Høyt over Seinen, fra det prangende Nasjonalbiblioteket på Quai de Gare (jernbanekaia) til sportspalasset ved Bercy, går en gangbro som er så svevende vakker at den tilsvarende over sporene ved Oslo S blir klumpete, likegyldig og grov. Her vandrer tusenvis av mennesker året rundt, også de unge og nyforelskede. Og sammen forsegler de sine glødende kjærlighetsforhold med hengelåser før de kaster nøkkelen i det brusende elvevannet fordi de vet at de aldri skal bryte ut av den kjærligheten de har valgt.For å være sikre, skriver de navn eller forbokstaver på låsene med vannfast tusj.
Men alt er forgjengelig. Ikke bare tusjen, som kanskje ikke var så vannfast som de trodde. Verre er det at kjærligheten blekner fortere enn mange tror.Det sies at unge menn har leid dykkerutstyr for å finne igjen nøkkelen til låsen sin, men dette er vel bare rykter. Andre skal ha sittet i timevis for å file av den herdede låsbøylen. Ikke lett, det, når tusener av mennesker passerer forbi og klukker og tenker sitt.
Hva er det med Paris og kjærlighet? Hva er det med broene og vannet og hjertene våre? Med de tunge klokkene fra Notre Dame som ringer til Vesper, med lysene fra Quai Saint Michel, med vinen som suser i årene og i ørene? Eller er det den franske melankolien. Paris er full av små symboler som bærer i seg tanker og følelser. men også historie og livsvisdom. Hvis man klarer å lese dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar