Frontene begynner å bevege seg i vikingskipssaken. Meningsmålinger viser at et overveldende flertall av byens befolkning ønsker å beholde skipene på Bygdøy. Fremskrittspartiet går nå imot flytting av vikingskipene, mens Oslo Høyre, mot et klart flertall i partiets programkomité, ønsker å flytte dem, dersom det er mulig uten å utsette skipene for fare for ødeleggelse. Men faren for ødeleggelse av skipene er reell, i følge ledende eksperter. Og to andre kulturminner vil også bli skadet: Arnstein Arnebergs vikingskipshus vil bli strippet og miste sin mening, mens den sårbare Middelalderbyen vil bli redusert til et visningssted for museumsgjenstander fra hele Østlandet og etnografisk materiale fra hele verden.
Diskusjonen om den fremtidige plassering av vikingskipene og Kulturhistorisk Museum (KHM) dreier seg om vår mulighet til å formidle kulturhistorisk kunnskap til fremtidige generasjoner. Vi taler om to ulike dimensjoner: Oslos historie og den overordnede kulturhistorien.
Oslos historie
Clemenskirken i Middelalderparken. Vikingskipene fra Vestfold vil ødelegge dette minnet etter Oslos tidligste historie. Foto: Pål Giørtz, Wikimedia Commons
I dag er hovedstadens historie splittet. Restene av det eldste Oslo ligger isolert i Middelalderparken, mens Oslo Museum (OM) forteller byhistorien på den andre siden av byen. Samlet kan disse bli Europas sterkeste hovedstadsmuseum, som med utgangspunkt i selve middelalderbyen leder publikum gjennom tusen års byhistorie. Plassert der byen oppsto og samtidig midt i dens moderne sentrum, i spennet mellom Barcode og Clemenskirken, vil det bli et bymuseum i dialog med sin egen tid, en viktig kulturarena skapt på byens egne premisser og en nøkkel for unge og gamle til å forstå og bli glad i byen sin.
Barcode er et viktig kapitel i Oslos historie, en ideell nabo til et moderne hovedstadsmuseum-
Foto: Safte4, Wikimedia Commons
Hovedstadsmuseet må fortelle byens politiske, sosiale og økonomiske historie. Dette også er en viktig del av vår nasjonale historie. Derfor bør Staten bidra til etablering og drift av det nye museet. De rike arkeologiske funnene vil bli sentrale, og KHM og OM må derfor drive museet i fellesskap. De to museene har dyktige medarbeidere som dekker hele historien. Slik vil Oslo få sin ”museumsakse” og middelalderbyen vil endelig bli satt inn i en meningsfull sammenheng og tatt på alvor som nasjonalt kulturminne.
Kulturhistorien
Kulturhistorien
Den nye bygningen til Universitetets Oldsaksamling på Tullinløkka var for liten alt da den sto ferdig i 1906. Derfor ble det etterreformatoriske materialet overlatt til Norsk Folkemuseum. Foto: Universitetet i Oslo
Den overordnede kulturhistorien er i dag også splittet: Historien frem til reformasjonen vises på Tullinløkka, resten av den på Norsk Folkemuseum (NF). Slik har det vært helt siden 1906, da det viste seg at den nye bygningen på Tullinløkka ble for liten. Universitetet vedtok da å deponere sine etterreformatoriske samlinger ved NF. Det var aldri meningen å gjøre denne splittelsen permanent. Allerede da vikingskipene ble plassert på Bygdøy tenkte man seg en fremtidig samlokalisering av de to museene, og Arneberg planla derfor et senere byggetrinn som skulle romme resten av Oldsaksamlingen.
Tanken er ikke mindre naturlig i dag: Mens OM er et bymuseum, har NF og KHM materiale fra hele landet, ja fra hele verden. De er grunnleggende like og overlapper hverandre delvis. Begge har middelaldermateriale (NF har flere stående middelalderbygninger), begge har rike samlinger av norsk kirkekunst, kunstig splittet ved reformasjonen. Mens KHM har en stor samling stavkirkemateriale, har NF en autentisk stavkirke. Begge museer har samiske samlinger og utstillinger, begge arbeider med fremmede kulturer og med allmenn kulturhistorie. Gevinsten ved en samlokalisering er stor og åpenbar, ikke minst for publikum.
Norsk Folkemuseums kirkesamling hører historisk sammen Kulturhistorisk Museums samling.
Bygget på vikingskipstomten kan reduseres
Skal man hente ut denne gevinsten og skape et helhetlig museumsanlegg, bør ikke hele KHM bygges på vikingskipstomten. Store deler av museet bør bygges sammen med NF’s utstillinger. De to kirkesamlingene må smeltes sammen igjen, stavkirkeportalene spille opp mot Gol stavkirke, de etnografiske og samiske utstillingene samkjøres, osv.. Bygget på vikingskipstomten vil derfor kunne reduseres med minst 10.000 kvm. Kommunens reguleringsplan gir rom for en slik fremtidig utvidelse av Folkemuseets bygninger, og løsningen er også i tråd med Riksantikvarens fredningsforslag.
To helstøpte museumsanlegg
Vi vil få to helstøpte museumsanlegg. Ett for byhistorien midt i sentrum og ett for den allmenne kulturhistorien på Bygdøy. Begge vil bli markante og tydelige arenaer for kunnskapsformidling og fortelle helhetlige, ubrutte historiske løp. For studenter og skoleelever vil de bli et funn. Hovedstaden vil få en ryddigere museumsstruktur og sterkere og mer attraktive museer. KHM vil gjennom sitt samarbeid med Oslo Museum og Folkemuseet leve opp til Universitetets intensjon om å styrke sine museer som faglige formidlingsarenaer. Alle de involverte museene vil vinne på dette, fordi de vil løfte og utfylle hverandre. Ikke minst vil man sikre og bevare Middelalderparken og Vikingskipshuset som nasjonale kulturminner. Men de største vinnerne av alle vil bli publikum.
En flytting av vikingskipene og KHM til middelalderparken vil bety at man kaster vrak på alt dette. I stedet for å la Oslos egen historie komme til sin rett, vil man forvirre budskapet ved å presse inn arkeologisk materiale fra hele Østlandet og etnografisk materiale fra hele verden i det sårbare området. Byhistorien vil havne i skyggen av vikingskipene. Historieformidlingen vil forbli fragmentert og svak. Taperne vil bli publikum og i siste instans byen selv.
Spørsmålet om utviklingen av Norges to største kulturhistoriske museer er et viktig nasjonalt kultur- og kunnskapspolitisk valg. Det må aldri reduseres til et lokalt byutviklingsspørsmål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar