Nobelkonserten ble et profesjonelt gjennomført arrangement, i alle fall for oss som satt i salen, 6000 mennesker i alt.Fredsprisvinneren Liu Xiaobo ble behørig hyllet og var sterkt tilstede i sitt fravær. Men musikken var ujevn. For mitt vedkommende var Sivert Høyems Prisoner of the Road den sterkeste opplevelsen:
Svenske Robyn var ekte, tydelig og ærlig og ikke minst med sitt eget særpreg, både hva gjelder musikk og sceneshow. Ellers var musikken ujevn, forutsigbar og tildels kjedelig og ensformig amerikansk med mumierockeren Barry Manilow som et desidert lavmål.
De beste Nobelkonsertene har vært de med artister fra ulike deler av verden, noe som også er i pakt med selve fredsprisens globale karakter. Nobelkonserten kunne trengt fornyelse og større bredde, både hva gjelder musikkvalg og ledelse. Vi venter i spenning... I mellomtiden: Robyn:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar