MADONNAEN PÅ CC - FØRSTE DEL

-- Ærlig talt, Musum! Ærlig talt!

Autorisert førstekonservator Bull hadde reist seg fra sin faste plass ved lunsjbordet og rettet en dirrende pekefinger mot museumsstyrer Musum. – Dette kan du ikke gjøre! Du setter hele museet i vanry! Ikke for det, ryktet vårt er visst frynsete nok allerede, men nå går det over alle støvleskaft. Jeg nekter!

-- N-nekter? stammet Musum forvirret. – Men du kan da vel ikke nekte å gjøre jobben din, fordi om du er uenig i et formidlingsopplegg!

-- Jobben min er å ta vare på kulturarven, Musum! Å hegne om perlene i våre magasiner. Ikke å kaste dem for svin! Å stille ut Dalsdalsmadonnaen på CC er verre enn som så. Det er prostitusjon!

            Bull dumpet ned i stolen igjen og sank sammen med hodet i hendene. Det ble stille rundt lunsjbordet. Pinlig stille. Musum søkte etter et punkt å feste blikket på og stanset ved den lange rekken bilder av tidligere direktører og styreformenn som prydet veggen bak Bull. Alvorlige menn – bare menn – som mønstret dem med bestemte, litt nedlatende blikk fra sine mørke rammer. Lengst til venstre tronet museets grunnlegger, Cornelius Kvakk, med sin tunge mustasje og buskete hvite øyenbryn, som en slags lokal Einstein eller Edvard Grieg. Deretter fulgte direktør Wollert Silchenstedt, han som hadde bygget folkekunstutstillingen i 1924, den som fremdeles var museets kjerne, og i hvilken Dalsdalsmadonnaen utgjorde det absolutte sentrum.

Silchenstedt hadde vært bergenser, naturligvis, og kunsthistoriker, og han hadde insistert på selv å skrive alle tekstene til utstillingen, fordi han ikke tiltrodde andre slik kompetanse, og det enda han hadde hatt mer enn nok med sine lederverv i frimurerlosjen. Hver tekst var på omtrent en maskinskrevet side, uten avsnitt, typet ned på direktør Silchenstedts private Remington Noiseless, på kraftig papir som en gang hadde vært hvitt og nytt, men som siden 1924 hadde vært besøkt av flere trengende fluer enn publikum, og som derfor selv hadde fått en alderens patina som sto godt til folkekunsten. Autorisert konservator Paasche hadde de siste syv årene hatt som sin hovedarbeidsoppgave å skrive nye tekster til utstillingen, men hadde ennå ikke klart å fullføre dette arbeidet, til tross for at han var full av forakt for det gammeldagse kunstsynet Silchenstedts tekster representerte.

”Daterende sig til perioden 1200-1250 er madonnaen fra Dalsdalen nedrevne stenkirke blandt hovedværkene i norsk middelaldersk kirkekunst…”

begynte Silchenstedts avhandling, som dog ikke fortalte publikum den historien alle på museet kjente, om hvorledes gamle Kvakk hadde funnet madonnaen på en utedo i et fjøs på garden Nedredal ved sørenden av Dalsdalsdalavatnet under et nødvendig besøk i 1913. Lyset fra fjøsgluggen hadde falt skrått ned på madonnaens ansikt som hadde fremtrådt som et slags guddommelig syn for ham i mørket, der han satt og lettet seg for sin trengsel. Og mens han stirret fjetret på Vor Frues milde åsyn og mest av alt følte seg hensatt til en katedral, hadde en stemme talt til ham i mørket og sagt:

-- Nei, e’ da framandfolk her, dao? Kest kjeme dan karen frao?

Og da øynene hans hadde vennet seg til mørket, var det slett ikke madonnaen som talte, men kårkona på garden, som satt på hullet ved siden av ham. Denne historien hadde sittet klebet til madonnaen for all ettertid og var blitt en del av grunnlaget for museets eksistens, noe av auraen rundt gamle Cornelius Kvakk. For det var ikke til å komme forbi: Kvakks aura var sterkere enn noen madonnas. Han fremsto i en slags ufeilbarlighetens opphøyethet, hevet over all diskusjon, og selv førti år etter sin død satte han foten ned når museets ledelse foreslo tiltak som avvek fra hans linje slik den var utformet rundt århundreskiftet. Det forrige. Oftest skjedde det gjennom autorisert førstekonservator Bull. Han fremsto som et slags medium, gjennom hvilket Kvakk talte til dem fra sitt nåværende opphøyde – eller nedsenkede – tilholdssted.

-- I Kvakks tid …, Bull hadde kommet til hektene igjen etter sitt utbrudd og stirret beveget på bildet av museets grunnlegger. Stemmen var uklar og lav. – I Kvakks tid kunne ikke dette ha skjedd. Du kunne like gjerne ha brukket henne i to og kastet henne i dohullet på Nedredal, latt henne falle ned i skiten og tilintetgjørelsen!

            -- The fallen madonna with the big…, begynte vaktmester Laugerud respektløst nederst ved bordet og slikket på rullingsen.

            -- Stille! skrek Bull. – Nok er nok!

            -- Jeg er ikke så redd for gamle Kvakks minne som deg, Bull, skjøt autorisert konservator Paasche inn. – Vi må tørre å gå noen nye veier, være litt radikale, som jeg pleier å si. Men det må se i en solid faglig sammenheng. Og jeg kan ikke se at et moderne, helkommersielt kjøpesenter er det. En mall! Han nærmest spyttet ordet ut og strøk seg over sin glattbarberte skalle. Etter at han passerte femti, hadde Paasche takknemlig grepet den nye moten og kamuflert sitt fremskredne hårtap ved usentimental bruk av barbermaskin over hele hodet og fremsto nå som moden, men ungdommelig, maskulin og bestemt, med en litt påtrengende autoritet.

--Faglig? undret Musum seg. – Hva er det som er mindre faglig ved å stille ut et hovedverk fra samlingen på et sted der folk får se henne? De skal ha middelalder-uke der nede, med musikk og opptog og vil gjerne ha noe autentisk med, som kjerne i utstillingen. Hun skal stå der omgitt av oppstyltete utstillingsdukker, som en kontrast til det jordiske, til Mammon…      

-- Usannsynlig rørende, Musum, smilte Paasche sukkersøtt. – Men tror du virkelig at noen skjønner den symbolikken? Ikke søren! Det blir sånn som sist!

-- Som sist?

-- Ja, nettopp! Da du satte opp en stor sandkasse midt i utstillingen, for at folk skulle kunne skrive navnet sitt og se det bli visket ut og forsvinne! Har du glemt det?

-- Var det også galt nå da? Skjønner du ikke at livene våre er som skrift i sand? At alt det vi gjør og sier skal bli borte, og at sporene etter oss vil forsvinne i historiens mørke?

-- Hører du sier det, Musum, flirte Paasche. – Men det har ikke noe med faget ditt å gjøre! Eller med museene! Ser du ikke det? Det er en klisjé, vennen min! Museum må ikke reduseres til sandkasselek!

-- Enig! Bull kastet seg inn i samtalen. – Forresten fløt det sand over hele gulvet, og ungene trodde de var kommet i barnehagen! Og enda verre var det den gangen du la en ihjelrevet sau i jordbruksutstillingen og dynget hauger med tom sprøytemiddelemballasje oppå den lom’ske såmaskinen! Historieforfalskning er det! Politisk propaganda! Tabloidmuseum!

-- Men vi må da kunne mene noe på museene også, innvendte Musum. – Stille viktige spørsmål!

-- Det er bare ett viktig spørsmål, Musum, for oss ekte museumsfolk. Det er : Hvordan skal vi ta vare på kulturarven vår og bringe den videre til nye generasjoner? Jeg har allerede mottatt flere henvendelser fra Cornelius Kvakks etterkommere som bekymrer seg over den vendingen museet har tatt. Og senest i forrige uke var det et leserbrev i avisen av Kvakks nevø, Bertram Quack, som utvandret til Statene i 1938. Han forlangte respekt for sin onkels livsverk på vegne av familien. Jeg er enig med ham!

-- Og på siste ledermøte foreslo du å lage en utstilling om ”dænsebænd”! utfylte Paasche. – Som om det skulle ha noe med kultur å gjøre! Du trekker ikke publikum med lettvintheter, Musum!  Det blir som å pisse i buksa for å holde varmen. Lettvint, pleier jeg å si, men ikke uventet. Du har jo en nokså tvilsom fagkrets å skilte med: Norsk, Allmen litteratur og Historie, hva er det i en museumssammenheng? Jeg tror nok du med fordel kunne overlate slike viktige beslutninger til oss som er fagfolk!

            -- Fagfolk? utbrøt Musum. – Men jeg er jo tilkjent førstekompetanse og er museets øverste faglige leder! Setter du spørsmålstegn ved det?

            -- Spørsmålstegn og spørsmålstegn … Paasche himlet overbærende med øynene og kikket skrått bort på Bull. – Det finnes så mange slags bedømmelser, som jeg pleier å si! Du har ikke en gang søkt autorisasjon! Men en ting er sikkert! Jeg kan aldri gå på akkord med min faglige samvittighet! Og jeg tør minne om at min magistergrad i Kunsthistorie er langt mer relevant enn de grammatikkstudiene dine!

            -- Men din magistergradsavhandling var jo en marxistisk analyse av maleren Askevolds bruk av kyr som uttrykk for klassemotsetningene i 1880-årene! Synes du det er så museumsrelevant?

(fortsetter...)