Enn om vi sprengte Nidarosdomen? - Sterkt om vikingskipene fra direktøren ved NTNU i Trondheim

"Å flytte vikingsskipene uten sikkerhet for at det ikke kan gå galt vil være det samme som å legge en udetonert sprengladning under høyalteret i domkirka."


Debatten om flyttingen av vikingskipene går også i arkeologmiljøet. I et innlegg i Adresseavisa 14. desember 2010 advarer professor Axel Christophersen, direktør ved NTNU Videnskapsselskapet i Trondheim mot den foreslåtte flyttingen av skipene til Bjørvika. Vi gjengir innlegget her:

Fra vikingskipshuset. Foto: Wikimedia Commons

Det er planer om å flytte vikingskipene fra sin nåværende plass i Vikingskipshallen på Bygdøy til et eventuelt nytt kulturhistorisk museumsbygg i Bjørvika.

Det er en kongstanke som har slått rot blant noen lokale oslopolitikere godt hjulpet av en ivrig museumsdirektør og rektor ved Universitetet i Oslo. Tanken er at vikingskipene skal formidles i den sammenheng de hører hjemme, nemlig i den turbulente vikingtiden som Kulturhistorisk Museum i Oslo forvalter mange kjente og viktige funn fra. Det er for så vidt slett ingen dum tanke, men det hefter en ikke så rent liten hake ved hele planen, nemlig at flyttingen av vikingskipene og de øvrige gjenstandene representerer en betydelig risiko for at skipene, og ikke minst de like berømte sledene, kan bli påført uopprettelige skader. Skipene er nemlig ikke solide tvers igjennom, de består av tusenvis av små fragmenter satt sammen og veden er som et hult skall hvor trestrukturen holdes oppe av et konserveringsmiddel, alun. Risikoen forbundet med en flytting av skipene er ikke tilfredsstillende undersøkt, til tross for fagfolkenes uttrykkelige advarsler mot å flytte på noe som helst før alle sider av en flytteprosess er utredet.

Vognen fra Osebergfunnet. Foto: Brendel Matyas, Wikimedia Commons

Det er hårreisende, kritikkverdig og kunnskapsløst at lokale oslopolitikere skalter og valter med vår felles kulturarv under slike forutsetninger for å fremme egne, prestisjefylte, politiske mål for byutviklingen i en del av Oslo. Det handler ikke om hvilke som helst sprukne holker dratt i land fra fjæresteinene, men om tre skip som er blitt kraftfulle nasjonale symboler og en befestet del av norsk identitet – på godt og vondt. Og kanskje enda viktigere enn det, de representerer en unik kilde til innsikt i en svært viktig, men fortsatt vanskelig tilgjengelig periode i vår eldre historie.
De tre vikingskipene fra Oseberg, Gokstad og Tune representerer tre av de viktigste gravfunnene fra nordisk vikingtid, det vil si fra en periode i europeisk historie preget av store politiske, sosiale og økonomiske omveltninger. Vikingene, som er navnet på folk fra de nåværende nordiske landene Norge, Sverige og Danmark, hadde en betydelig innflytelse på denne historien i Nord-Europa på 800-900-tallet. Og i vikingenes egen opphavsregion fant det i samme tidsrom sted skjellsettende endringer i maktforhold, religionsutøvelse, handel og produksjonsforhold.

De fysiske levningene fra denne perioden, gravfunn, bosetningsspor, veianlegg, produksjonsplasser og så videre, er de viktigste samtidskildene til innsikt i og forståelse av denne skjebnetime i Europas utvikling nord for Alpene. Gravfunnene fra Oseberg, Gokstad og Tune spiller en viktig rolle i utforskning av de begivenhetene som ledet fram mot etableringen av det norske kongedømmet og landets innlemmelse i det kristne felleskap. Vikingskipene, sledene, vognene og alt det andre som disse funnene omfatter, er med andre ord ikke bare Norges arvegods, deres betydning som historiske kilder rekker langt ut over våre landegrenser, og for den saks skyld også ut over det europeiske kontinentet. Vikingenes innflytelsessone rakk fra Nord-Afrika til Grønland, fra Konstantinopel i nåværende Tyrkia til Canadas kalde kyster.

Omkring 1000-årsskiftet representerte vikingene en innflytelse på sine omgivelser som Skandinavia verken før eller senere har opplevd. Av samme grunn har vikingskipene kommet til å spille en viktig rolle i etableringen av en moderne norsk identitet i en tid hvor det var viktig å gi landet sterke symboler og idealer. I dag har vi heldigvis opparbeidet en viss distanse og kan dermed se de mindre positive sidene av vikingtiden som nasjonalt symbol. Men uansett er vikingtiden, og skipene i særdeleshet, fortsatt «produktiv» som identitetsskapende symboler.

Vikingskipene må aldri bli et offer for en lokaliseringsdebatt mellom politikere og andre lokale aktører hvor fokus er et annet sted enn på vikingskipenes sikkerhet i forbindelse med en eventuell flytting. Å flytte vikingsskipene uten sikkerhet for at det ikke kan gå galt vil være det samme som å legge en udetonert sprengladning under høyalteret i domkirka. Jeg ville se den lokalpolitiker i vår nedsnødde by som tør tenne den lunta! Men i Oslo tør de altså...