Arven etter Kornelius Kvakk

-- Det det hele dreier seg om... Autorisert konservator Paasche tok en dyp slurk av rødvinsglasset, trakk pusten helt ned i magen og festet blikket kollegialt på det gedigne portrettet av museets grunnlegger, Kornelius Kvakk som stirret likegyldig tilbake på ham fra den tunge gullrammen. – Det det egentlig dreier seg om er selve grunnlaget for vår eksistens.

-- Hvis eksistens? undret museumsstyrer Musum seg. – Museenes?

-- Nei, vår eksistens, Musum. Det norske folks. – Gjennom denne utstillingen akter jeg å bibringe mitt publikum basal kunnskap om selve bakgrunnen for det samfunn vi lever i . Mitt prosjekt er å bidra til et kunnskapsbasert engasjement, verken mer eller mindre.

-- Mitt prosjekt er… Musum smakte på uttrykket. – Du bruker så rare ord, Paasche. Mener du at du gjerne vil prøve å lære folk noe, slik at de får lyst til å bruke det de har lært?

            -- Ikke vær prosaisk, Musum! Skjønner du ikke at dette er viktig? Vi lever i en farlig verden, fylt av terror, vold og usikkerhet. Museene må være veivisere, ja ledestjerner på veien mot en bedre verden! Autorisert konservator Paasche hadde rettet ryggen og anlagt en bekymret rynke mellom øyenbrynene.

            -- Han er og vår ledestjerne, og når ham vi følger gjerne, kommer vi til… nynnet vaktmester Laugerud og dro opp en rullings.

            -- Røyk ute! tordnet Paasche. – Dette er en antikvarisk bygning!

            Sommeravslutningen var en årlig foreteelse for de ansatte på museet. Den foregikk alltid i et av de gamle husene, dette året i den gamle skulestova fra Gåserud, et klassisk museumshus, ryddig og velstelt, med 15 gamle trepulter i et lite klasserom, med kateter, tavle og hjemmelaget globus av tre, samt det obligatoriske Palestinakartet og bjørkeriset i kroken bak kateteret. Bjørkeriset var ikke opprinnelig fra noen skolestue, det var skåret og bundet av Jetmund Nordstoga, Kornelius Kvakks egen autoriserte telemarking, assistent og tusenkunstner, for å vise dagens skrekkslagne elever at disiplinen var hard i den gamle skole. Det var nemlig ingen museumsfolk som noen gang hadde sett et ekte skolebjørkeris, bare kopier på andre museer, men alle skolemuseer i hele landet hadde et likevel. Publikum forlangte det. Det var den gysende tanken på avstraffelsen som ga skolestua dens magi. På kateteret lå et sprukkent salmodikon og bakerst i klassen sto plansjene fra bibelhistorien i bunker lent opp etter veggen. Strengt og enkelt skulle det være, for slik var det nemlig i gamle dager, hadde autorisert førstekonservator Bull fremholdt, uten å oppgi kilde.

                                                            Det var forresten nettopp autorisert førstekonservator Bull som hadde insistert på at man skulle holde sommerfestene ute i friluftsmuseet. I den moderne driftsbygningen var det altfor lett for at man mistet kontakten med røttene, mente han. Med gamle Kornelius Kvakks livsverk. I den sterile betongbygningen, med klimaanlegg og PC’er og designmøbler, kunne man lett bli revet med av den moderne hverdagens trivialiteter, mente Bull. Da var det lett for at de egentlige og varige verdier kom i bakgrunnen. Derfor hadde han også sørget for at det store bildet av Kvakk var blitt hentet ned fra styrerommet og hengt ned i skolestua, der det egentlig slett ikke hørte hjemme, slik at han kunne bivåne festen og se til at alt gikk rett for seg.

             Musum hadde ofte undret seg over den utstråling disse gamle bygningene hadde hatt. Her var mye av landets kulturhistorie skrevet opp gjennom de siste hundre årene. Det vitenskapelige personalet hadde reist fra bygd til bygd og foretatt sine registreringer og opptegnelser. De figurerte fremdeles på flere av universitetenes pensumlister, og bygningene på museet var avbildet i alle kulturhistorier som var utkommet det siste århundret, som eksempler på det ypperste i norsk byggeskikk. Gramstadstua, loftet fra Nordre Kvakkum, Sorenskrivergården fra Fjellmo … På sett og vis var de blitt en slags templer. Det hadde stått en aura rundt dem, det var så man nærmest hadde følt seg uverdig til å tre inn i dem. Når man gjorde det, var det med dyp ærbødighet, som i en kirke, og man blottet uvilkårlig hodet og tørket ekstra godt av seg på bena før man satte føttene på de brede, sandskurte gulvbordene. Gulvene var forresten ikke så hellige når alt kom til alt, de hadde vært skiftet minst to ganger etter at husene ble flyttet til museet, men det visste ikke publikum. De trådte varsomt og snakket lavmælt, som seg hør og bør på et hellig sted.

            Kornelius Kvakk selv – etter at han stiftet museet – hadde ledet det med myndig hånd i 40 år, og hans ord var lov. Egentlig hadde han slett ingen akademisk bakgrunn, men var landmåler og en av våre første veiingeniører. Fremdeles bar noen av landets mest kjente veitraséer hans navn, som for eksempel Kvakkleivene, den mesterlig utførte oppstigningen til Skuggefjell og den åletrange veiskjæringen Korneliusknipa ved Røskebu som var så trang at ikke to biler kunne møtes der. Dessverre var det mange som hadde gjort nettopp dette likevel, og på folkemunne var den blitt omdøpt til ”blodveien” på grunn av alle ulykkene, men dette faktum var ikke omtalt i museets annaler. Tvert imot hadde museets venneforening hvert eneste år på mesterens fødselsdag en bussutflukt til Skuggefjell, der de avholdt kransnedleggelse på Kvakkstøtten. Deretter var det lunsj på Røskebu, der stedets eier og nedarvet æresmedlem i venneforeningen, godseier Randolf Røske holdt tale for dagen og det ble opplest hilsningstelegram fra Kvakks etterkommere i USA, familien Bertrand Quake i Eagle, Wisconsin.

                                                            På sine mange reiser gjennom bygdene i 1890-årene hadde Kvakk med stigende bekymring blitt vitne til en kulturarv i rask oppløsning. På de nye veiene han bygget så han familie etter familie flytte inn til Christiania, mens de gamle ættegårdene ble liggende i forfall. Der inne, mellom rykende fabrikkpiper og gråbeingårder, gikk ættestoltheten fløyten, og de gamle tun sto tomme igjen og råtnet på rot. Likevel hadde det gått mange år før han hadde mannet seg opp til å ta konsekvensen av sin uro.

              Sin egen omvendelse jonsokaften 1895 hadde Kvakk selv beskrevet i sine memoarer som bar tittelen Ogsaa jig, da det blev krevet. Den hadde sterke likhetstrekk med Pauli omvendelse på veien til Damaskus. For om Vårherre ikke akkurat slo Kornelius til jorden, så gjorde han det likevel så at en svensk oppkjøper av bondeantikviteter reiste over Skuggefjell den samme dag, og i den trange Korneliusknipa lot han deres veier møtes, og det med slik kraft at svenskens vogn styrtet om kull og alt dens innhold spredte seg utover marken. Gjennom virvaret av vrinskende hester og svenske eder fant Kvakk seg plutselig omgitt av trillende ølboller, veltede, rosemalte skap og kister, vakkert utskårne mangletrær og rumlende ystekjeler i banket kobber. Den uheldige svensken kunne berette at han hadde kjøpt gjenstandene på oppdrag fra Nordiska Museet i Stockholm og var på vei til Christiania for å sende dem videre med toget til sitt nye hjemsted i de skandinaviske geografiske samlinger. Om dette skrev Kvakk disse så ofte siterte ord:

…Ved synet av disse vakre, norske Kulturfrembringelser , liggende saaledes prisgivet Vejr og Vind, paa Vejen imod evig Udlendighed, fyltes mit Hjerte med Sorg. Jig løftede mit Blik mod den klare blaa Himmel og de hvide Snefjelde, det norskeste af det norske, og jig forstod, at om end Svendskerne maaske kunde være vore Brødre og Venner, saa skulde dog norsk Kultur altid have sit Hjem mellem Norges Fjelde, samt at det maatte blive mit Kald at give dem det. Kundskaben om vore Forfædres Liv og Arbejde, om deres Styrke og Stolthed, skulde jig bringe videre til nye Generationer Nordmænd, saaledes at deres Kiærlighed til sit norske Fædreland skulde vokse og blomstre. Den Dag blev jig Museumsmand!

            I virkeligheten var dette fortellingen om museets fødsel, og autorisert førstekonservator Bull pleide alltid få tårer i øynene når han siterte denne passasjen. Han kunne den utenat, ord for ord, og han brukte den slik forkynnere bruker skriftsteder, hver sankthansaften og hver gang det ble foreslått nye tiltak ved museet. Denne rollen som Kvakks talerør hadde tidligere vært ivaretatt av nå avdøde førstekonservator Caspar Schiøning. Det var blitt fortalt Musum at Bull den gang han begynte ved museet var en ung og opposisjonell assistent, nyutdannet og rik på nye ideer. Ettersom årene gikk, og ingen av hans gode forslag til endring ble tatt til følge, hadde han imidlertid gradvis identifisert seg med Kvakk og arven etter ham. Det innebar at han nå så på alle forslag til endringer som en trussel mot museets tradisjon og integritet. Slik hadde det gått med de fleste som ble værende på museet. De ble gradvis kvakkifisert i en slik grad at museet ble selvkonserverende og uforanderlig.

            Museumsstyrer Musum sukket og gikk ut på trappen. Håndverkerne og vaktmestrene  hadde benket seg rundt et kraftig langbord ute under bjørketrærne, snekkermester Sponhaug hadde dratt frem en stor flaske fra ryggsekken sin og delte rundhåndet med håndverkerne, mens han fortalte vovede vitser til et takknemlig fnisende publikum. Vaktmester Laugerud hadde etter sammenstøtet med autorisert konservator Paasche satt seg lydig nede ved enden av bordet, ved den brune leirkrukken som var til å stumpe sigarettsneiper i. For noen uker siden hadde det vært en blå leirkrukke der, men det vitenskapelige personalet, som for øvrig fremdeles satt på de gamle pultene i skolestua med rødvinen sin, hadde rystet innvendt at den var både uhistorisk og anakronistisk (Det var som å sette inn lysrør i en årestue, for å bruke autorisert konservator Paasches uttrykk), og etter flere lengre møter hadde de endelig, under sterk tvil, kommet frem til denne brune, uglasserte modellen som en gruppe autoriserte konservatorer sammen hadde lånt med seg fra Oasen hagesenter. Den lave solen glitret i Trolltjern, der en andemor med halvstore unger svømte småkvekkende mellom vannliljene. De gamle tømmerhusene lå som på Kvakks tid, som monumenter på høye sokler av hvit granitt, ordnet i evolusjonistisk rekkefølge rundt tjernet, slik Kvakk hadde bestemt i 1903. Den middelalderske årestuen med ett rom først, deretter toromsstuen og ramloftstuen med skorstein og grue. Musum grep seg selv i å tenke at det var trygt og uforanderlig. Men hvilken historie var det museet fortalte?

            Egentlig var det vel ingen tvil: Museet var et rent nasjonalmonument over vår fortids storhet, og over Kvakk selv. Nærmere bestemt var det en monumentpark, der hvert hus var betraktet som et eget kunstverk, et bevis på forfedrenes nedarvede estetiske sans og overlegne tekniske ferdigheter. Mellom husene var det vakre blodbøker og hvite bjørkestammer, blomstrende prydbusker og sirlige grusganger, og midt i det hele sto Kvakk selv, som en byste i bronse, på hvit granittsokkel, han også, på randen av sin egen grav, rett bak Skurneskirken, med hans egen leveregel innhogd i steinen med skjelvende håndskrift i magehøyde:

Lat oss inkje forfedrene gløyma

under alt som me vende og snu,

for dei gav oss ein arv til aa gøyma,

han er større end mange kan tur.

                                   K.Kvakk

Sitatet var en direkte kopi av Kvakks håndskrevne manuskript, forstørret opp til lesbar størrelse, også dette av Jetmund Nordstoga, som hadde insistert på at man ikke skulle rette den siste trykkfeilen der det vitterlig sto tur i stedet for tru. Kvakk hadde nemlig vært ordblind, og dette gjorde hans bedrift om mulig enda større. Derfor skulle dette fortelles åpent til alle. Nå var det  selvsagt en grov tilsnikelse av Kvakk å ta æren for ”Mellom bakkar og berg…”, men han hadde i alle fall levd opp til innholdet i dette verset gjennom sin innsamling. Arven var større enn mange kunne tru, så stor at museet langt fra hadde ressurser til å ivareta den på en forsvarlig måte, og mange av husene bar preg av sterkt forfall.

Men så var det dette med auraen, da. Under restaureringsarbeidene hadde det dessverre kommet for dagen at husene slett ikke alltid hadde sett ut som de gjorde i dag. Høgdalskapellet, for eksempel, en av de vakreste gårdskirkene som fantes i landet og elsket av publikum, hadde vært sauefjøs den gang Kvakk fant det, men han hadde satt tårn på det og innredet det med alter og prekestol og benker, fordi han hadde lest et sted at det skulle ha vært et kapell på Høgdal på 1600-tallet. Da autorisert konservator Paasche nylig hadde fått foretatt en årringsdatering, hadde det imidlertid vist seg at de eldste stokkene var fra 1830-årene. Den middelalderske årestuen var på sin side 200 år yngre enn Kvakks angivelser og slett ikke middelaldersk i det hele tatt, og langt fra noen årestue (det var telemarksassistent Jetmund Nordstoga som hadde tømret igjen vinduene og laget ljore i taket etter ordre fra Kvakk), mens Skurneskirken var bygd om til en slags postkortstavkirke med overdimensjonerte dragehoder, etter modell fra Borgund stavkirke i Lærdal, slik skikken hadde vært når stavkirker skulle restaureres.

Slik hadde det fortsatt, etter som Musum hadde undersøkt resten av bygningene. De aller fleste av dem var pyntet og forandret for å passe inn i Kvakks verdensbilde, i tråd med tidens tenkning, og samtlige var fra 20 til 200 år yngre enn Kvakks datering. Bull hadde ikke likt avsløringene, og han tok opp igjen sin bekymring nå, ute under bjørketrærne i den lyse, nordiske sommernatten.

-- Du kan ikke dømme Kvakk etter dagens tenkemåte, Musum! innvendte han.

-- Kvakk ønsket å synliggjøre vår kulturarv , og han gjorde det i beste hensikt.

            Og selvfølgelig hadde Bull rett. Alt var gjort i beste hensikt, som et pedagogisk grep, en fedrelandskjærlig handling til beste for det land og folk som snart skulle løsrive seg fra unionen med Sverige, i bonderomantikkens tidsalder.  Likevel var det som om bygningene mistet sin magi for Musum etter at deres egentlige historie kom for en dag. De var jo ikke annet enn tomme kulisser, en stereotyp scenografi for utøvelse av gjenopplivede nasjonale disipliner som folkedans, kveding og felespill og fremvisning av like oppkonstruerte nasjonaldrakter. En skapt virkelighet på linje med dårlige skillingsviser eller vikingskip med påhengsmotorer som fraktet tyske turister på fjordcruise mens de drakk mjød av hodeskaller av plast! Juks!

            -- Du har sikkert rett, Bull, vedgikk han. – Han mente det godt. Men vi må da fortelle publikum hvordan tingene egentlig henger sammen!

            -- Hvorfor det, lurte Bull. – Det de ikke vet har de ikke noe vondt av. Og Kvakk gjorde jo et godt arbeid!

            -- Jeg skjønner ikke hva du mener, Bull! Musum var blitt ergerlig. – Vi ljuger jo folk midt opp i ansiktet! Hvis vi ikke avslører dette, blir vi bare kjipe historieforfalskere! Kvakks samlinger er et museum over seg selv og sin grunnlegger isteden for over en historisk utvikling! Husene er ikke mer autentiske enn en hvilken som helst nyoppbygd  vikinglandsby!

            -- Og bunadene til tunvertene er forferdelig smakløse! kvitret en indignert stemme ved siden av ham.

            Musum snudde seg og oppdaget at Kenneth, den nyeste av sivilarbeiderne,  hadde satt seg ned ved siden av ham og Bull.

            -- Bunadene? spurte han forvirret.

            -- Ja, synes du de er noe bedre enn husene dine? De er oppkonstruert og vedtatt av strenge bunadnemnder som ikke tåler synet av hverandre og alle tekstildamer over hele landet er rasende uenige i de valgene som er gjort.

            -- Er du etnolog eller kunsthistoriker? spurte autorisert konservator Bull nedlatende. – Siden du kan uttale deg så skråsikkert om  dette?

            -- Jeg er stylist, smilte ungdommen begeistret. – Jeg styler klær. Men samboeren min syr bunader for folk for å tjene litt på si. Oslo 3-beltestakker fra Telemark. Noe skal han jo leve av, han også.

            -- Han?

            -- Jada. Og moren hans sitter i en sånn bunadnemnd selv, så vi vet hva vi snakker om. Hun prater ikke om annet enn hvor feil det er, alt det som de andre damene har bestemt, og at ingen hører på henne. Og det gjør de andre også.

            Musum tenkte seg om. Gutten hadde rett. Tunvertene på museet var ikke annet enn utkledde, nasjonalromantiske bunaddukker, i klær ingen noen gang hadde brukt, verken på 17- eller 1800-tallet, og meningene i bunadmiljøene var tallrike som havets sand og sterke som orkaner.

-- Nærmere stalinismen kommer du ikke, Musum, hadde museumsstyreren på Fjelldalsmuseet, Steinulf Bergmyr betrodd ham etter en disputt med den lokale bunadnemnda som hadde lagt seg opp i museets draktutstilling for noen år siden.

Selv hadde Musum klart å holde seg utenfor draktkonfliktene så langt, først og fremst ved å la tekstilkonservator Målfrid Hvattum ta støyten når angrepene kom. Målfrid var stø som et fjell. Hun mistet aldri tråden og gikk ikke opp i renningen selv når det stormet som verst.

-- Egentlig er det jo nokså corny, da, synes du ikke? Det var Kenneth igjen. – Dere sitter her og forteller folk eventyr om en tid som kanskje aldri har vært sånn i det hele tatt og produserer rare fortidsminner som passer inn i fortellingen, omtrent som en kunstner som illustrerer en bok. Jeg lurer på hvordan neste kapittel skal se ut, jeg.

            -- Neste kapittel?

            -- Ja, det som handler om oss. Hva slags klær skal tunvertene fra 2002-tunet ha på seg, synes du? Får jeg lov til å kreere noen?

            -- Hvem har sagt at vi skal ha tun fra vår egen tid? Autorisert konservator Paasche hadde blandet seg i diskusjonen.

            -- Ingen, svarte Kenneth. – Det er derfor jeg spør. For den tiden vi lever i er vel også en del av vår historie, er den ikke?

            -- Utvilsomt, medgikk Paasche. – Jeg har alltid hevdet at samtidsdokumentasjonen burde være en hovedoppgave for museet. Men derfra til å bygge opp hus fra denne perioden, det er etter min mening å gå litt vel langt.

            -- Hvorfor det? Og hva vet du om din egen tid, da? lurte Kenneth. – Om min virkelighet, for eksempel? Om de homofile, om stylistene, om klubbmiljøene, om den nye musikken, motene, filmene? Eller om dansebandene og Harryturene til Svinesund? Om bruktbilmarkedet og Smart Club og ELIXIA? Om Stihl landbruksverktøy og Felleskjøpet og Claes Olsson? Om Momarken og billigreiser med Danskebåten? Om alle dem som lever utenfor museumsgjerdet og utenfor din egen trange vennekrets? Er ikke du spesialist på kulturhistorie?

            -- Spesialist og spesialist… Paasche var blitt nølende. – Når det gjelder fortiden…

            -- Jeg syntes jeg hørte deg si at museene skulle være ledestjerner og at du skulle vise publikum hele bakgrunnen for vår sivilisasjon? Kenneth var blitt varm. – Men du vet jo ikke en gang hvem du skal lede! Og i alle fall ikke hvilken sivilisasjon du skal vise bakgrunnen til! Det der er jo bare generelt pisspreik!

            -- Og det sier du! Autorisert konservator Paasche hadde hevet stemmen. – Du er ikke annet enn en simpel militærnekter som har vært så heldig å få seg jobb her! Du har ikke peiling på kulturhistorie, du er bare en småtrendy guttunge som tror du vet noe om verden.

            -- Hvorfor svarer du ikke på hva jeg spør om? Tror du verden er interessert i det dere forteller dem her på museet? For unger som vokser opp i dag er alle de pene tømmerhusene steinalder. Og synes du virkelig at det er så viktig å hjernevaske dem med hvor strålende vår norske kultur er, når vi lever i et samfunn sammensatt av kulturer fra hele verden? I gården der jeg bor er det leieboere fra åtte ulike nasjoner. Når jeg og vennene mine samles, spiller vi ikke hardingfele og bukkehorn! Hvis du hadde visst så mye om verden, så hadde du oppdaget at den har forandret seg, Paasche, og det er på tide at dere på museet tar konsekvensen av det. Dere lever fremdeles i Kvakks århundre. Er det rart publikumstallene synker?

            -- Du kommer ingen vei med å kaste skitt på gamle Kvakks minne! brøt Bull inn.

            -- Kvakk døde for femti år siden, Bull. Musum kastet seg inn i samtalen. – Kenneth har selvfølgelig rett. Kvakk drev nasjonsbygging, den gangen det var naturlig. Det er ikke noe galt i det. Men museet er et minne om den tiden da det ble skapt, og historien det forteller er fortalt slik man gjorde det den gangen. I dag trenger vi ikke nasjonsbyggere og forherligelse av det norske. Vi trenger heller museer som forteller om likheter mellom kulturer, om historiske forbindelser mellom nasjoner og folkeslag, museer som fremmer toleranse i stedet for sjåvinisme.

            -- Jeg er ikke uenig i dette, Musum, presiserte Paasche forsonende. – Jeg bare irriterer meg over denne veslevoksne guttungen…

            -- Guttungen er 25 år gammel, Paasche. Han er en voksen mann og fullt berettiget til å ha meninger. Problemet vårt på museene er vel heller at vi som fagfolk er for lite flinke til å lytte til innvendinger utenfra. Vi tviholder på vår autoritet og våre autorisasjoner og stagnerer bak museumsgjerdene, mens verden trekker på skuldrene og går sin egen gang utenfor. Museum blir et negativt begrep, symbolet på det stivnede og uaktuelle.

            -- Av og til minner dere meg om prester, skjøt Kenneth inn. – Dere sitter med nesa i været og forvalter den eneste rette lære, og frakjenner alle andre retten til å hevde andre meninger, mens verden rundt dere gir blaffen. De skjønner ikke hva dere snakker om. Ikke mediene en gang, de som skulle hjelpe dere til å nå frem til publikum.

            -- Det er riktig, nikket Paasche. – Jeg husker en journalist som kom her en gang. Hun skulle lage et TV-program om Flatjordsloftet, og jeg hadde lest og forberedt meg i flere dager for å kunne svare henne grundig og ordentlig, men det endte med at hun forelsket seg i kronesengene på loftet og brukte 90 % av tiden til å snakke om nattefriing og sexlivet på 1800-tallet. Hun var overhodet ikke interessert i mine fortellinger om findalslaftet og dyreornamentikken på beitskiene.

            -- Men etter det programmet kom det publikum, repliserte Musum.

-- Når jeg skriver ordet museum på PC’en min, setter stavekontrollen rød krøllstrek under, sukket Bull dystert. – Til og med den vil ikke vite av det! Hva slags verden er det vi lever i?

-- Ja, kanskje du skulle starte med å finne ut det, sa Kenneth muntert. – Det er jo det museet skal fortelle de generasjonene som kommer etter oss. – Hva foreslår stavekontrollen som alternativ stavemåte, da?

            -- M-muselums! Bull klarte nesten ikke å si ordet.

            -- Hvis jeg skal være litt slem, gliste Kenneth, -- så er det én ting hele muselumspublikumet ønsker å finne når de er på muselums. Vet dere hva det er?

            De andre så på hverandre.

            -- De ønsker å finne igjen akkurat det samme som folk som leser bøker eller går på kino eller teater. De leter etter seg selv. Slik var det på Kvakks tid, og slik er det i dag. For hundre år siden elsket de Kvakk fordi han løftet deres egen virkelighet frem i lyset. Og folk elsket Ibsen den gang og gjør det ennå, fordi de kjenner seg igjen i stykkene hans. Og det er ikke noe de heller vil enn å se sine egne kosebamser og barnesykler og kassettspillere og ungdomsklær igjen. De har lyst til at noen skal si: Se, dere var en del av historien, dere også! Fortell oss mer om livet ditt!

-- Selvfølgelig er de en del av historien! Paasche var blitt ivrig. – Men vi kan da ikke gi oss til å dokumentere alt det de gjør og lager! Verden forandrer seg mye raskere enn før, og den er så mangslungen! Uansett hva vi gjør, rekker vi bare over en brøkdel av den virkeligheten vi lever i. Det er en håpløs oppgave! Det var lettere for Kvakk som arbeidet med det gamle bondesamfunnet. Det var enkelt og statisk.

            -- Tror du egentlig at det han gjorde var så mye bedre enn det vi gjør i dag? spurte Musum. – Én ting er at han jukset og pyntet på historien etter eget forgodtbefinnende. En annen ting er at 17- og 1800-tallet var langt mer variert enn det han har vist. Går du i de gamle stuene og kikker, oppdager du at de er nesten like fra museum til museum. Når et av dem skal innrede et hus, går de ikke inn i et nøye kildegranskingsarbeid for å skaffe seg et best mulig grunnlag for innredningsvalgene. Det finnes ikke kildebelegg til å kunne gjøre det ordentlig. Derfor går man til andre museer og plagierer deres innredninger. Da er man rimelig trygg på ikke å bli tatt. Dessuten kan ikke dagens publikum arrestere oss for feil. De tar alt for god fisk, uansett. Men hvorfor forteller ikke vi publikum om vår egen usikkerhet?

            -- Når jeg så på film og fjernsynsteater tidligere, innrømmet Bull, da satt jeg og forsøkte å finne alle de feilene som var gjort i forsøkene på å fremstille ulike historiske perioder. Slike møbler hadde de ikke den gangen…de kan  da ikke bruke oselvere fra 1900-tallet i en film om 1750…det var ingen som spant garn på den måten. De kom til oss for å låne gjenstander og miljøer til filmene sine. Nå griper jeg meg selv i å kikke på filmene for å lære mer om hvordan vi skal skape våre egne miljøer. Og filmfolkene har bedre rekvisitter enn oss og kommer ikke lenger og ber om noen ting. Hvorfor er det blitt slik?

            -- Det er fordi vi alle er rekvisitører, sa Kenneth. – Museene forteller sine egne historier og skaper sine egne scenebilder som passer til dem. Det gjør filmfolk eller teaterregissører også. De driver grundig research og samler systematisk på gjenstander som gjør dem i stand til å gi korrekte fremstillinger av historiske perioder. Antakelig samler de mer enn museene. Det er bare det at i formidling er det dem som er proffene. Dere er bare amatører. De gamle teaterscenene ble sett på avstand og behøvde ikke være så detaljerte. Men scenebildene i TV og filmproduksjoner oppleves tett innpå, og det krever nøyaktighet og detaljkunnskap. Dette vet jeg, for jeg har jobbet med kostymer. Dere flyter på deres tradisjonelle autoritet, men den varer ikke evig. Skal dere nå frem til publikum, må dere ha fortellinger som de vil kjøpe. Og jeg kan garantere dere at detaljene i middelalderlaftets utvikling er rimelig lite interessante for et TV-publikum. Nattefriingen, derimot, pirrer fantasien til de fleste. Den historien angår dem, den handler om følelser og lyst. Om dem selv.

            -- Vi kan ikke bare vise ”det folk vil ha”! innvendte Paasche. – Da gir vi jo slipp på vår faglige identitet. Dette nærmer seg jo prostitusjon!

            -- Det er ikke det jeg sier. Dere har alle muligheter til å få fortalt det dere vil. Dere må bare være villige til å titte utenfor museumsporten av og til, til å anerkjenne andres kunnskap, til å tillate andre spesialister enn kulturhistorikerne å utforme formidlingsarbeidet. Dere må vinkle fortellingene deres slik at de blir forståelige, relatere dem til folk som lever i dag, ikke bare til dere selv og kollegene deres. Dere er så redde for å gjøre faglige feil og bli arrestert av kollegene deres at dere nesten er handlingslammet. Dere må slutte å gå rundt med nesa i været og bruke fagene deres som penisforlenger!

            -- Penisforlenger! For noe vås! Autorisert konservator Paasche flyttet seg uvilkårlig litt nærmere bordet. – Vi må da kreve å bli anerkjent som de spesialistene vi er!

            -- Det kommer an på hvor lenge dere kommer til å være spesialister, sa Kenneth. – Her på museet har jeg ikke sett en eneste konservator registrere gjenstander. Det ligger under deres verdighet. Dere soler dere i verket til gamle Kvakk mens dere mister kontakten med den historien dere skal vite noe om. Jeg opplever dere mer som stagnerte museumsvoktere enn som fagfolk i utvikling. Hvorfor griper dere ikke inn i virkeligheten rundt dere? Dere må samle kunnskap nå, før det er for sent, ellers er dere frakjørt!

            -- Det er for mye! Autorisert konservator Bull tok en dyp slurk av rødvinsglasset og stirret dystert på den blomsterdekorerte bysten av gamle Kvakk borte ved kirkegården. – Vi rår ikke med det. Vi er bare 20 ansatte her på museet, og det er en hel verden å dokumentere. Den flyter forbi oss, mens vi sitter her og strever med å holde orden på alt det vi har.

            -- Men vi er ikke alene, innvendte Musum. – Museenes dokumentasjon er forsvinnende liten i forhold til den som skjer ellers i samfunnet. Det foregår en kontinuerlig innsamling av kunnskap omkring livene våre hver eneste dag. Avisene fotograferer og intervjuer, meningsmålingsinstituttene kartlegger levevanene våre ned i minste detalj. Ikke fordi det er kulturhistorisk viktig, men fordi noen har nytte av det i dag. Men det vil hjelpe oss likevel, dersom det bare blir tatt vare på. Statistisk sentralbyrå, Byggforskningsinstituttet, By- og regionforskerne, alle samler de informasjon om hvordan vi bor, lever og spiser. Radio og fjernsyn gjør førsteklasses opptak og dokumenterer på en måte vi på museene aldri er i nærheten av å klare. Bibliotekene og arkivene henter løpende inn kunnskap fra verden rundt seg. For oss på museene blir det en hovedoppgave å finne vår plass i den samlede kunnskapsproduksjonen som skjer i samfunnet. Skal vi legge en strategi for oppbygging og formidling av kunnskap, må vi gjøre det i samspill med resten av samfunnet, ikke for oss selv, alene innenfor murene våre.

            -- Og hvilken plass blir det igjen til oss? lurte Bull.

            -- Museenes tradisjonelle arbeidsområde har vært den materielle kulturen, svarte Musum. – Gjenstandene. Møblene, redskapene, husene, klærne, alt vi omgir oss med. I en verden der alle bilder og lyder kan manipuleres og fakes, sitter museene med selve bevisene på at historien er sann. De forvalter  ”the real thing”. Hvem kan matche det?

            -- Men du kan da ikke mene at vi skal slutte å forske og bare samle? Bull var blitt irritert. – Det ville jo føre oss like ut i kunnskapsløsheten!

            -- Det var ikke det jeg sa, Bull. Men vi må ta konsekvensen av at museenes mulighet til å frembringe forskningsresultater som teller er små, fordi deres ressurser er små i forhold til de som investeres i de andre kunnskapsprodusentene. Museene må slutte med revirtenkningen og oppdage alle de mulighetene til samarbeide som finnes rundt dem. Hvis ikke museene tar i bruk den kunnskapen som kontinuerlig frembringes rundt dem, kan de ikke tas alvorlig lenger. Når de velger innsamlings- og utstillingspolitikk, må de bruke denne kunnskapen. Deretter må de finne en måte å tilnærme seg samlingene sine på.

De må forholde seg til gjenstandene sine som kilder.

            -- Hva så? undret Bull seg.

            -- Det betyr at de som blir ansatt der må ta konsekvensen av at de er blitt museumsfolk. De må slutte å være universitetsansatte eller hovedfags- eller doktorgradsstudenter. De har fått seg jobb! De må møte gjenstandsmaterialet sitt aktivt, de må arbeide med registrering og katalogisering selv, i stedet for å overlate det til underbetalte registratorer. De må selv erverve seg førstehånds kunnskap til det materialet de er alene om å forvalte. Hvem andre i samfunnet skal tilegne seg denne kunnskapen? Hvem andre skal sørge for å gi gjenstandene deres kildeverdi? I dag ligger store deler av gjenstandsmassen ved museene ukatalogisert, fordi det ikke har vært ansett som spennende eller statusfremmende å arbeide med dem. Etter at museumsfagene ble dreid i samfunnsvitenskapelig retning, ble arbeidet med gjenstandene plutselig ansett som uinteressant og snevert. På museumsmøtene ga det status å gjøre litt narr av de gamle ”gjenstandsfetisjistene”. Og det er riktig at den gamle, gjenstandsorienterte forskningen ofte kunne være mekanisk og lite fruktbar, at den manglet et helhetlig samfunnssyn. Men i dag har pendelen slått den andre veien og brakt museene inn i en kunnskapskrise. Vi står i ferd med å miste grunnleggende kunnskap om vår egen tid, fordi en hel kildekategori neglisjeres av dem som skulle ta seg av den. Egentlig er det en god porsjon latskap i det.

            -- Nå går du for langt, Musum! Autorisert konservator Paasche rettet en dirrende pekefinger mot museumsstyrer Musum. Vil du nekte oss forskning og dokumentasjon?

            -- Slett ikke, fortsatte Musum. – Men dere må gjenreise faget deres og gi det en ny form, tilpasset en ny virkelighet, ellers har dere snart ikke noe å forske på. Museene vokste frem i kulturfagenes barndom. I dag har vi andre muligheter, vi kan forme nye kunnskapsstrategier i samarbeid med aktører som ikke fantes den gangen. I stedet vandrer vi rundt som blandinger av halvdårlige entertainere, amanuenser, reiselivsfolk og utstillingsarkitekter og amatørforskere og prøver å overlevere publikum en museumsmodell fra forrige århundre fordi vi ikke kan noe annet. Vi ønsker å være moderne samfunnsforskere mens vi vandrer rundt i Kvakks scenebilder. Og når vi prøver å formulere forskningsprosjekter, blir de så tynne at de bare trekker på smilebåndet i Forskningsrådet og legger dem til side. Det er en skikkelig, gammeldags identitetskrise!

            -- Jeg går hjem, sukket Bull. – Det er blitt sent, og jeg klarer ikke å snakke om dette nå. Jeg tar ham med meg, la han til og ruslet tilbake mot skulestova.

            -- Hvem?

            -- Ham. Kvakk. Han kan ikke henge igjen her ute alene i natt.

            Musum klatret opp på haugen bak Skurneskirken og stirret ut over det skumrende museumsområdet. Festen var i ferd med å ebbe ut. Nede ved Flatjordsloftet løp vaktmester Laugerud etter Målfrid Hvattum med bjørkeriset, autorisert konservator Paasche tutet den siste rødvinsflasken ved foten av en hvit bjørkestamme. Han kom til å bli dårlig i morgen. Nede ved kirkegårdsmuren kneiste gamle Kornelius Kvakk på sin steinsokkel og helt ute i kanten av området tuslet Bull bort med det alderstegne maleriet under armen. Publikum sov hjemme i sengene sine, uvitende om den samtalen som hadde funnet sted ved den gamle skulestova mellom bjørkene.

            Museumsstyrer Musum grep seg i å tenke på alle tings forgjengelighet. Hvorfor drev de egentlig på med dette? Alt var jo bare en kunstig forlengelse av gjenstanders liv. Det hadde kommet så sterkt over ham i det siste. Da Talibanregimet smadret tusen år gamle Buddhafigurer med tanks og kanoner, langt ute i ødemarken, da flommen druknet minnene fra Europas gullalder, alt det man regnet som evig. Ingen ting var evig. Men det å drive museum var å strekke seg mot evigheten likevel. Og det hadde kraft i seg, selv om folk flest ikke tenkte på det i gode tider. Under krigen i Bosnia var museene prioriterte mål når fiendens moral skulle knuses. I det frigjorte Baltikum blomstret det opp nasjonale friluftsmuseer som stilte gamle Kvakk fullstendig i skyggen i svulstighet. Han hadde sagt til baltiske museumsfolk at de burde frede et av de gamle kollektivbrukene fra sovjetperioden. Da hadde de sett uforstående på ham og sagt at dette var ikke deres historie. Dette ville de helst glemme. Kunnskapen hadde kraft, men den måtte skapes og brukes bevisst.

Det slo ham at de egentlig arbeidet i strid med Bergprekenen: Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Kanskje var han blitt gammel og trett selv. Litt oppgitt. Han prøvde å huske hvorfor han selv hadde valgt dette yrket. Den Dag blev jig museumsmand…Den største grunnen hadde vært at han ikke ville bli lærer. Det var jo ikke særlig heroisk, heller litt flaut. Likevel hadde han begynt med en voldsom glød. Etter hvert var jobben blitt redusert fra å være livet hans til å bli - en jobb. Det var sikkert det beste. Solen var blitt borte bak åsene i vest.