Cornelius Kvakks visjon

-- Jeg orker ikke flere visjoner! Hjernen min er helt blåst. Hva skal vi med dem? Kan noen svare meg på det?

Konservator Bull hadde reist seg fra møtebordet og rev seg fortvilet i håret mens han lot blikket sveipe over veggen der museumsstyrer Musum hadde tapet opp de mer eller mindre fantasifulle forslagene til visjon som de ansatte hadde kommet frem til. Det var fellesmøte, og temaet var museets nye strategiske plan.

-- Vi må jo ha en visjon! innvendte Musum. – Alle strategiplaner har det. Det er den alt det andre skal bygge på. De ansatte skal kunne den på rams, sa han derre konsulenten.

-- På rams! skrek Bull. – Men så hør på denne, da: ET MUSEUM SELV SVENSKENE VIL MISUNNE OSS! Eller denne: I VIND ELLER BLEST, MUSEET VÅRT ER BEST! Hva betyr det, da?  Ingen verdens ting! Bare svada!

Musum ble tenksom. Kanskje han hadde rett. Kanskje var det ikke så viktig med den visjonen likevel. Museet hadde levd i 114 år på den visjonen som dets grunnlegger, Cornelius Kvakk, hadde proklamert i 1894. Den sto hogd inn i granittsokkelen på den store statuen av Kvakk, den såkalte Kvakkstøtten, nede på torget, i runeinspirert skrift. Den lød slik: HER SKAL IKKJE NOKO FORANDRAST!, og hver lille julaften inntil nylig hadde museets selvoppnevnte forsvarsråd samlet seg rundt statuen, med kranser og lys i hendene. Hvis det hadde snødd, hadde rådets leder og yngste medlem, 93 år gamle Steinulf Snyrting, som var gift med Kvakks yngste datter, Cornelia, børstet snøen av runene med skjelvende hender og knurret stille:

-- Å neida, kjære gamle Cornelius! Her skal nok ikkje noko forandrast! Det skal me syrgje for!

Og mens lysene brente og glødet under stjernene i vintermørket, stemte den lille gruppen opp sitt credo, litt sprøere og litt hesere for hvert år:

Dei vil alltid klaga og kyta
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um inkje so braadt.

Det hadde lydd så ensomt i den store borggården, en liten flokk ørsmå mennesker med det meste av livet bak seg, i trassig frykt for en virvlende vill samtid, i en seremoni som nesten var religiøs i sitt uttrykk. Musum hadde stått oppe i et av de mørklagte vinduene i bondeutstillingen i 4. etasje og sett det merkelige skuespillet utfolde seg.

Når han gjenkalte det senere, husket han det nesten som en sentimental Hollywoodproduksjon, der kameraet zoomet ut fra den lille flokken i snøværet og opp mot den stjernestrødde himmelen, mens fiolinene steg til et crescendo. Og han var sikker på at Nordstjernen hadde smilt, at Karlsvognen hadde rullet litt fortere og at Orion hadde bøyd seg i ærbødighet og drysset en sky av stjernestøv nedover Kvakks gamle hode. Men da han året etter hadde dristet seg til å foreslå at de kunne erstatte Kvakks visjon med noe mer dynamisk og målrettet, som for eksempel ME SKAL KOMA, UM INKJE SO BRAADT, var dette blitt møtt med så sterke reaksjoner fra Snyrting og forsvarsrådet at han hadde måttet la det falle.

Nå var gamle Snyrting og hele forsvarsrådet borte, og da snøen var smeltet sist vår, oppdaget vaktmester Laugerud at noen hadde sprayet bort ordet IKKJE med rød lakk, så Kvakks visjon hadde fått en nesten revolusjonær valør: HER SKAL NOKO FORANDRAST! Gjerningsmennene hadde dessuten vært skamløse nok til å male Kvakks nese i den samme rødfargen. Klart det ble bråk. Snyrtings sønn, lektor Cornelius Kvakk Snyrting d.y., mente det var museets nye, radikale ledelse som sto bak, og ville ha seg frabedt at museets grunnlegger på denne måten skulle dras ned i sølen. Han uttalte seg dessuten sterkt kritisk om den planlagte digitaliseringen av samlingene som han mente var fremmedgjørende og kunne føre til at samlingene kunne forsvinne for alltid på Internettet.

-- Me veit kva me har, sa han. – Og ditta internettet er fanden sitt nett! Ein dag vil han fanga oss alle i det! Og då kjem me ikkje laus!

Men forandringer hadde det vært gjennom disse årene, på tross av Kvakks noe avventende visjon fra 1894. Da Kvakkstøtten ble reist i 1924, på Kvakks 50-årsdag og på hans eget initiativ, var det på en øde prærie nesten uten hus. Men opp gjennom Kvakks egen regjeringstid hadde han egenhendig reist 150 tømmerhus som for et uøvet øye så helt identiske ut, men som i følge Kvakks egne dateringer alle stammet fra perioden 1029 (året før slaget ved Stiklestad) til 1535 (året før reformasjonen), og rundt støtten hadde det senere vokst opp store utstillingsbygninger. Alt var forandret, bare ikke Kvakks visjon. Man hadde levd med den som en slags raritet, holdt i live gjennom Snyrtings utrettelige kamp, men samtidig neglisjert den og etter beste evne søkt å tilpasse seg den tiden man levde i. Det hadde bare delvis lykkes.

For to år siden avslørte radiologiske dateringer at Kvakks tidsangivelser ikke holdt mål. Av de 150 middelalderbygningene viste det seg at 148 var fra sent 1800-tall, og i tillegg at flere av dem var ombygget etter Kvakks eget hode. Middelalderkapellet var egentlig et sauefjøs fra 1850, mens årestuen fra 1050 var en banevokterbolig fra 1894 som aldri hadde vært panelt, men blitt stående og gråne for vær og vind oppe på Nesbyen etter at den nye stasjonen ble bygget. Derfor så den jo ganske gammel ut. Ljoren hadde Kvakk bygget etter eget hode, og åren var selvkomponert.

Kvakk hadde jukset. Musum grøsset. Hvordan skulle de forklare publikum dette? Middelalderkapellet var jo huset der den katolske biskopen hver midtsommer holdt latinsk messe. Det var her medlemmene av middelalderklubben hvert år viftet med svartebøker, hogg hverandre med sverd, drakk mjød og simulerte hekseorgier med brenning for å føle seg i ett med sine røtter, og stedet hadde dessuten tjent som kulisse for fire forskjellige filminnspillinger med Liv Ullmann, der hun gikk med stramt skaut rundt hodet og så trist og helt maken ut, to av dem fra middelalderen og to fra fabrikkarbeidermiljø i Christiania i 1890-årene. Musum gikk til pressen og forsøkte å forklare at Kvakks middelalderkapell var et sauefjøs og at messene og de middelalderske hekseorgiene derfor burde flyttes til mer egnede lokaler.

Overskriftene ble som ventet og tok som vanlig sin egen vei: Paveliturgi og heksebrenning i sauefjøs. Katolske sauer i feildatert heksesex. Svindlet av sexgal museumshøvding. Kvakk skjønte ikke et kvekk. Papistisk Ullmann svindler sitt publikum. Musum toer sine hender i sexskandale. Styreleder Brynjulfsen nekter å gå. Ofrene får munnkurv, men nektes kraftfôr. Museumssauer streiker. Sexmisbrukt sau: Musum tok fra meg min fortid. Katolske sauer brent i museologisk sexrituale. Katolsk museumsstyrer benekter hjemmebrenning.

Det var ikke mer å si. Men katastrofen uteble. Som følge av medieomtalen doblet besøket seg, pengene strømmet inn og den forbausede styreleder Brynjulfsen besluttet at arbeidet med de underjordiske magasinene i Eskeberg skulle intensiveres.

-- Du skal ikke spøke med de underjordiske, sa den gamle vakten ved inngangen til tunnelene i Eskeberg.  – Det foregår mer her inne enn det folk utenfor aner. Hele stedet er forhekset.

-- Ikke tull, sa Musum.  – underjordiske finnes ikke lenger. Det er bare Kvakks etterkommere som tror på den slags.

-- Jeg driter i Kvakk, fastslo vakten og trakk ham nærmere -- Du har aldri prøvd å åpne døren, skjønner jeg.    
  

-- Hvilken dør?

-- Bak magasinene deres, hvisket vakten, -- går det en trang gang. Der renner vannet hele tiden, bak den støpte magasinveggen, nedover selve fjellet. Gå inn der igjen, og bruk ørene dine, så hører du musikken. Men si ikke at det kom fra meg. Og ikke gå for langt, ellers...

-- Ellers hva?

Vakten rykket nærmere.

-- Det er ikke alle som er kommet tilbake, hveste han. --Berget tar, berget gir.

-- Hva slags visjon har dere? spurte Musum, mest for å snakke om noe annet.

-- Sammen mot undergangen, smilte vakten bistert og pekte innover gangen. – Men lunsjene er ok, la han til.

Musum ristet forvirret på hodet og fortsatte innover de hvitmalte gangene mot Eskebergets indre. Trafikken var tett. Hele stedet var som en asiatisk markedsplass, der driftige kjøpmenn lagret varer til butikker over hele byen. Varebiler og håndkjerrer fulle av ris og grønnsaker trillet forbi ham, det luktet krydder og søte frukter, folk ropte til hverandre på fremmede tungemål og ringte med sykkelbjeller, og han følte seg hensatt til Saigon eller Lahore, der han smøg seg frem mellom sekker med ris og linser og kasser med mango og papaya, pepperfrukter og nudler.

Noen hadde satt på en radio eller cd-spiller med kinesisk musikk mens de arbeidet, musikken fylte luften, og over rissekkene oppdaget Musum plutselig den store brugdebenken fra Rauland, rullende og svaiende mot sin nye plass i magasinet. Den seilte som en ensom norsk skute gjennom Sør-Kina-havet, slo det ham, og oppe på benken sto den underskjønne madonnaen fra Dalsdalen nedrevne kirke med sine lange brune krøller som en skipper til rors. Bak den store skuta duvet det frem en armada av framskåp og kister. Strekkodene viftet som flagg i vinden, og karveskurden på sidevangene skinte blekt i det hvite månelyset fra armaturene i taket, over dønninger av nuddelpakker med rødgule, kinesiske tegn seilte de. Båtflyktninger? Nei! Et nytt stykke Norge i drift.

I det samme skjedde det: Madonnaen blunket til ham! Musum svimlet. Hvor var han? Han så rekker av kinesiske havnearbeidere, tvekroket under tunge sekker, springende kulier med rikshawer, svaiende lykter på djunkene som duvet forbi i den dirrende atmosfæren. Grønnsakhandleren fra Vietnam smilte begeistret og vinket fra sykkelen sin, mens kulturminnene seilte forbi, det ene etter det andre, på vei mot sine kalkede gravkamre, langt inne i fjellet. De duftende matvarene på vei i motsatt retning, ut til det levende livet der ute, dannet en kontrast som nesten ikke var til å leve med. Han ble overmannet av en nesten uutholdelig melankoli, og de krydrede asiatiske duftene beruset ham med en kraft han aldri tidligere hadde kjent. Musum hadde mistet grepet på virkeligheten.

-- There are nine million bicycles in Beijing, hørte han seg selv rope. – That’s a fact. That’s a thing we can’t deny. Lat oss ikkje forfedrane gløyma, under alt som me venda og snu, fortsatte han, uten helt å skjønne hva som skjedde, og tumlet inn mellom to paller med sørkoreanske vannkastanjer til et sted han aldri hadde vært. Idet fjellet lukket seg bak ham, hørte han vietnameseren rope:

-- Nei, Mister! Ikke inn der! Den niende dragens hule!

Men det var for sent. Musum var bergtatt. Den trange gangen lå badet i et grønnaktig lys, og det dryppet store vanndråper fra det lave taket. – Monsunregnet! slo det ham, mens han krabbet på hender og føtter innover i dragens hule. – Så er det endelig kommet, det velsignede regnet! Men lyset ble sterkere, det ble varmt og gyllent og fylte fjellet som skulle det være lyse dagen. Han kjente mose og gress under knærne, og da han løftet hodet, lå han på en solfylt setervoll. Det anget av nyslått gras og ferske kuruker, og et sted like ved ham var det noen som sulla og sang. Det var som i drømme; han klarte ikke å løpe, men krabbet seg fram gjennom blåklokker og tjukt fjellgras til han plutselig hadde hele den brede dalbunnen under seg. Endeløse granskoger strakte seg østover mot morgenrøden, berg og dal så langt øyet rakk. Taigaen, for det gjennom ham. Like til Vladivostok. Annerledeslandet. Snu på Østbanen!  Sangen bar som en sitrende tone gjennom den klare luften, og Musum la hodet tilbake i det mjuke graset og lyttet.

 Da han åpnet øynene igjen, var granskogen forsvunnet. Over ham seilte skyene med hurtigtogsfart, han lå på en berghammer høyt over en dyp fjord. Ved siden av ham buldret en frådende foss, og gjennom fosseduren hørte han noen som stilte og strauk på ei fele. Klimpra og strauk og stemde. Ein spelemann!

-- Det bær ikkje i veg fyrr han byrjar trampa takten med foten, tenkte han, og i det samme fikk han øye på henne. Var det ei hulder? Neimen om det var! Madonnaen fra Dalsdalen var det, rakt ut av fossen med fela ved skulderen, rank og smal som et siv, og etter henne en lang og hengslete kar med munnharpe i neven. Var det sjølveste nøkken? Var det han som hadde blåst liv i den vakre madonnaen?

-- Men der er du jo! ropte han og ville til å reise seg. I det samme så han foten hennes begynte å bevege seg. Takten begynte å gå...

         Med ett var det som om hele naturen begynte å leve. Det aulte og kravlet av skrømt og kryp. Musikken blandet seg med fosseduren og steg til en torden, skyene trakk seg sammen til et blygrått steintak og nøkken rev med seg madonnaen og stupte like i fossen.

         -- Jeg må vekk herfra! tenkte Musum. – Hjem til museumsvisjonen min, hva var det nå den var? Evig eies kun det tapte? Nei, det går ikke sammen med bevaringstanken...

         Det var da han oppdaget dragen. Opp av den brusende fossen stakk et hode så stygt at han aldri hadde sett make. Den niende dragen! Og så var det ingen drage. Det var Cornelius Kvakk, med strittende barter og buskete øyenbryn. Musum ble så fælen at han mistet fotfestet og rullet utfor fossen som hadde størknet til stein. Nedover og nedover bar det, over grus og bergrabber, til han fant seg selv liggende på et vått steingulv.

         -- Marmor, sa han til seg selv og stirret opp på veggene. – Men den er jo helt gul! Og det er vann på gulvet! Sjøvann!

Og i det gylne lyset så han en merkelig fremtoning skride over gulvet, som en levning fra 1700-tallet, i kappe og parykk. Og idet den fremmede begynte å synge, skjønte han at han var fanget i historien.

       Og rommet forandret seg og ble til en kirke, en liten landsens kirke, med store vinduer mot sør, der det skjøre vinterlyset silte inn og tegnet mønstre på veggene. Han sto i døren inn fra våpenhuset, det brant lys på alteret, og helt fremme i koret sto en liten flokk med mennesker og gjorde seg klare til å synge. Han ante folk i kirkebenkene rundt seg, men så dem ikke. Og i det samme skjønte han alt. Han vandret oppover midtgangen i Dalsdalens nedrevne kirke. Fremme ved alteret knelte presten Sverdrup, og ned fra et sidealter steg madonnaen, like vakker som alltid, med fela i hånden. Og da de første spinkle tonene lød fra strengene hennes, flommet den lave vintersolen inn gjennom vinduene og gjorde natt til dag. Musum tørket vekk en tåre.

-- Det skal være visjonen min, tenkte han og gikk frem mot den lille flokken fremme ved alterringen. – Til helvete med Kvakk. Alt skal forandres – Natten skal bli til dag!

Så sang de…