Påskestund mellom Gud og Mammon

Kulturkirken Jacob,Foto: Grzegorz Wysocki, Wikipedia

Torsdagen ble en fortumlende opplevelse for meg. Jeg deltok i et panel i Kulturkirken Jacob, der vi skulle samtale om påskeskikker og tradisjoner i ulike land og til ulike tider. Arrangementet skjedde i regi av Opplysningsrådet for egg og kjøtt, det var beregnet på pressen og skulle bidra til å sette norske påske- og ikke minst mattradisjoner inn i en større sammenheng. Det var et fint tiltak.

Det gamle kirkerommet fra 1880 lå i halvmørke, det var blendingsgardiner foran vinduene, bare noen blå spotlights tegnet mønstere på veggene på hver side av koråpningen. Der kirkebenkene vanligvis står var det dekket med småbord, og på venstre side av kirkerommet var det plassert en vinbar. Rundt småbordene nede i kirken satt pressefolkene, mens "scenen" var rett utenfor alterringen. Der satt vi i panelet.

Påsken er ikke noe enkelt tema, og innfallsvinklene var mange. Liv London, med bakgrunn fra det Mosaiske trossamfunn fortalte om den jødiske påskefeiringen, om jødenes flukt fra Egypt, om mat, symboler og seremonier. Det er en gripende historie. Marlen Ferrer fra Universitetet i Oslo snakket om det historiske opphavet til den kristne påskefeiringen og om hvordan den hadde nedfelt seg i norsk folketradisjon, mens Kjell Ola Dahl snakket om den særegne norske skikken med å lese kriminalromaner i påsken. Det var flott

Mens vi satt der, oppdaget jeg at det steg skyer av tynn røyk opp fra området rundt alterringen. De duftende skyene ble farget blå av lyskasterne, de steg mot de høye hvelvingene og skjulte søylenes nygotiske kapiteler. Øverst i koret var Eilif Petersens altertavle med julemotivet "Hyrdenes tilbedelse" i ferd med å forsvinne i tåken. Hva var det som skjedde?

Røkelsesskyene fikk meg plutselig til å føle meg hensatt til min katolske barndoms kirke, St.Paul kirke i Bergen. Og mens forsamlingen moret seg over de naive folkelige fastetradisjonene og varene fra vinbaren begynte å sette journalistene i stemning, ble jeg brakt tilbake til min egen katolske oppvekst for et halvt århundre siden. Det gikk plutselig opp for meg at jeg selv var blitt en del av historien.

Jeg begynte å huske hvordan min egen påske var. Hver søndag i fasten når vi kom til kirken, var den mørk og grå, uten lys og pynt, uten blomster. Den liturgiske fargen var lilla som symboliserte sorg. Jeg husket palmekvistene på Palmesøndag; de var nok egentlig tuja, og vi visste at restene av dem ble brent og at det var asken av dem man brukte når man tegnet svarte kors på pannene våre på Askeonsdag. Det var fint og det var riktig og alvorlig.

Jeg husker nattverden på Skjærtorsdag, den dagen da dette sakramentet ble innstiftet, og at vi måtte gå den vanskelige veien til skriftestolene for å søke tilgivelse for de dumhetene vi hadde begått siden sist. Da jeg løftet blikket, så jeg at vinbaren var plassert på det samme stedet i kirken der skriftestolen sto i min barndoms kirke.

St. Paul kirke i Bergen ca. 1900. Foto: Katolsk.no

Det var forbudt å ha sex i fasten i gamle dager, ble det bastant forkynt fra panelet, og publikum fniste henrykt i kirken. Og dessuten pisket de dyrene sine for å plage dem sånn som Jesus ble plaget. Overgitt latter. Jo, det er virkelig sant! Så dumme folk var før! Selv husket jeg korsveien på Langfredag, hvordan vi gikk i prosesjon fra bilde til bilde i korsveien rundt kirkerommet, gjennomgikk hele Jesu lidelse frem til korsfestelsen, slik man har gjort og gjør det i katolske kirker over hele verden den dag i dag. Jeg var korgutt og bar krusifikset. Kirken var mørk og dyster, men full av mennesker som levde med i det som skjedde med hele seg.

                                                    

Veronica rekker Jesus svetteduken. Fra korsveien i St. Paul Kirke, Bergen. Foto: Norske kirkebygg, origo.no.

St. Jacobs kirke, rettere sagt Kulturkirken Jacob (kirken heter faktisk Jacob!), var ikke preget av fasten, var ikke enkel og upyntet. Den var full av lyseffekter, pyroteknikk, mat, øl og vin, kriminalnoveller og dunkende technomusikk, styrt og regissert av teknikere. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg var fanget mellom min egen fortid og en samtid som preket et helt annet evangelium. Rammen var en kirke nesten fri for kristne symboler, formålet var lystig forbruk og det opprinnelige påskebudskapet var redusert til halvgod underholdning for et publikum som aldri hadde tatt stilling til Bibelens tekst og heller ikke hadde noen interesse for det. Det var ikke derfor de var der. De var på jobb.

Det var da det gikk opp for meg at jeg selv var blitt en del av historien. Jeg sto nærmere den latterliggjorte folkelige fastetradisjonen enn verden i dag. Det kommersialiserte kirkerommet, med alle sine gode intensjoner, bød meg imot. Samtidig var jeg en del av det som foregikk; jeg delte mat, vin og musikk mens hodet gradvis fyltes av motstridende følelser, av tomhet og meningsløshet.

Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Foto: Wikipedia.

Jeg hadde den samme følelsen av tomhet da jeg besøkte Jerusalem for et par år siden og sto på Golgata. Jeg vandret i kø sammen med tusener av pilegrimer fra hele verden. Under et alter skulle den fjellknausen befinne seg, der Kristi kors en gang hadde stått. Like bortenfor lå gravstedet. Det hele ble abstrakt og meningsløst, og jeg merket at jeg aldri hadde vært lenger fra Gud. Jeg klarte ikke å være der inne lenger, men måtte komme meg ut. På veien ut ble jeg praiet av ivrige souvenirselgere som fallbød sime relikvier og gransket av mistenksomme israelske sikkerhetsvakter som satte opplevelsen i et enda grellere lys.Jeg skjønte at tro og tvil ikke er noe du kan oppsøke, det er noe du har inne i deg.

God påske alle sammen!