Da vi åpnet utstillingen "Slem Gutt" om Bastøy skolehjem, var hovedtemaet fornedrelsene og overgrepene, avstraffelsene og de strenge forholdene guttene måtte leve under. Det er en dramatisk historie, hjerteskjærende i sin brutalitet og nedverdigelse, og de guttene som gjennomlevde opphold på øya ble merket for livet. De umenneskelige forholdene blir i utstillingen dokumentert gjennom tekst, bilder og gjenstander. Filmen "Kongen av Bastøy" dramatiserer historien ytterligere. Men ikke alle hadde opplevd Bastøy på den måten...
En liten gruppe gjester hadde samlet seg foran dokumentarfilmen fra 1930-årene, som viser dagliglivet på Bastøy. De pekte og gjenkjente mennesker og steder. De fortalte at de var "privatungær", barn til de ansatte på skolehjemmet. Deres opplevelse av livet på Bastøy var en annen enn guttenes. De levde vanlige liv med sine familier, noen i ansatteboligene, andre på fyret, omgitt av høye gjerder. På mange måter kan man si at de levde parallelle liv innenfor det samme området.
Møtet med de ansattes barn var tankevekkende. De så igjen sin egen barndom på en vakker øy i ytre Oslofjord, de snakket om gamle venner og hendelser, og de gjorde det med glede. Det forteller oss at vi aldri kan tale om èn historie; der det er mange mennesker, har de som regel opplevd historien på ulik måte. Slik er det bare brokker av sannheten vi klarer å fremstille. Slik er det selvsagt med den øvrige formidlingen museene driver. Vi kan aldri fatte om hele historiens kompleksitet. Likevel er det viktig å være klar over dette i vårt arbeid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar