-- De ler av oss, Musum! autorisert konservator Paasche skiftet behendig vinkling. – De prater om oss på museumsmøtene, om kveldene og i pausene mellom foredragene. De kommer til meg med ironiske smil og spør hvordan det går på Cirkus Kvakk! På De Musumske Samlinger! De ser på oss – på deg! – som en faglig lettvekter, en krampaktig entertainer uten ballast. Du står ikke for et fagkritisk søkelys!
Fagritisk søkelys? Musum fikk et bilde for seg med det samme stikkordet kom. De fagkritiske seminarene på instituttet i 70-årene, der skjelvende studenter la frem sine arbeider og ble hudflettet og slaktet av selvsikre vit.ass’er og fremmelige medstudenter, der alt ble analysert av de metodisk og politisk skolerte. Møterom 2 hadde dampet av svette og indignasjon, det hadde dugget på vinduene og vært tungt å puste, og han hadde ikke orket å møte de bønnfallende blikkene til ofrene mens salvene ble avfyrt. Han hadde vært skremt av det nådeløse i angrepene, av kulden og ensrettetheten. Ja, han hadde ikke en gang skjønt hvorfor den eksekverte hadde vært positivist eller revisjonist, han hadde vært imponert over mye av det han hadde lest og ønsket at han kunne levert noe like godt selv. Til slutt ble han sittende igjen med inntrykk av at det eksisterte et begrepsapparat, en metode, innen alle kulturhistoriske fag, som han ikke hadde skjønt og som han aldri ville klare å trenge inn i. Han hadde klart å unngå å få sin egen avhandling fremlagt til disseksjon, hadde tatt en solid eksamen og rømt til et lite museum langt borte, der ingen fagkritikere kunne nå ham, omgitt av takknemlige lokalhistorikere og omsorgsfulle bondekvinnelag som gradvis hadde bygget opp igjen hans selvtillit med lefser, blomsterbuketter og bygdebøker. Fra sidelinjen hadde han fulgt kampen om et krympende stillingsmarked på sitt gamle institutt, der de rettroende hadde baktalt og tråkket over hverandre i målrettet streben mot lektoratene.
Hans første gjensyn med instituttet, etter flere år blant de ville i distrikts-Norge, hadde vært skjellsettende. De hadde sittet ved det store kaffebordet i korridoren, alle de som hadde albuet seg frem, eksekutørene fra de fagkritiske seminarene, litt tykkere, gråere og tynnere i håret, men med den samme indignasjon over stillingsbesettelser de var uenige i, den samme bitende omtale av ikke tilstedeværendes kompetanse. Den verste av dem alle, ml-eren Sylfest Dragseid, hadde smilt ironisk til ham da han stanset ved siden av bordet.
-- Jaså, Musum, hadde han sagt, syrlig. – Du hamna i museumsbransjen, du! Sit i klisteret som underhaldningssjef? Går vel treigt med den vitskapelege produksjonen, tenkjer jeg?
Musum hadde sett på ham, uten å komme på noe svar. Sylfest hadde vært kledd i den samme tweedjakken som på 70-tallet, den brune innsvingete med skinnlapper på armene, og den samme krøllete pologenseren innenfor. Han satt på den samme plassen også, og var midtpunkt i sin egen lille verden. Det kom for Musum at den verdenen var stinn av smal produksjon, men trang og smålig og uten relevans for den virkeligheten han hadde levd i utenfor universitetsmurene. Han hadde reist hjem med en ny overbevisning: Han skulle aldri mer lage utstillinger for Sylfest og kameratene hans. Ikke for de ufeilbarlige. De var ikke noe å være redd for. Han skulle vende seg mot de andre, de som søkte museet for opplevelse, for å lære, ikke for å fortelle andre alt de kunne bedre. De som åpnet sansene og tok imot.
-- Dilettanteri! hakket Paasche videre. – Simpelt dilettanteri er det. Og du vet det! Jeg pleier alltid å si …
-- Det sa du da Gunvor Flekke forsøkte å sammenkalle museene i fylket til et felles fagmøte også, Paasche! Musum hadde mistet tålmodigheten. – Dilettanteri, sa du. Bare fordi hun var jente og nyutdannet og nyansatt på Gråfjordsmuseet og turde å vise litt initiativ! Hun gjorde noe som skulle vært gjort for 20 år siden, men du sendte henne hjem med følelsen av å være en dritt! Ja verre enn det, en plage for museumsvesenet, en som opptok din dyrebare tid! Du lar fagkunnskapen din være en bremse istedenfor en drivkraft, du prøver å herske med den istedenfor å aktivisere den, slik du er betalt for. Du bruker den teite magistergraden din som en – som en penisforlenger!
-- P-penisforlenger? Paasche flyttet seg instinktivt nærmere bordkanten og strøk seg usikkert over piggsveisen. – Penisfor …
-- Du er ikke annet enn en selvhøytidelig drittsekk, Paasche! Musum hadde nå mistet besinnelsen fullstendig. – Du brukte åtte år på den kuavhandlingen din, den som ingen andre enn sensor har giddet lese. Og du har brukt nesten like lang tid på å skrive halvferdig de nye tekstene til folkekunstutstillingen, fordi du er så livredd for hva kollegene dine skal si at du ikke tør å slippe dem fra deg! Hadde du arbeidet et hvilket som helst annet sted enn på et museum, ville du blitt sparket på dagen!
Han reiste seg resolutt, krøllet sammen matpapiret til en hard liten kule og kylte den resolutt midt i fjeset på gamle Kvakk, før han vendte seg til en sjokkert autorisert førstekonservator Bull.
-- Kvakk var ikke kunsthistoriker, sa han rolig. – Kvakk var veiingeniør, en av de verste. Den dagen han røvet med seg madonnaen fra Nedredal, uten å betale, som vanlig, den dagen etterlot han seg en rad veistikker tvers gjennom det verneverdige tunet fra 1600-tallet. Det ble revet året etter, da den nye riksveien ble ferdigstilt. Madonnaen er det eneste som er tilbake. Det var ingen hellig handling. Hvis noen ringer, er jeg på CC!
Den natten hadde Musum en underlig drøm. Han drømte at han vandret nedover Cornelius Kvakks Allé, den lange med bjerketrærne, som ledet ned fra museet til byen. Foran ham lå CC-marten som en skinnende kongsgård av glass og stål og med sølvpenger singlende ned gjennom takrennene. Foran det store palasset var det kjørt frem hester og vogner, og alle menneskene som strømmet ut og inn gjennom de store glassdørene var kledd i middelalderske kutter og kjortler, mens vindusutstillingene struttet av moderne millenniumdesign. På det brede torget midt i handlesenteret sto madonnaen i en klimasikret glassmonter, som på en markedsplass, mildt skuende ut over folkemylderet. Det var en slags Brueghel’sk frodighet over scenen som utspant seg.
-- Se! Hun gråter! ropte en liten gutt og pekte på det vemodige ansiktet.
-- Sånn dukke vil jeg ha! ropte en pike. Hva koster hun?
-- Tretti sylvpengar! buldret en stemme oppe fra galleriet.
Musum snudde seg. Der oppe sto Sylfest Dragseid, med tweedjakke og skulderveske, som i gamle dager, og med langt skjegg som hang ut over rekkverket. Han slo ut med armene mot inngangsdørene som smalt opp i en sky av flagrende pengesedler idet tre personer skred i prosesjon inn i lokalet. Fremst gikk Cornelius Kvakk i fotsid kappe, med gullmitra på hodet og en veistikke som bispestav. Bull gikk bak og holdt kappen hans og et røkelseskar som han svingte høytidelig mens han mumlet uforståelige kulturbesvergelser. Bakerst slet Paasche med en stor tekstbok som han knapt orket bære, så tung var den.
-- Les dem teksten, Paasche! buldret Kvakk i barten.
Paasche åpnet den gedigne folianten og begynte å lese. Lange rekker av uforståelige ord strømmet ut gjennom munnen hans og stemmen hans steg og sank som var han i transe. Da gikk det et sus gjennom lokalet, og Sylfest Dragseid svevet som en engel ned fra galleriet.
-- Tei stilt, Paasche! skrek han . – Modellen din held ikkje mål! Det finst ikkje samanhang i det du seier! Du kan ikkje publisera noko slikt! Dilettanteri kallar eg det, korkje meir eller mindre! Du held folket for narr! Han kastet seg over Paasche og forsøkte å rive fra ham tekstboken.
-- La oss rydde tempelet! tordnet Kvakk og svingte veistikken over hodet. Folk vek forskrekket til side og trengte på for å komme ut gjennom glassdørene. Luften var stinn av røkelse, og Paasche sprellet hjelpeløs under Sylfest Dragseid som rev side på side ut av boken hans, krøllet dem sammen og kastet dem foraktelig på det hvite marmorgulvet.
Da steg musikken til et crescendo. Madonnaen trådte ut av sin monter, løftet de fire skriftlærde i armene sine som små Jesusbarn og svevet opp gjennom glasstaket i en aura av gull og rosa skyer. Bare skuldervesken til Sylfest lå litt bortkommen tilbake nede blant det jordiske. Så var de borte. Musum våknet drivvåt av svette og løp til vinduet. Himmelen var mørk og lukket som vanlig, byen sov. Bare over CC lyste morgendisen varmt i gult og rødt fra det postmodernistiske glasstaket, og nede på Stortorget fanget en enslig lyskaster inn statuen av Cornelius Kvakk, byens æresborger.
-- Som et presteskap! tenkte Musum undrende og gikk og la seg.
(Foredrag, 1999)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar