Styret ved Norsk Folkemuseum besøkte i august Djurgården i Stockholm. Gjennom tre dager gjorde det seg kjent med hele det store parkanlegget og de store museene som er samlet i og inntil det. Besøket var viktig, for Djurgården er Stockholms parallell til Bygdøy, en engelsk landskapspark midt i sentrum av byen, der de viktigste av byens museer er samlet, skapt av Bernadotte-kongene på gammel kongelig grunn i europeisk ånd på begynnelsen av 1800-tallet.
Det var nemlig Carl Johan og Bernadottene som la grunnlaget for det Bygdøy vi ser i dag. Allerede året etter at han ble konge, i 1819, kjøpte Carl Johan Henningslyst og Bøllingsløkken, det som i dag er Rohdeløkken og Oscarshallområdet, og det ble snart klart at han hadde en plan. Christiania skulle formes til en europeisk hovedstad, om enn i beskjedent format. Den lille byen ved fjorden hadde aldri huset konger, aldri hatt monumentale bygg, monumenter eller andre anlegg som kjennetegnet de store byene i Europa. I 1825 startet arbeidene på et kongelig slott, og samtidig begynte man å anlegge stier og beplantninger på Dronningberget på Bygdøy. Det sies at dronning Desirée hadde satt så pris på utsikten mot byen utover Frognerkilen, men det var andre motiver bak disse arbeidene.
De innledende arbeidene på Dronningberget startet samtidig som Carl Johan utviklet det vakre parkanlegget på Djurgården i Stockholm og avsluttet arbeidene med Rosendal Slott der. Forbildet var de store parkanleggene han hadde sett reise seg over hele Europa; romantiske landskapsparker etter engelske idealer, med eksotiske trær og busker, nøye planlagte perspektiver, romantiske paviljonger formet som eremittgrotter, gjeterhytter, kinesiske tårn eller greske templer. I England kjente han Hyde Park og Kensington Gardens, i Tyskland Englischer Garten i München og de store anleggene i Potsdam. Og mens arbeidene på Bygdøy skred frem, skaptes de store parkene Bois de Boulogne og Bois de Vincennes i Paris og Tiergarten i Berlin, alle på gamle kongelige områder.
Paviljong på Djurgården. (Foto: Olav Aaraas)
De store offentlige parkene kan egentlig sees som et resultat av den industrielle revolusjon, urbaniseringen og oppbruddet av det gamle standssamfunnet. De nye byene trengte grønne lunger for rekreasjon og forlystelse. Norge og Christiania var intet unntak i så måte. Opp gjennom 1800-tallet vokste byen med rekordfart.
Interessen for prosjektet var aldri overveldende fra norsk side, og i 1836 ble hele Ladegårdsøens hovedgård lagt ut for salg på offentlig auksjon. Kongens eneste mulighet til å redde gården og realisere sin plan var å kjøpe gården av den norske stat. Han gjorde dette ved hjelp av en stråmann og proklamerte året etter at han ville anlegge en offentlig spasergang for Christianias befolkning.
Siden Norsk Folkemuseum overtok forvaltningsansvaret for Bygdø Kongsgård i 2004 har vi gjennomført en grundig kartlegging av hva som hendte i disse årene. I Riksarkivet i Stockholm og det bortgjemte Slottsarkivet under Stockholms Slott ligger materiale som til nylig har vært uordnet og utilgjengelig. Nå dukket vi ned i det som skulle vise seg å være et skattkammer for en historiker. Samtidig arbeidet vi oss systematisk gjennom de norske arkivene, og etter hvert dannet det seg et detaljert bilde av prosessen. Monica Mørch har vært sentral i dette arbeidet.
I Slottsarkivet ligger originale fakturaer fra firmaer i Hamburg, København og andre byer, med lister med latinske artsnavn over titusener av trær og busker som ble skipet inn til Christiania. Der finnes årsrapporter og arbeidslister som ble oversendt til hoffet i Stockholm, tegninger til paviljonger og drivhus, oversiktskart over parkanleggene og bunker av korrespondanse som forteller om intensjoner og gjennomføring av dette store arbeidet.
Sæterhytten på Dronningberget etter tegning fra 1862. Egentlig kong Oscar I's badehus som ble flyttet og ombygget.
Til å tegne parkanlegget ble det brukt arkitekter som også hadde deltatt i planleggingen av store parker på kontinentet. Et nettverk av stier, utsiktspunkter, alleer, syrinlunder og andre beplantninger avtegner seg på de gamle kartene, og de hagearkeologiske utgravningene som er utført av Byantikvaren og Institutt for landskapsplanlegging ved UMB har gjort det mulig å gjenfinne dem i terrenget. Gjennom et omfattende kildearbeid er vi nå i stand til å gjenskape store deler av det gjengrodde parklandskapet.
I de store parkene skulle befolkningen finne glede, adspredelse, naturopplevelse og kunnskap, men også oppdras til gode samfunnsborgere. Monumenter som hyllet ledende menn i samfunnet var obligatoriske. Karl Johan satte således straks i gang restaurering av monumentet over prins Christian August, som var blitt vandalisert. Han lot også reise monumentet over grev Herman Wedel Jarlsberg på Dronningberget i 1843. Det ble startet servering i provisoriske telt på Dronningberget og utover 1800-tallet dukket det opp nye spisesteder, badeplasser og paviljonger rundt på øya.
Oscar I videreførte sin fars planer. Oscarshall som sto ferdig i 1850, kan sees som en direkte parallell til Rosendals slott. Det ble senere et museum for samtidskunst med billetter og faste åpningstider. Carl XV fortsatte å bygge ut anleggene langs Frognerkilen og utover i Kongeskogen, og i regjeringstiden til hans bror, Oscar II, satte man opp kongevillaene og badene på sørkysten av øya. I 1881 startet oppsettingen av kong Oscar II’s bygningssamling, en liten gruppe norske bondehus gruppert rundt stavkirken fra Gol, det som har vært hevdet å være verdens første friluftsmuseum. Senere ble Norsk Folkemuseum anlagt, og etter unionsoppløsningen ble de to anleggene slått sammen. Det sies at skandinavisten Arthur Hazelius, skaperen av Skansen på Djurgården, studerte dette anlegget før han startet byggingen av sitt museum i 1891.
Samtidig som Bernadottenes folkepark vokste frem på Bygdøy bedret man også forbindelsene fra sentrum med nye ferje- og automobilruter. Det var anløpssteder både ved Bygdøy Sjøbad, Paradisbukta ved villa Sofia, på Huk, Bygdøynes og Oscarshall. Parallellene til Djurgården er mange og sterke.
Og selve kongsgården ble utviklet til et mønsterbruk, med forsøk med nye metoder, redskaper og nye arter og raser. Kongsgården avholdt møter og mottok besøk av andre gårdbrukere, deltok på landbruksmøter i inn- og utland. Det levende jordbruket var selve hjertet i den store eiendommen og genererte også midler til drift av de store parkområdene.
Det var altså Carl Johan som – på tross av Stortinget – sikret dette området for ettertiden, og det var hans sønnesønn Carl XV som i 1863 solgte området tilbake til den norske stat mot at det skulle stilles til disposisjon for den til enhver tid regjerende konge. Likeledes var det Oscar II som i 1876 for egne midler kjøpte løkken Strømsborg og la den til kongsgården, etter at Stortinget i 7 år hadde nektet å kjøpe den, og som i 1883 fulgte opp med å kjøpe gården Hengsengen.
Bernadottenes folkeparkprosjekter vokste frem parallelt på Bygdøy og på Djurgården, og museene reiste seg i klynger begge steder. På Djurgården var friluftsmuseet på Skansen etablert allerede i 1891, i 1893 åpnet man Biologiska Museet i norsk stavkirkestil, og i 1907 ble Nordiska Museets nye bygning innviet rett ved siden av. I 1913 kunne prins Eugen åpne dørene til sin nye galleribygning på Waldemarsudde, og tre år senere sto den moderne bygningen til Liljevalchs konsthall ferdig. På denne tiden var det Nationalmuseum på Blasieholmen, tegnet av den tyske arkitekten Friedrich August Stüler (som også tegnet Neues Museum på museumsøya i Berlin) og åpnet allerede i 1866, som huset de arkeologiske samlingene. Først i 1930-årene ble disse skilt ut og lagt som Historiska Museet på den andre siden av Djurgårdsbron, på Östermalm. Imidlertid har man fortsatt å bygge museer på Djurgården helt opp til vår tid. Åpningen av Vasamuseet i 1990 og Astrid Lindgrens Junibacken i 1996, begge som naboer til Nordiska Museet, viser at ideene bak Djurgården fremdeles er levende.
Det var altså ikke tilfeldig at Bygdøy ble en museumsøy. Snarere var det et tegn på at den nye nasjonen var blitt nærmere knyttet til europeiske ideer gjennom Sverige. Slik var det også naturlig for Oldsaksamlingens direktør, svensken Gabriel Gustavsson, å legge vikingskipene tett inn mot det nyåpnede Norsk Folkemuseum (1904), kunstmuseet Oscarshall og de middelalderbygningene som kong Oscar II fremdeles arbeidet med å flytte til Bygdøy de første årene Gustafson var i Norge. Han var også styreleder på Folkemuseet, og denne perioden var preget av stor ekspansjon, blant annet åpnet kong Håkon den nye Bysamlingen til grunnlovsjubileet i 1914 og den var under arbeid da beslutningen om plasseringen av vikingskipene og et fremtidig historisk museum ble tatt. 100-årsjubileet, bare 9 år etter unionsoppløsningen, var en stor nasjonal hendelse. Man bygget en nasjon og man bygget fremdeles en hovedstad, også på Bygdøy.
Nå er det gått enda hundre år. Universitetet i Oslo er blitt 200 år og har for lengst vokst ut av sine bygninger på Karl Johans gate, Oldsaksamlingen er blitt Kulturhistorisk Museum og søker mer plass. Karl Johans folkepark er i ferd med å gjenoppstå, Oscarshall er nyrenovert, vi har fått Fram, Kon-Tiki og Holocoustsenteret og et Norsk Maritimt Museum på vei mot gamle høyder. Museumsøya Bygdøy lever, og Norsk Folkemuseum har fått i oppdrag av Staten å ta vare på Oslos Djurgården.
Dette er bakgrunnen for at Norsk Folkemuseums styre besøkte Djurgården. Under de tre dagene besøket varte gikk styret gjennom hele det store parkanlegget og hadde møter med ledelsen ved både Skansen og Nordiska Museet. Disse to museene har gjennom en årrekke vært Norsk Folkemuseums nærmeste samarbeidspartnere, og de tre museene har mange felles erfaringer å dra nytte av.
Hei!
SvarSlettSvært interessant og lærerikt; ikke minst om unionkongenes initiativer og innsats for å få etablert det første folkemuseet her til lands. At innsatsen møtte så pass med motbør fra Stortinget, var nytt for meg - og tankevekkende:)