Kåre Hosar, Maihaugen

Han skuet ut over salen mens han snakket og forsøkte å tolke publikums reaksjoner, uten å finne noen. Ingen opplot sin røst til støtte, ingen imøtegikk ham. Selv ikke da han utdypet sitt budskap var det mulig å se antydning til indignasjon eller anerkjennelse hos noen av de tilstedeværende. Ordet fritt-posten skulle jo for det første ikke være en debattpost, bare en ventil for meningsytringer om aktuelle saker. Det faktum at det her ble rettet offentlige angrep mot enkeltmuseers innsamlingspolitikk  var i seg selv dessuten svært uvanlig og ble av mange oppfattet som noe pinlig. Dessuten var de fleste opptatt av helt andre ting enn museumsspørsmål. Da innlederens fem minutter var oppbrukt, banket møteleder derfor reglementert i bordet, takket, gav noen praktiske opplysninger om årsmøtemiddagen og erklærte sesjonen for avsluttet. Delegatene samlet sine papirer, skrapet med stolene og avtalte hviskende romnummer for de tallrike vorspielene som skulle avholdes før middag.

Museumsstyrer Musum reiste seg også, puttet den rosa plastkulepennen med hotellets logo i venstre brystlomme og forsøkte å få kontroll over de glorete brosjyrene for Maihaugen og de tallrike turistfolderne som alltid pleide å ligge i deltakermappene. Museumsstyrer Plassen fra Fjorddalsmuset skulle ha vorspiel på rom 403. Han pleide alltid ha med noe ekstra på lomma. Skjønt, lomma og lomma. Han måtte minst ha hatt ryggsekk for å få plass til de mengdene han brakte med seg. På Soloflasker. Store, tunge halvannen liters glassflasker. Måtte ha jobba i ukevis for å produsere sånne mengder! Gikk litt småflirende under hele årsmøtet, liksom. Musum var ikke noe særlig glad i hjemmebrent. Det var liksom ikke hans greie, på en måte. Kanskje var han altfor urban. Han foretrakk i alle fall rødvin eller en real halvliter. Men kjente han Plassen rett, hadde han vel et eller annet på lur. Om ikke annet, så hadde vel kunsthistoriker Figenschau handlet inn noen flasker på polet under lunsjen, slik han pleide.

Vel oppe på rommet tok han seg en dusj,  tørket seg og skiftet til den mørke bryllupsdressen som allerede var begynt å bli i trangeste laget. Det var ennå en time til vorspielet hos Plassen, og været var fint, så han bestemte seg for å rusle en tur ut mens han ventet. Hodet var fullt av tanker og inntrykk, slik det alltid var på årsmøtene. Egentlig hadde det hele forløpt omtrent sånn som det pleide. De samme møteplagerne hadde løpt stafett opp og ned av talerstolen og ment ting med nedlatende akademisk indignasjon, de hadde sendt hilsener til kongehuset, klubbet gjennom årsmeldinger og regnskap og studert tak og vegger i konferansesalen så nøye at de aldri ville glemme den. Og de hadde fattet resolusjoner, glødende vedtak om museenes økonomiske situasjon og om nødvendigheten av et nasjonalt krafttak for å berge stumpene før hele kulturarven gikk tapt. I kveld skulle det være festmiddag og i morgen ekskursjoner, lange, tørste bussturer til stavkirker og tun i Gudbrandsdalen, før de satte seg på toget hjemover. Same procedure as every year.

Ute skinte en lav ettermiddagssol gjennom bjørkeløvet. Han trakk pusten og ristet litt på hodet. Det hadde regnet om natten, og det luktet planter og våt jord, men asfalten var tørr. Med det samme han kom ut, fikk han den rare følelsen av å ha forlatt et akvarium. Av å ha hoppet ut av en virkelighet og inn i en annen. Det slo ham at han hadde skiftet rolle fra observatør til objekt. Inne i den svette møtesalen bak de store speilglassrutene hadde de svømt omkring som innestengte gullfisk og vært spesialister overfor hverandre på en verden utenfor. Og nå så han at denne verdenen selvfølgelig gikk sin gang som om ingen ting skulle være hendt. Mens møteplagerne hadde stirret rasende ut over forsamlingen og boblet frem sine kulturhistoriske bredsider, hadde vanlige folk gått fra arbeid, kjørt innom barnehagen og butikken, kjøpt med seg ukeblader og mat og reist hjem for å lage middag. Nå var han selv en av dem. Han var kommet ut i virkeligheten igjen.

Han hadde hatt den samme følelsen en gang tidligere, da han kom tilbake til instituttet etter å ha tilbrakt fire år på Djupsundmuseet i Brønnværsjøen. Da han studerte, hadde han alltid trodd at universitetet var verdens midtpunkt. Her satt kunnskapen. Her hadde man oversikten, kulturforståelsen, sansen for det lovmessige i alt som skjedde mennesker imellom. For det meste kunne jo settes inn i modeller. Etter fire år hadde han altså kommet tilbake til instituttet, full av nye erfaringer og med et nytt syn på verden. Men der inne hadde tiden stått stille. De gamle heltene hans var blitt litt eldre, litt rundere og litt tynnere i håret, men de satt på sine faste plasser i kantinen og de snakket om det samme som for fire år siden. Om hvorfor dosent Stiansen hadde fått det professoratet på bekostning av Gløersen som bevislig hadde en langt sterkere produksjon (en soleklar forbigåelse!)og om hvor hårreisende den nye administrasjonen var som forlangte at det skulle være 4 ukers ferie og regulert arbeidstid i yrker som jo skulle og måtte være frie og kreative og som dessuten var svært belastende. Selv hadde han ligget på taket av rorbuer og spikret bølgeblikkplater i stormkastene, samlet fotomateriale hos utslitte fiskerfamilier, gjort timesvis av intervjuer og sloss med rivningskåte kommuneingeniører for å berge restene av en kystkultur som holdt på å forsvinne.
Gjensynet med hans gamle kolleger hadde fylt ham med en dyp undring over hvordan mennesker lever i lukkede fellesskap, akvarier, der både smak og verdensanskuelse ensrettes.

Byggefelt Furumo, Lunner. Foto: Randsfjordmuseene

Han var kommet opp i et av byens nyere boligområder, et velregulert strøk med nybygde villaer av husbankstørrelse tett plassert på begge sider av veien. Størsteparten var hvite, med vinduskarmer i lyse pastellfarger; rosa og pariserblått etter dagens mote. De fleste av dem hadde valmtak tekket med svart sementstein. Kvalmtak som kollega Rotschild hos riksantikvaren litt nedlatende pleide å si. Andre lå vendt med gavlen mot veien og hadde store tverrgående verandaer i andre etasje. Det var sånne hus som på antikvarsjargong vanligvis ble kalt gjøkur. Flere av dem hadde karnapper med smårutede vinduer i stuen. Velstandsvorter, for det gjennom ham, og han kom på den sinte kunsthistorikeren fra årsmøtet. Fra garasjene stakk det frem Sierraer og Golfer, og i den stille lørdagsettermiddagen var det livlig aktivitet med bilvask og hagearbeid rundt de asfalterte oppkjørslene. Det durte i motorgressklippere, fra de åpne dørene på en rød Fiesta hulket Morten Harket klagende, og Whitney Houston skingret på alt for høy styrke fra et ungdomsrom i nærheten. En dame i shorts og rosa T-skjorte sto med hekksaks og klippet en veltrimmet rad av blankmispel på grensen mot naboen. Hun rettet ryggen og stirret usikkert på den mørke dressen hans. Han smilte til henne og nikket.

- Skal på fest, forklarte han og slo ut med armene.

Damen smilte tilbake.

- Ja, da gjelder det vel å være fin, svarte hun. - God fornøyelse, da!

- Takk! Håper hekken blir rett og fin!

Museumsstyrer Musum vandret tenksomt tilbake til Lillehammer Quality Hotel.

- De lever akkurat sånn som jeg, tenkte han. - De spiser og sover og krangler og elsker og får barn og klipper hekken og snakker dritt om naboen og sørger og er glade, sånn som jeg. De bygger seg hus, maler og innreder dem sånn som de synes er fint og etter hva pengene rekker til. I kveld skal de kanskje ha gjester, eller kanskje de bare skal kose seg alene med videoen, en sixpack og en pizza fra super’n? Fire pils og en pizza, en flaske vin i ny og ne... Og så skal vi liksom studere og dokumentere dem. Kikke på dem fra akvariet vårt og bestemme om de er fine nok til å lagres i samlingene...

Klokka var allerede nesten 6 da han tuslet inn igjen i resepsjonen. Tilbake i akvariet, i en stillestående verden av mørklakkert tre og teppelagte gulv. På rom 403 var festen i full gang allerede. På senga til Plassen satt det allerede fire stykker, på den lille sofaen to til og i tillegg hadde noen av gjestene tatt med seg egne stoler.

- Du behøver ikke ha med deg glass, ropte Plassen. - Jeg fant noen plastkrus nede på dass. Ja, de er helt reine altså. Lå i hver sin plastpose. Jævlig økologisk sted dette her! Hvor har du vært hen, da? Sovna i dusjen, eller?

- Bare gikk meg en tur, forklarte Musum. - Trengte litt frisk luft etter det årsmøtet. Fy flate så langtekkelig! Samme greia hvert eneste år.

- Jo, men jeg likte det siste innlegget, utbrøt Figenschau fra Kunstmuseet begeistret. - Det der om å sette ferdighus på museum. Det er jaggu på tide at noen sier fra!

- Helt enig, nikket Susanne Dedekam, intendanten ved Galleri Vestsiden , så Tone Vigelands ørepynt raslet faretruende. - Det får være grenser for hva en skal finne på for å gjøre seg interessant!

- Hvordan da? lurte Musum.

- Hvordan da? Det må da selv du forstå! Jeg mener, hvordan skal folk danne seg meninger om hva som er stygt og pent, dersom ikke vi på museene går foran med gode eksempler? Hvis dere på friluftsmuseene begynner å sette opp de derre gyselige, amerikanske fuglekassene, så kommer jo folk til å tro at det er sånn det skal være! Hvis distriktsmuseene absolutt skal være kreative for å skaffe seg presseoppslag, får de Gud bedre meg finne på noe annet!

- Er det der noe å hisse seg sånn opp over da? lurte Plassen.

- Har du sett bilde av det huset eller? Figenschau var blitt høyrøstet. - Det er den låven! Du vet sånn med høy sokkel, kjedelig takvinkel, liten lufteveranda på midten og tre store vinduer i den ene enden, sånn som du finner strødd rundt i hvert jævla byggefelt her i landet! Og tenk deg åssen det ser ut inni, da! Mintgrønn skaisofa og spanske buer. Vannseng og hvitemaljert jøtulkamin. Mind my words! Han tok en dyp slurk av plastkoppen til Plassen og hostet så tårene spratt i øynene.

Anders Sandvig, Maihaugens grunnlegger. Foto: Maihaugen

Musum ble sittende i egne tanker mens de andre snakket. Han tenkte på sitt eget museum og på dets  grunnlegger, Cornelius Kvakk. Han som egentlig var utdannet landmåler, men som på sine reiser i forbindelse med utvidelsen av hovedveien gjennom Vestdalen i 1894 hadde blitt så opptatt av den gamle folkekulturen som var i ferd med å forsvinne at han hadde begynt å samle på egen hånd. Han hadde gjort alt sammen på fritiden, med bare én håndverker til å hjelpe seg. 70 brune tømmerbygninger hadde han satt opp, på høye, hvite, pent tilhogde grunnmurer av granitt. De lå som skulpturer i en park, med vakre prydbusker omkring, som kunstverker i et enormt, grønt utstillingslokale mellom bjørker og flaggstenger og med den tindrende blå norske himmelen velvet over seg i et område der det var umulig å tenke seg at det kunne være annet enn sol. Som monumenter over forfedrenes storhet, over den norske kulturs fortreffelighet. Som uttrykk for den norske folkesjelen. Og midt i parken stod en høy basaltsokkel med en byste av Cornelius selv og hans yndlingssitat:

Lat oss ikkje forfedrene gløyma

under alt som me vende og snu,

for dei gav oss ein arv til å gøyma,

han er større enn mange kan tru.

Cornelius Kvakk ble byens store sønn på grunn av museet sitt. Det ble reist statue av ham på torget, og han fikk en egen gate oppkalt etter seg, Cornelius Kvakks Allé.

- Du får nok aldri noen egen gate du, Musum, hadde autorisert konservator Bull sagt til ham i en lunsjpause. - I høyden en fotgjengertunnel, hvis du er heldig. Museumsstyrer Musums Undergang. Han hadde ledd støyende av sin egen morsomhet.

Hva ville Kvakk ha sagt om han, Musum, hadde reist et moderne typehus på museet? Et Block Watne-hus, for eksempel? Ville han ha rotert i graven eller falt baklengs av sokkelen? Han bestemte seg for å foreta en prøvesprengning.

- Jeg lurer på om jeg skal sette opp et ferdighus selv, jeg, detonerte han høyt. - Et fra Block Watne.

Det ble stille et øyeblikk. Alle stirret på ham. Figenschau var den første som sa noe.

- Et blokk-datt-ner-hus? På ditt museum? Midt mellom ramloftstabburene og årestugguggugene og alt det der? Jeg har lenge lurt på om du var gæern, Musum, men nå er jeg faen meg blitt sikker!

- Ikke mellom de gamle husene, men på et eget område, presiserte Musum. - Hva er forskjellen på det og på det som Cornelius Kvakk gjorde for hundre år siden? Han samlet på hus fra sitt eget århundre han også. Hus som det bodde folk i fremdeles. Det er nå de er blitt gamle!

Øygardstunet, Maihaugen. Foto: Kåre Hosar, Maihaugen

- Ja, men det var vakre hus, det! brøt Susanne inn. - Solide, velproporsjonerte bygninger av gode materialer. Århundregammelt håndverk. Norsk folkedesign!

- Vakre? svarte Musum stridslystent. – Folkedesign?! Firkantete tømmerkasser med jord på taket fordi det var de eneste materialene folk hadde å hjelpe seg med. Stokk på stokk med mose imellom fordi det var det eneste som gjorde det levelig innendørs, med noen små glugger av noen vinduer og så mørkt at de ikke kunne jobbe med folkekunsten sin etter klokka sju om kvelden! Råkaldt langs veggene og steikvarmt rundt grua. Tror du de ville ha bygd sånn hvis de hadde hatt de mulighetene vi har? Hvem er det som bestemmer at de husene er vakrere enn de folk bor i idag?

- Støtter Musum! ropte konservator Ståle Eggen fra Norsk Knivmuseum. - Det han sier er jo helt logisk! Vår oppgave som museer må da være å avspeile en kultur i stadig utvikling, ikke å klynge oss til en spesiell historisk periode, en «gullalder», og late som om verden står stille! Vi må fortelle ettertiden hvordan folk levde og lever, ikke hvordan vi syntes de skulle ha gjort det! Og folk bor ikke i årestuer og rosemaling lenger!

- La oss ikke bli kulturrelativister, Ståle! Figenschau var begynt å bli uklar i diksjonen.  - Hvis det skal bli sånn her i verden at alt skal være like verdifullt samme hvor - hvor - ja, hvor jævlig det ser ut, så ender vi jo i det rene anarki! Hvem skal holde frem eksemplene om ikke vi?

- Eksemplene på hva? spurte Eggen skarpt. - Vi lever i en verden i raskere endring enn noen gang tidligere. En globalisert verden der vi bombarderes av impulser fra hele kloden hver eneste dag. Skal ikke museene avspeile det?

- Jo, men kvaliteten da mann! Kvaliteten! Du kan da ikke for ramme alvor stå der og mene at alt er like pent! Det må da vel for Guds skyld være lov til å mene at noen kunst er bedre enn annen. Jeg skal vedde på at det derre huset er stappfullt av glorete reproduksjoner av gråtende elger og barn i solnedgang eller omvendt. Mener du på ramme alvor at det skal være like mye verd som rosemalingen fra 1700-tallet? Skal vedde på at de er trykket i Hongkong, til og med!

Maihaugen, interiør fra Lyngveien 11 (1974). Foto: Kåre Dehlie Thorstad, Maihaugen

- Det kommer jo an på hvilken skala du bruker for å måle verdien, det. Hvis du mener at mennesker som lever i dag er like mye verd som mennesker som levde på 1700-tallet, så er den kunsten de omgir seg med også like verdifull som kilde til forståelse av det livet de levde. Hvis ikke du mener at historien egentlig sluttet en eller annen gang på 1800-tallet, «da nordmenn var nordmenn», og at alt som har skjedd siden er uten interesse!

- «Da nordmenn var nordmenn», ja! Hva er det du prøver å antyde? Kaller du meg fascist, eller?

- Nei, men du må slutte med alt det pratet om folkesjeler og innse at all såkalt «folketradisjon» oppstår innenfor et sett av rammer som påvirker og begrenser valgmulighetene. Det gjelder arkitekturen også. Hvis noen skal bygge seg et hus, er de avhengige av penger, av en viss teknologi og kunnskap og av egnede materialer. Hvis oppgangssaga ikke er oppfunnet, paneler du ikke huset. Når glassverkene bygges ut, får du mulighet til større vindusruter, og når teglverkene dukker opp, får du takstein. Bor du ved kysten, må du bygge for storm og uvær, og kanskje i stein fordi du ikke har egen skog. De rike skaffer seg materialer og byggmestere som vanlige bønder ikke har mulighet til. Sånn får du geografiske og sosiale forskjeller i byggeskikken. Og smaksimpulsene kommer oftest utenfra, ikke fra en eller annen «folkesjel»! Det er akkurat det samme som skjer i dag.

- Og hva slags påvirkning er det, da, om jeg tør spørre, som kommer utenfra i dag? Autorisert konservator NMF Endre Strøm fra Vasskraftmuseet i Dragsfjord hadde reist seg fra den nedsittede hodeputen til Plassen borte i hjørnet. - Femogseksti valgfrie TV-kanaler som serverer junk døgnet rundt? Er det noe å opphøye til museumsmateriale?

- Hvis du ønsker å ta folk alvorlig, så! Musum var blitt ivrig. - Hvis du ønsker å fortsette å være et såkalt «folkemuseum», hva nå i himmelens navn det er for et begrep! Hvis du ikke ønsker å la ettertiden tro at Norge på 1900-tallet var et land befolket av søkkrike designere og arkitekter. Hvis du i ren avsky «glemmer» barte-TV og såpeoperaer og triviallitteratur og sladreblader når du skal dokumentere din egen tid,  da driver du ren historieforfalskning. Og hvorfor skulle du gjøre det?

- Forfalskning? Jeg må da vel få lov til å stille ut det jeg synes er fint?

- Nå vil jeg si noe! Direktøren ved Søndenfieldske Kunstindustrimuseum, Carina von Holck hadde satt fra seg plastkoppen til Plassen på det litt nybarokke hotellskrivebordet og rakt hånden i været.

- Begynner du også nå da? sukket Plassen. - Du som ikke gjør annet enn å samle på klenodier!

- Nei! Jeg er enig med Musum! Vi på kunstindustrimuseene kan samle på det fineste, på kvalitetstingene. Det er vårt privilegium. Vi skal inspirere fremtidige kunstnere og designere og vise publikum det beste av det som ble skapt. For det er forskjell på stygt og pent! Men dere på folkemuseene skal presentere et mye bredere bilde av kulturen. Derfor synes jeg ikke det gjør noe om dere setter opp masseproduserte typehus. Vår industridesign er også masseprodusert, men den er ikke uren av den grunn! Vi kan jo ikke gå rundt og late som om vi befinner oss i førindustriell tid! Forresten har jeg alltid trodd at den såkalte «forflatningen» av byggeskikken begynte allerede med sveitserhusene for hundre år siden. Og vi kan da ikke for alvor gå rundt og anse det som noe opphøyet og hellig at folk i Drangedal bygger andre hus enn dem i Steinkjer! I en verden som er blitt så liten!

- Jøss! sukket Plassen imponert. - En intelligent kunsthistoriker! Ikke dårlig! Bestemora mi, Carina, hun hatet sveitserhus og syntes de så ut som bløtkaker. Nå blir de freda!

- Riktig, nikket Musum. - Mens hus folk flest bor i i dag blir bannlyst. Og jeg skal vedde på at om hundre år til så blir de nye byggefeltene her oppe i lia regulert som verneområder «på grunn av deres sterke og klare tidsuttrykk»! De blir fremhevet som eksempel på hvor stor vekt folk la på utsmykning i 1980-årene, sånn som vi snakker om historismen i dag. Da kan folkemuseene sitte der med tømmerhusene sine og mangle et helt århundre i samlingene fordi vi var så livredde for hva de fisefine kollegene våre ville si at vi ikke turde å ta vare på det mens det var der!

- Fisefine? Figenschau hadde reist seg i full lengde og stirret rasende på Musum. - Først var det fascist, og nå er jeg pinadø fisefin også! Jeg, som var den første her i landet som turde å stille ut et svartlakkert pissoar med portrett av Oddvar Nordli innpakket i rosa cellofanpapir! Trekk det der tilbake, Musum, ellers får du det glasset her midt i fleisen! Han veivet ustøtt med høyrehånden, så en stor skvett uttynnet Solo regnet ned i fanget på Endre Strøm.

- Ikke ta det personlig da! Musum trakk ham ned på senga igjen. - Men skjønner du ikke at hvis ikke folkemuseene følger med i tiden, akkurat som kunst- og kunstindustrimuseene, så ender de opp som merkverdigheter? Som museer over seg selv! Som snodige, nasjonalromantiske raritetskabinetter. Som statiske kulisser for fremføring av nasjonale riter! Det jeg prøver å si er at vi må ta oppgaven vår alvorlig som dokumentatorer av historien. Og hvis vi lar oss styre av våre snevre oppfatninger om hva som er stygt og pent, ender vi opp med skjeve bilder av fortiden. Alt det vi samler av hus og gjenstander er kildemateriale, rett og slett. Det skal brukes av fremtidige vitenskapsfolk, sammen med andre kildetyper, som grunnlag for forskningen omkring våre liv og vår tid. Da kan ikke vi samle etter samme kriterier som antikvitetshandlerne og auksjonsbyråene, der det eldste og peneste er det eneste som teller. Vi skal ikke selge samlingene våre. På museet mitt har vi 120 mangletrær, men ikke et eneste dampstrykejern, hvis du skjønner hva jeg mener.

- Ta deg et glass til, da, Figenschau, nødet Plassen.

- Orker ikke mer! stønnet Figenschau. - Blir kvalm når jeg tenker på hvordan folkemuseene våre kommer til å se ut om noen år. Velkommen til Respatextunet! Og til høyre ser dere Lykkebo-feltet vårt! Her får dere demonstrert Pizzasteking og knasing av potetgull hver dag fra 12 til 14. Musikken dere hører fra Moelvenbrakka der borte er introduksjonstemaet fra den populære TV-serien Dynastiet, og den sølvgrå Sierra’en der borte var kanskje den mest solgte bilmodellen på 1980-tallet! Dette er en utgave med rosa Wunderbaum og stativ til snowboard på taket. Vi ber Dem spesielt legge merke til den originale Hammocken på plenen der borte, med puter i blå og rosa pastell, samt de helstøpte DOMUS-stolene i hvit, vedlikeholdsfri plast og engangsgrillen.... Nei, faen, Plassen, jeg tar en til likevel!

Men det ble ikke tid til flere drinker. Det dundret på døra, og så var det autorisert konservator NMF Anker Seilstad fra Maritimt Sjøfartsmuseum som var blitt sendt opp for å hente dem ned til årsmøtemiddagen. Folk satt allerede og ventet, og det begynte å bli pinlig. Det  var bare å slippe alt og styrte ned til et tretimers bordsete med uendelige taler fra ordførere og avgående og tilkommende formenn og toastmastere og uanmeldte, taletrengte museumsdirektører. Plassen slo vinduet på vidt gap og kastet et blikk ut på det nye byggefeltet oppe i lia. Det lyste varmt fra vinduene i skumringen. Her og der glimtet det i blå TV-skjermer.

- Det var der vi skulle ha vært, mumlet han, halvt til seg selv. - I fred og ro, akkurat som hjemme. Eller ute på byen med en halvliter eller tre. Faens middag!

- Smak og behag er forskjellig, gliste Musum. - Faens middag!