Denne helgen ble tanten min begravet på Hvaler. Tante Tupsi var 87 år gammel, og jeg var veldig glad i henne. Hun hadde levd gjennom det meste av forrige århundre, gjennom krig og fred i Østfolds grenseland. Hun vokste opp i Halden, som datter av en jernbanemann, men fikk en kjæreste fra Sarpsborg, Per, som gikk på styrmannskolen og ville bli sjømann.
I april 1943 hjalp hun ham å rømme til Sverige . Han gjemte seg i en livbåt ombord på en lastebåt som skulle nedover langs svenskekysten, kom seg gjennom de tyske kontrollene i Fredrikstad og over på svensk side. I Långörännan, rett nord for Strömstad, hoppet han i sjøen og svømte til land i iskaldt vann, i dress og med passet pakket inn i vanntett guttaperkapapir. Det hadde Tupsi gjort for ham. Slipset hadde han i lommen. Han ble dratt i land ved Seläter av en svensk bonde som fikk liv i ham med ertesuppe og dram.Så meldte han seg for lensmannen i Strömstad, ble forhørt og sendt til oppsamlingsleir på Kjesäter.
Kjesäter leir i Södermanland, en storgård som huset mer enn 50.000 norske flyktninger under annen verdenskrig
Resten av krigen seilte onkel Per i konvoifart over Atlanterhavet. Han var heldig og kom tilbake da krigen var over. Og selv om opplevelsene satte sine tydelige merker, kom han gjennom det. Og først da han ble gammel fortalte han om det han hadde opplevd. Om torpederinger og forlis, om den evige angsten, om hvordan de måtte reise fra druknende sjøfolk som lå skrikende i sjøen, fordi de ikke kunne stoppe og aldri visste hvilken skute som ble truffet av neste torpedo. '
Per levde et godt liv sammen med Tupsi. De giftet seg i 1946, og sammen gjennomlevde de hele etterkrigstiden. Etter at hun ble enke deltok Tupsi aktivt i forenings- og menighetsliv på Skjærhalden. Hun reiste og opplevde og gledet seg over barnebarna sine. Og hver gang jeg besøkte henne, ga hun meg dram og kaffe og sjokolade og oppmerksomhet. Vi kunne sitte i timer og snakke. Hun brydde seg om alle, hadde sine meningers mot og var tydelig og sterk. Hun var en man kunne snakke med om alt, og jeg savner henne sårt.
Denne helgen ble Tupsi begravet. Kirken var full av folk, og Tore prest forrettet slik bare han kan det. Satte ord på det alle følte, snakket direkte og ordentlig, uten svada. Da vi bar ut kisten, trakk det iskaldt fra nordøst, fingrene våre var valne og tårene våre frøs til is på kinnene. En hutrende liten flokk på en snødekket kirkegård, langt ut mot havgapet. Tupsi fant sin plass sammen med onkel Per, ved siden av mormor og morfar og oldemor og oldefar. Hun var den siste gjenlevende av sin generasjon i familien min. Enda en episode i Hvaler-serien er forbi.
Hvaler kirke
Slik er den egentlige Hvaler-serien. Fjernt fra Arne Berggreens og TV2's reklameoppstykkede såpeopera med stive, "dannede" Osloskuespillere og oppkonstruerte serieeffekter. Tupsi er borte, men Hvalerlivet går videre. Og mens sommergjestene har vendt øyene ryggen, trekker nordavinden sine grå slør av snø over det mørke havet. Utenfor Vertshuset Skjærhalden, der Kalle Øby hver uke forgjeves har forsøkt å sikre et anstendig minimum av øsfolddialekt i TV-serien, river vinden i markisene, og selv røykerne holder seg inne under fredagens Pub-Quiz.
Vi har alt presentert påskrifter og budskap på veggene i store og små steder rundt i Europa. Helt nede ved dampskipsbrygga på Skjærhalden står dette bibelsitatet, festet direkte på Hvalergranitten:
Og når vi løfter våre blikk mot fjellene, ser vi flokker av skrikende sjøfugl, drivende skyer og bleke glimt av novembersol. Og under skiltet er det festet en sølvmalt jernkasse der man i gamle dager pleide å legge ut små avlange foldere med bibelsitater, til glede og oppbyggelse for dem som kom og gikk med Hvalerbåten.
Men det finnes ingen bibelsitater i boksen lenger. Bare en tom flaske med Jägermeister og 32 halvt oppløste sigarettstumper. Dette er en ny episode av den egentlige Hvaler-serien. Hvalersamfunnet er i forandring, som resten av verden er det. Men det er en ganske annen verden enn den TV2 viser.
Torget er nesten folketomt, bare en enkel syklist med skyggelue og oppbrettede skjorteermer sykler i 10 graders kulde og nordavind i feil kjøreretning gjennom rundkjøringen foran bakeren med en blå meierikasse på bagasjebrettet, mens 10-12 mennesker står med trillebagene sine og venter på at Vesleø skal ta dem til Strömstad. Vesleø er et sikkert punkt i tilværelsen. Aldri forsinket, varm og lun under dekk og full av øl og sjokolade og sprø vafler.
Vesleø legger til kai, klar for 12-avgangen
Båthavna er tom og stille. bare noen få båter ligger ennå ute, resten er i hus eller surret i krympeplast oppe på Sandbakken. Og utover mot Homlungen ligger hyttene tomme og nedfrosne. Fra den øverste toppen kan du se like til Koster og Strömstad, ja til Torbjørnskjær og Ferder, og der er det hogget inn en kompassrose i fjellet. Kanskje var det her losene pleide å vente på skutene som trengte hjelp for å finne veien inn til Fredrikstad?
Kompassrose i fjellet, Signalklova ved Skjærhalden, Hvaler
Og her sto den store signalmasten som varslet da svenskene angrep i 1814. Det heter Signalklova den dag i dag, og det sies at de kunne sende meldinger helt til Kristiania på 20 minutter. Nå er det Homlungen fyr som ligger stille i solglitteret, men bak ligger Lauer og Tisler som lave skygger i havet, og lengst i sør skimter du Nord-Koster i horisonten. Bakover strekker Skagerak seg mot evigheten...
Homlungen fyr
Oppe på fjellet ligger frosne vanndammer, brunfarget av lyng og mose, og gjennom den blanke isen på myrpyttene nede i skogen kan du fremdeles skimte bjørkebladene, de som var så gule i september at de lurte deg når du lette etter kantareller under granbuskene.
November går mot slutten, snart kommer snøen for alvor og legger seg over røsslyng og mose. Snart fryser fjorden til så verken Vesleø eller noen andre båter klarer å brøyte seg vei mellom øyene. Det er neste episode i Hvaler-serien. Den ekte Hvaler-serien. Den som hører livet til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar