fredag 3. desember 2010

Flukten til Sverige

Flukten til onkel Per i april 1943 fortalte jeg om i en tidligere artikkel. Det var Per selv som fortalte meg om den. Det var mange nordmenn som rømte fra Østfold, mange av dem over sjøen, i småbåter og fiskeskøyter eller som blindpassasjerer på lastebåter. På Hvalerøyene var det flere fluktsentraler. Tyskerne patruljerte i Sekken, det lille åpne havstykket mellom Hvaler og Strömstad, og de hadde kontrollposter på de gamle tollstasjonene. Pers flukt er et lite stykke krigshistorie.

Denne versjonen er del av et barnebokmanus jeg har under arbeid.

De ytterste Hvalerøyene med Homlungen fyr. Lengst til venstre skimtes Nord-Koster på svensk side av Sekken

Det hadde ligget et drag av råkald skodde langs den brede elva, og båtene langs kaia avtegnet seg kun som mørke silhuetter mot den gråhvite veggen av tåke. De lange bryggene oppover langs Glomma lå stille og forlatte. Folk i Sannesund sov bak nedrullede blendingsgardiner. Alt var mørklagt. Bare en enslig gatelykt kastet en hvit lyssjakt ned mot den våte grusen, men det sparsomme lyset ble sugd opp av tåken og druknet i de sølete vanndammene uten å avsløre mer enn noen få meter av det øde kaiområdet.

Han trakk kappen tettere om seg og speidet ut i tåka med verkende øyne. Klokka var to som avtalt. Hvorfor kom ikke signalet? Hadde noe skåret seg? Var han på feil sted? Var det ikke frakteskipet Jetta som lå der nede? Tåken var altfor tett til å avgjøre det herfra, og han turde ikke gå frem for å se nærmere etter. Lave stemmer i mørket fikk ham til å krype sammen inntil veggen av det forfalne kaiskuret. To mørke skygger trådte frem fra det grå. De gikk langsomt og talte sammen, og da de kom nærmere, kunne han tydelig ane omrisset av de runde hjelmene og geværpipene som stakk opp over skuldrene. Tyskere! Han ble stående rådvill, stiv og redd, mens de to soldatene skrittet forbi. Den ene stanset opp, snudde seg og kastet et langt blikk i hans retning. Et iskaldt øyeblikk var han sikker på at han var oppdaget. Men mørket og tåken hadde vært på hans side. Tyskeren trakk øynene til seg og fulgte etter kameraten sin, de fortsatte nedover langs kaiene og løste seg opp i tåka noen meter lenger nede.

Nå måtte han ta sjansen! Kunne umulig  være flere vaktposter enn disse, og bryggene fortsatte flere hundre meter nedover elva, så det tok sikkert tid før de kom tilbake. Han gikk to skritt ut fra veggen, kikket seg engstelig omkring og krysset deretter raskt brygga over mot den mørke skipssiden. Måtte sjekke navnet! Lengst fremme i baugen så han de fem hvite bokstavene tydelig nok, like over hodet sitt. J-E-T-T-A. Så stemte det likevel. Men hvorfor hadde ingen signalisert? Midtskips var det lagt ut en smal landgang. Han skulle til å legge hånden på rekkverket. da et lysblink flashet gjennom tåken fra dekket rett over ham. Et blekt, lydløst glimt som øyeblikkelig ble oppslukt av tåken, men langt nok til at han oppfattet det. Idet han løftet hodet, fulgte tre korte glimt til fra toppen av landgangen, så to lange. Fire korte og to lange? Det var signalet! Kysten var klar! Han kikket fort etter tyskerne, men de var fremdeles gjemt i tåkehavet. I to-tre byks var han over landgangen og om bord. En skikkelse i mørk bukse og genser dukket frem fra skyggene og satte lykten i ansiktet hans.
-- Er der rom i herberget? skyndte han seg å si, mens han myste mot det skarpe lyset. Bare han hadde husket riktig passord!
-- Hvor der er hjerterom er der husrom, svarte sjømannen rolig. – Du får komme innenfor. Ikke særlig trivelig ute i natt. Tjukk tåke og tonnevis med tyskere. Det er for jævlig! Han gikk foran inn i en halvmørk salong og slo ut med hånden mot en benk i det ene hjørnet. – Sleng deg nedpå, kamerat! Ble bedt om å hjelpe deg, og det er ok. Vil ikke vite hvem du er, men en kopp kaffe tar du vel, nå mens du kan? Blir smått stell siden…
            Han hentet en bulkete blikkanne og slo opp et krus av det svarte brygget.
            -- Hvor skal jeg gjemme meg?
            -- I en av livbåtene. Men blir du oppdaget, er du blindpassasjer, husk det! Ingen av oss kjenner til deg hvis vi blir spurt. Men vi skal gjemme deg godt!
            Han nikket at han forsto.
            -- Sjekker de nøye?
            -- Som oftest ikke. Hvis vi ikke har uflaks og får Obermeyer på besøk. Han er gæren! Skyter på kasser og sekker for å forsikre seg om at ingen er gjemt der inne.
            -- Men han kan vel ikke skyte på en livbåt?
            -- Nei, neppe. Skjønt han er gæren nok til det også. Men drikk ut nå! Vi kaster loss fra Sannesund klokka seks, og vi må legge til i Fredrikstad for inspeksjon. De holder til i militærleiren i Gamlebyen, og vi må legge til ved kaia rett under festningsmuren. Da må du være gjemt og borte!
            -- Hvordan vet jeg når vi er kommet til Sverige, da?
            -- Hvis alt går greitt, er vi over på et par timer fra Fredrikstad. Jeg banker i båtsiden når kysten er klar. Alt det der ordner seg, bare vi kommer oss gjennom kontrollen! Men kom nå.
            -- Har tenkt å komme meg videre til England og …
            -- Vil ikke vite noe, sier jeg! Blir bare bråk. Har aldri sett deg!
            Har aldri sett deg! Var det virkelig så enkelt? Kunne han bare forsvinne sånn uten videre, uten å sette spor? Var det sånn folk kom seg unna? Han fulgte etter den fremmede sjømannen ut på dekket, der livbåten hang som et mørkt lodd i davitene langs rekka.
            -- Denne er bra! Mannen gikk bort til den nærmeste og løftet opp en flik av presenningen. Hopp oppi og legg deg under toftene eller hvordan du vil. Men hva du enn gjør, så ikke fis! Hvis de har med seg bikkjer, lukter de den slags på flekken!
            Var bare å gjøre som han sa. Han entret daviten, slengte det ene benet over rekka og vippet seg ned i mørket.
            -- Lykke til, kamerat! hvisket den fremmede. Så ble presenningen lagt over ham, og alt ble svart i den lille båten. Han trakk over seg noen bunntiljer og seilduk som lå der nede for å være helt sikker. Like etter hørte han raslingen av kjettinger og vibrasjonene fra maskinen forplante seg oppover i kroppen og skjønte at de var på vei nedover elven mot Fredrikstad.
            Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget. Kanskje han hadde vært borte en stund, for maskinduren hadde stilnet av og han skvatt til ved den plutselige lyden av stemmer utenfor. Harde støvler trampet over dekksplankene og skarpe stemmer bjeffet frem korte kommandorop:
            -- Schmidt! Ringelmann! Das ganze Schiff untersuchen! Los, Mensch! Los!
            Det var tyskere! Kontrollpatruljen! Han kaldsvettet av frykt der han lå. Hva var det han hadde gitt seg ut på?  Hadde det vært bedre å krysse grensen inne i landet, i de store skogene i Setskog, der de fleste andre rømte? Hvorfor hadde han valgt en løsning der han visste at det ville bli kontroll? En norsk stemme blandet seg i kommandoene, på elendig tysk:
            -- Sie müssen bare untersuchen hvor De will, Herr Offiser! Hier in my ship habe ich ingen Flyktningen! Das ist sant und wisst!
            -- Wollen wir bald ausfinden, Herr Kapitän! svarte tyskeren. – Von mir können Sie nicht entstecken, hören Sie?
            -- Jada! Ich hører!
            -- Was haben Sie da?
            -- Der? Das ist livbåten, was ellers?
            -- Ich weiss, was das ist! Aber was gibt es da drinnen?
            -- Der ist det Rettungsvesten und nødproviant, Herr Sturmbannführer! Wollen Sie sehen?
Han hørte noe subbe langs båtsiden og hender som famlet med presenningen over ham. Nå var det gjort! Alt var slutt. Han lå stiv som en stokk og kjente plutselig noe varmt bre seg nedover låret. Han pisset på seg! Kunne ikke stoppe! Det bare rant ut av ham, av bare redsel!
            -- Nein, Herr Kapitän! Tyskeren var helt inntil båtsiden nå. – Das ist nicht notwendig. Lass das sein! Ich habe meine Methoden. Guck mal!
            Et fryktelig brak fikk hele livbåten til å riste. Et skarpt smell som kastet hodet hans opp fra plankene. Hva var det? Skjøt han? Enda et brak rystet kroppen hans, denne gang lenger nede. Som om noen hamret på skroget med en tung treklubbe. Nå skjønte han! Tyskeren slo i båtsiden med geværkolben for å skremme frem de som hadde gjemt seg! Han presset hendene mot ørene og tvang seg til å ligge urørlig. Slagene haglet mot plankene under ham. Larmen var overdøvende. Så stoppet de, like brått som de hadde begynt.
-- Niemand da! hørtes den tyske stemmen igjen, svært tilfreds denne gangen. – Gut, Herr Kapitän. Sie können weiter fahren. Wollen Sie bitte Schmidt und Ringelmann anrufen? Wir können hier nicht den ganzen Nacht bleiben!
            Stemmen til offiseren var alt lenger borte. Faren var over. Han merket at han begynte å trekke pusten igjen. Buksa var kald og gjennomvåt, og han skammet seg over at han hadde vært så redd. Pisse på seg som en unge! Og hvordan skulle han orke å ligge her enda to timer til? Han verket i armer og ben allerede, og det var umulig å røre seg. Kanskje det hjalp å spise? Han grov i jakkelommen og fant frem to brødskiver som han hadde fått med seg hjemmefra. De smakte godt. Mens han tygget, kjente han duren fra maskinene igjen. Nå måtte det være trygt! Han skjøv unna alt han hadde bredt over seg og stirret rett opp på den grå seildukspresenningen over seg. Dagslyset silte grått gjennom sprekker og hull, og han merket at skipet dreide. Ut i Glomma, tenkte han. Vekk fra Schmidt og Ringelmann og den råtne nazioffiseren! Han fôr sammen av en ny bankelyd under hodet. Var de kommet tilbake?
            -- Kysten er klar, kamerat! ropte det lavt, og den fremmede lettet på presenningen og kikket over ripa over ham. – Obermeyer og gutta er forsvunnet. De fant visst ikke noe interessant. Vi er klarert og i fart. Blir ikke flere kontroller nå.
            -- Var det Obermeyer? Han holdt på å finne meg!
            -- Kapteinen gjorde det med vilje! Gikk rett til din båt for å få dem til å miste interessen. Da begynte Ober’n å dundre som han pleier. Jævla idiot! Kom ut nå! Vi er snart ute i Singlefjorden.
            -- Men patruljebåtene? De kan jo stoppe oss igjen!
            -- Ikke nå. De har fått beskjed om at vi er klarert. Kom nå!
            Han krøp ut av livbåten med stive ben og armer og klatret ned på dekket. Tåken hadde lettet her ute, snart hadde de svenskelandet på babord side, på styrbord Søndre Sandøy.
            -- Der ute ligger patruljebåten, pekte den fremmede. Stakk nettopp ut fra Herføl.
            Den lille grønne båten hadde stø kurs østover mot dem, og han kjente uroen vokse inni seg igjen. Kanonløpet pekte rett mot dem.
            -- Ikke vær redd, kamerat! Han går nord om oss. Bare den vanlige runden.
Det stemte. Patruljebåten fosset forbi dem på hundre meters avstand, uten å signalisere noen som helst interesse for M/S Jetta som i samme øyeblikk krysset grensen mot Sverige og begynte på innseilingen mot Strömstad. På nordspissen av Långö kunne de se de svenske grensevaktene. De hadde slept en gammel buss helt ut på odden og brukte den som vaktstue når været var for dårlig. En av dem sto helt ytterst på odden med kikkert og speidet nordover mot Herføl og Søndre Sandø. Hit inn kom ingen tyskere.
            Nå måtte det skje! Her, på innsiden av Långö, der sundet var på sitt aller smaleste. Han gikk over på babord side og speidet innover mot fastlandet. Noen små gårder, noen brygger og naust i vikene. Her var ingen krig, bare vårfred og ro. Han trakk av seg slipset, rullet det sammen og la det i lomma. Passet og de andre papirene hadde Tupsi hjulpet ham å pakke i tett guttaperka og skulle holde seg tørt til han var vel i land.
            -- Jeg hopper av her, sa han kort. – Her er kortest vei til fastlandet.
            -- Du blir vel pent nødt til det, nikket sjømannen. – Vi har ikke lov til å gå til kai noe sted før Göteborg. Men vi bakker opp og stanser propellene til du er klar. Han gjorde et tegn opp til brua. Buldringen av maskinene sank til en lav risting og steg igjen idet maskinisten reverserte propellen og fikk båten til å stanse opp. – Lykke til, kamerat!
            -- Takk! mumlet han og grep den utstrakte hånden. – Og takk for hjelpen!
            -- Skulle bare mangle. Hopp langt ut, så du ikke slår deg mot skipssiden! Du skal få noe å flyte på! Og svøm fort, for vannet er iskaldt. Det er jo bare april, mann!
            Han gjorde som han ble bedt om, tok sats, svevde ut fra rekka og tok vannet tre-fire meter fra skipssiden. Den kalde sjøen lukket seg over hodet på ham og fylte straks klærne hans, helt inn til huden. Han dukket opp til overflaten, snudde seg etter båten og så noe stort bli dumpet fra rekka over seg. Det landet med et plask i sjøen like ved siden av ham og ble liggende og flyte. Han haket det til seg og oppdaget at det var en kort gangvei av tre, en slik som man la mellom skipet og kaia for å gå på. Han ålte seg opp så han fikk den under magen og kjente at den såvidt bar ham.
            -- Her har du noe å ro med! ropte det oppe fra rekka, og noe plasket i sjøen ved siden av ham. Han fanget det inn med høyre hånd mens han holdt seg fast i gangveien med den andre for ikke å falle av. Det var en liten spade av blikk med treskaft, svart av kullstøv, og han skjønte at det var en av kullskuffene fra maskinen. Han vinket til takk og startet møysommelig padlingen mot land, mens lyden fra maskinen og strømvirvlene fra propellene bak ham røpet at M/S Jetta hadde fortsatt reisen sørover langs svenskekysten.
            Nå gjaldt det å komme seg i land. Han festet blikket på et lite nes som stakk frem rett innenfor ham og begynte å skyve seg frem gjennom det kalde vårvannet. Nå først merket han hvor sterk strømmen var. Den dro sørover Långrännan med flere knops fart, og vinden skjøv samme vei, fra land. Det hjalp ikke hvor mye han padlet med armene og kullspaden, avstanden til det lille neset bare økte. Fortsatte det slik, ville han drive helt ut i midten av sundet, og så kaldt vannet var nå, ville han besvime og drukne før han nådde land noe sted. Han snudde hodet og så etter lasteskipet igjen, men det var allerede flere hundre meter sør for ham og kunne ikke gi ham noen hjelp. Ingen andre båter fantes i sundet heller, så han var nødt til å stole på egne krefter.
Etter et kort sekunds betenkning tok han beslutningen, kastet fra seg kullskuffen og lot seg gli ned fra den smale gangveien. Så la han på svøm med lange, kraftige tak. Han var en god svømmer, hadde crawlet kilometervis uten å bli trøtt. Helt ut til Tisler hadde han svømt, ytterst ut mot Skagerrak, og stakkars Tor Stangebye som skulle ro ved siden av ham, i tilfelle han ble trøtt, hadde nesten fått solstikk, så han hadde måttet ro tilbake igjen selv.
Nå var det ingen Tor til å ta seg av ham! Han festet blikket på et sjøhus i en vik litt lenger sør og svømte for livet. Denne gangen gikk det bedre. Så lavt som han lå, fikk ikke vinden tak i ham, og svømmetakene hans var langt mer effektive enn den håpløse padlingen med koksspaden. Synet av det røde båtnaustet som vokste seg stadig nærmere ga ham nye krefter, og noen minutter senere kunne han hugge tak i en treleider og krabbe seg i land på den spinkle trebrygga. Da verket armene slik at han knapt klarte å hale den vasstrukne kroppen sin opp i sikkerhet, og bena var så stive at han  hadde vansker med å løfte dem fra trinn til trinn. Han sank sammen som en våt klut på det solvarme treverket og det tok noen minutter før han kjente hvor bitende nordavinden var. De våte klærne klistret seg iskaldt til kroppen, og han forstod at han måtte finne ly.
Plutselig gikk det opp for ham at han hadde vært her før. Det hadde vært fred og sommer, og alt hadde sett annerledes ut. De hadde tøffet over Sekken med motorbåten, Bolla, hatt med seg mat og kaffe og badet på den fine sandstranden. Han svelget en klump i halsen. Tenk om han aldri fikk se dem igjen, mor, far og Kari og alle vennene hjemme. Det var farlig å seile ute nå, tyskerne senket alt de kunne, med fly og ubåter. Men han måtte seile. Det var sjømann han var, og slike var det bruk for, skulle tyskerne tvinges i kne.
Han la i vei oppover veien fra brygga og peilet inn en liten gård som lå stille i morgensolen. Da han subbet inn på tunet, gikk døren til våningshuset opp og en mann kom ut på trappen.
            -- Go morron, hilste han. – Är det norrmän ute och simmar så tidigt på året? Det är väl inte badsemester nu i april?
            Han måtte smile, samme hvor mye han frøs.
            -- Du får ringe politiet i Strömstad, svarte han. – Må vel registrere meg som flyktning.
            -- Det ska nog gå bra, min vän, mente bonden. – Men först får du träda in och få värme i kroppen. Du skakar ju av köld!
            -- Det går bra …        
            -- Nej, du, det gör det inte alls! avbrøt svensken. – Polisen ska jag nog få tag på, men du behöver mat och torra kläder, om du ska överleva det här. Nu gör du som jag säger! Du är på neutralt, svenskt territorium nu, kom i håg det!
            Han ga opp å spille beskjeden og vasset opp til mannen med surklende klær. På trappen satte han seg og tømte skoene for vann, vred opp strømpene og forsøkte å vrenge av seg dressjakken. Den satt så fast klistret til kroppen at bonden måtte hjelpe ham å dra den av. Sjøvannet rant i strie strømmer nedover steintrappen. Bonden kikket på ham og ristet på hodet.
            -- Christina! ropte han inn gjennom døren. – Vill du hjälpa mig att vrida ur den här norrmannen? Han har simmat från Norge i rock och kavalj!
            Konen hans kom løpende ut på trappen, i kjøkkenforkle og med mel på hendene. Hun slo hendene sammen da hun fikk se ham.
            -- Nej, nu har jag aldrig…! ropte hun. – Kom genast in till mig på köket! Där är det varmt. Gustav, jag ger honom dina kläder. Han kan inte gå ut så här. Han blir förkyld. Han kan få lunginflammation!
            -- Jag vet precis vad som behövs för att undvika lunginflammation! mente bonden og åpnet døren til hjørneskapet. Han romsterte en stund, trakk frem en halvflaske whisky og skjenket i to glass. – Skål för freden! nikket han alvorlig og løftet glasset mot ham.
            -- For freden! gjentok han og nikket tilbake. – Og dere skal ha takk for at dere tar imot meg. Jeg hadde ikke klart meg ellers.
            -- Du är inte den första, smilte Christina. – Vi får hjälpa varandra som goda grannar!
            Da politiet kom noen timer senere, hadde han rene, svenske klær og magen full av ertesuppe og dram. Han hadde til og med fått seg en times hvil på sengebenken på kjøkkenet og fått raket av seg skjegget med bondens barberkniv. De våte klærne fikk han med seg i en bylt under armen i bilen inn til politikammeret i Strömstad.
            Forhøret han hadde gruet seg sånn til tok ikke lang tid. Han viste frem passet, grenseboerbeviset og papirene sine fra sjømannsskolen og fortalte hvorfor han hadde rømt. Han ville hyre på et norsk skip og seile konvoifart over Atlanteren, men først måtte han komme seg til England eller USA.
            -- Vad har du gjort? spurte den ene politimannen, etter at pass og papirer var stemplet og datert. 20. april 1943.
            -- Gjort?
            -- Ja, eftersom dom är ute efter dig. Tyskarna.
            -- Vil bare til sjøs og hjelpe til, jeg. Det er det jeg kan best. Og så har jeg nektet Arbeidstjenesten. Vil ikke jobbe for de svina! Så da var det ikke annet å gjøre enn å stikke. Før eller siden ville de tatt meg, uansett.
--Vi får se vad vi får till, nikket politimannen. – Ni norrmän rymmer ju i mängder! Men du är den första jag har träffat som har simmat!



2 kommentarer:

  1. I ekte 2.0 ånd deler du av noe som er under arbeid! Modig og utrolig flott:-)

    SvarSlett
  2. Takk skal du ha. Det kjennes godt å gjøre det. Så får jeg se om jeg noen gang får form på denne boka. Livet er så travelt :-)

    SvarSlett